Den historiske forløperen for pinsen var en gammel-israelittisk høsttakkefest, da årets første grøde ble brakt i hus. Som kristen høytid omtales pinsen på 200-tallet av kirkefaderen Origines, og ble trolig fast etablert et århundre senere som en feiring av Den hellige Ånds komme og Kirkens grunnleggelse.
Pinsen er en av tre store fester i kirkeåret, sammen med jul og påske, og pinsedag kalles gjerne kirkens fødselsdag.
Selve ordet er avledet av det greske pentecoste, «den femtiende dag» etter påske. Først feiret man kun en enkelt søndag som ble innledet med en våkenattsgudstjeneste (vigilie), men fra cirka år 1000 ble høytiden utvidet med flere dager.
I middelalderkirkene var det vanlig å visualisere pinseunderet ved å slippe en due inn i rommet, eller senke et bilde av en due – symbol på den hellige ånd – ned fra taket.
Med reformasjonen ble antall pinsedager innskrenket. I 1770 ble også tredje pinsedag avskaffet som offisiell helligdag i Danmark-Norge. Mange steder beholdt dagen likevel noe av sitt høytidspreg i lang tid etterpå, særlig på Vestlandet. Da skulle «intet større eller viktig arbeide foretages», tjenerne hadde fri og folk gikk i sine nest fineste klær.
Våkenatt før pinse
Skikken med å holde «pinsevake», slik tradisjonen var i den katolske kirke, holdt seg også lenge etter at protestantene avskaffet den.
Presten og folkeminnesamleren Magnus Landstad skriver i sine Telemarkopptegnelser fra 1840-årene at det fortsatt var temmelig alminnelig i disse bygdene å våke den hellige natten før festen med «hellig Læsning og Sang».
Pinsebål og vårpynt
I Sør-Norge og Trøndelag var pinsebål lenge et sosialt og fargerikt festinnslag med lek, dans og drikk, og ble derfor motarbeidet av myndighetene. Pinsekvelden pyntet man gjerne huset med friske løvkvister. På Lista kalte de denne vårpynten å «maje» stua.
Ikke på noe tidspunkt var våren vakrere enn i pinsen, og i nyere tid ble dette stevne- og utfartshelgen fremfor noen.
Pinseregn et dårlig tegn
I folkemeteorologien har pinsen spilt en stor rolle. Pinseregn var sjelden bra. Det virket som edder på markens gress og grøde, og spådde ukrutt i kornåkrene, markspist og lite løv og spesielt dårlige kålavlinger. «Pindse væde får mødre til at græde», heter det fra Lommedalen.
Men kald pinse ga varm sommer og godt år; varme pinsedager det motsatte. Da ble det ikke mer varme den sommeren. Dette langtidsvarslet finnes utbredt over hele landet.