Opprinnelsen til ordet påske er usikker, men det er vanlig å føre det tilbake til hebraisk pæsha som betyr ”forbigåelse”, ”skånsel” eller ”overskridelse”. Det sikter til begivenhetene omkring israelittenes utvandring fra Egypt cirka 1200 f.Kr., omtalt i 2. Mosebok, kap. 12-13.
Påsken er altså opprinnelig en jødisk fest til minne om denne historiske hendelsen, og inneholder et rituelt program med bordbønn, påskemåltid og lovprisninger.
Den kristne påskens opprinnelse
Den kristne påsken ble grunnlagt av Jesus da han innstiftet nattverden, og er en feiring av hans lidelse, død og oppstandelse. Tidspunktet ble endelig konfirmert for hele kristenheten på kirkemøtet i Nikaia i Lilleasia år 325. Oppstandelsen skulle feires første søndag etter fullmåne etter vårjevndøgn, tidligst 22. mars og senest 25. april.
Feiret i over 1000 år
Påsken er Kirkens eldste og viktigste høytid, og har vært feiret her i landet i mer enn 1000 år. I katolsk tid ble høytiden forbredt med en førti dagers faste (langfasten), som ble innledet med en tre dagers festperiode (fastelavn): fastelavnssøndag, blåmandag og feitetirsdag.
Disse dagene forberedte man seg på fastetiden med mange slags folkelige løyer og skikker. Flere av dem levde videre lenge etter at reformasjonen avskaffet fastepliktene midt på 1500-tallet, slik som fastelavnsriset og bollene.
«Det finnes bilder som viser den oppstandne Kristus stige opp av et knust egg.»
Den stille uke
Fastens strengeste, mest alvorlige tid var uken fra og med palmesøndag til og med påskeaften, også kalt ”den stille uke”. I denne perioden skulle alt arbeid hvile mest mulig, og det skulle være stille ute og inne. Få, eller ingen ganger i året var kirkebesøket større enn på helligdagene i påskeuken.
Palmesøndag: pynte huset med kvister
Samtidig var disse dagene kjennetegnet ved en rekke folkelige skikker, som til dels blir praktisert fremdeles. Palmesøndag ble huset gjerne pyntet med gåsunger eller grønne seljekvister som de kalte ”palmer” eller ”seljepalmer” til minne om Jesu inntog i Jerusalem, da jødene brøt palmekviser og strødde foran ham på vegen.
I dag kan vi registrere tilløp til at ”palmer” og ”palmeprosesjoner” er på veg tilbake som symbolbærere i den norske protestantiske gudstjenesten på denne dagen, slik det alltid har vært vanlig blant katolikker.
Skjærtorsdag: døpe nyfødte husdyr
Navnet skjærtorsdag (gammelnorsk skirdagr: renselsesdagen) viser til Jesu fotvasking av disiplene og innstiftelsen av nattverden.
Men skira kan også bety døpe eller kristne, og blant norske bønder var det derfor lenge skikk å døpe og navngi nyfødte husdyr denne dagen – killinger, lam og kalver. Vann man tok fra bekker og brønner før fuglene våknet den morgenen, kaltes skirslevatn og var bra mot alt vondt.
Langfredag: vår kollektive sørgedag
Langfredag har en særstilling i merkedagstradisjonen. Det var den helligste dagen i året, ”vår kollektive sørgedag”, og den første faste- og botsdagen i oldkirkens påskefeiring.
Mange minnes hvordan dagen ble helligholdt med stillhet, andakt og faste. Flagg ble firt på halv stang, og alt man gjorde skulle være et uttrykk for et lidelsesfellesskap med ham som led for vår skyld.
Mange steder var det hardt og smertefullt arbeid, lite og vond mat og pisking av folk og fe. Denne selvplagingen kaltes ”langfredagsskjerpa”, ”langfredagsmykja” og ”påskeris”.
«Påskeaften var det vanlig bondeskikk å skyte inn helgen med kraftige skudd av pistoler og børse.»
Påskeaften: verne seg mot hekser og trollpakk
Påskeaften var det vanlig bondeskikk å skyte inn helgen med kraftige skudd av pistoler og børser. På denne måten vernet man seg også mot hekser og annet trollpakk som ifølge folketroen var ekstra farlige og aktive denne kvelden.
Skikken å holde våkenatt før den største av alle høytider finnes det mange spor av langt opp mot vår egen tid. I byene var det også lenge tradisjon med fropreken (grytidlig preken) påskemorgen. Denne spesielle morgenstund danset sola på himmelen av glede over Jesu oppstandelse, ble det sagt. Den gamle skikken med å dra opp på en fjelltopp eller ås for å overvære dette solunderet lever fortsatt flere steder i Sør-Norge, for eksempel i Lommedalen.
Egget som symbol på nytt liv
På frokostbordet første påskedag har påskeegget en fast plass, som et uttrykk for vår og livskraft, men også som et kristent symbol på oppstandelse og nytt liv. Alt i tidlig middelalder ble denne symbolbruken godkjent av Kirken, og det finnes bilder som viser den oppstandne Kristus stige opp av et knust egg.
Påske i dag
I dagens Norge er påsken fremdeles den største kristne høytiden, selv om kirkebesøket er høyere på julekvelden. Mange drar på skiferie på hytter og hoteller i fjellet, eller velger et reisemål i andre land og verdensdeler.
Men for oss som foretrekker å være hjemme er det nok av verdifulle tilbud å velge mellom. Antall konserter og andre påskearrangementer i kirkelig og verdslig regi ser ut til å øke fra år til år, slik tilfellet har vært med julefeiringen.
God påske!
Interessert i forskning fra Det humanistiske fakultetet?
Meld deg på vårt månedlige nyhetsbrev!
