Marianne Ritsema van Eck er religionshistoriker med senmiddelalderen og den tidligemoderne perioden som spesialitet. Hun har en spesiell interesse for religiøse uttrykk i skjæringspunktet mellom visuell, materiell og tekstuell kultur.
Framveksten av nye myter, helter eller legender har ofte noe tilfelles, nemlig kriser. I kritiske øyeblikk søker institusjoner, regjeringer og makteliter ofte til fortiden for å legitimere handlinger og politikk. Det er det historiske øyeblikket en lever i som dikterer reglene for hvordan man kan bruke og gjendefinere fortiden, og i hvilken grad en slik prosess kan gagne noen grupper i samfunnet.
Hvorfor ble Sankt Helena, som levde på 300-tallet, gjenopptatt og gitt ny mening i senmiddelalderen og tidligmoderne tid? Hvilke aspekter ved bildet av den hellige Helena knyttet henne til byen Roma og romersk kristendom? Hvordan foregikk denne prosessen? Dette er bare noen spørsmål som vil stå sentralt i Mariannes arbeid. På dette tidlige stadiet i forskningsarbeidet deler hun gjerne noen hypoteser og mange spekulasjoner.
Hun sier at keiser Konstantin, den første keiseren som konverterte til kristendommen, var en problematisk figur for den katolske kirke. Han fikk for eksempel sin kone drept. Kanskje var det derfor Sankt Helena, Konstantins mor, kom til å bli foretrukket når den katolske kirken og pavedømmet skulle tolke de tidlige kristnes Roma. Den protestantiske reformasjonen truet pavens autoritet og katolisismens overlevelse, en motreformasjon var nødvendig og måtte settes i gang med hjelp av nye ikoniske figurer som ville bidra til å spre den katolske kirkes verdier. Keiserinne Helena var en slik figur, siden hun var sentral i Romas overgang fra paganisme til kristendom.
I likhet med Jomfru Maria, som beseiret ondskapen gjennom den Hellige Ånd og brakte Jesus til verden, utførte Sankt Helena en viktig handling gjennom å finne det Hellige Kors hvor Kristus hadde blitt korsfestet. Ambrosius, en av kirkefedrene, var en av flere som trakk en slik sammenligning mellom de to. Blant de mange viktigste tidligmoderne kvinnelige helgenene er Sankt Helena blant topp fem eller topp ti, spøker forskeren.
Mariannes forskning anlegger et innovativt tverrfaglig perspektiv; hun vil analysere både materielle og skriftlige kilder for å forstå framveksten av legenden om den romerske Helena. Både spesifikke steder, relikvier og monumenter, som basilikaen Santa Croce in Gerusalemme vil brukes som materielle kilde. I tillegg vil skriftlige kilder, som hagiografi, bidra til å belyse når og hvordan denne legenden ble viktig. Marianne ser på forskningen sin som en perfekt mulighet til å kombinere fortellinger, ikoniske objekter og steder som kilder og håper å kunne bidra med ny innsikt i forskningsfeltet på senmiddelalderens og den tidligmoderne periodens religiøse kunsthistorie.
Italia har alltid vært viktig for Mariannes forskning, så det å flytte til Roma virket som en naturlig utvikling i hennes karriere og liv. Spesielt fordi hun alltid har visst at hun ville gripe sjansen hvis hun fikk muligheten til å bo i Roma. I denne byen vil Marianne ha muligheten til å utforske de forskjellige historiske lagene i materialet sitt. I tillegg vil hun være en av foreleserne på kurset ROMA2020 – Roma – sted og symbol.
Til slutt gir hun litt oppmuntring til fremtidige forskere og studenter – spesielt historiestudenter - og sier at det å studere historie er å utforske andre verdener. Når vi er i så nær kontakt med fortiden, kan vi begynne å se ting fra en annen vinkel, og det er utfordrende. Ved å undersøke fortiden, kan vi bedre forstå tradisjonene og verdiene som har formet oss, og vi kan til og med finne løsninger på moderne problemer.
Marianne har en PhD fra Universitetet i Leiden i Nederland. Før hun kom til det norske institutt i Roma, underviste hun middelalderhistorie der. For mer informasjon, se personsiden til Marianne Ritsema van Eck.