Irene er født på Voss, og oppvokst i Ålvik i Hardangerfjorden. Hun studerte klassiske fag, historie og arkeologi ved Universitetene i Oslo og Bergen, før hun tok doktorgrad ved Gøteborgs universitet i 2019. I senere år har hun undervist både i Oslo og Gøteborg, og har en postdoktorstilling delt mellom Gøteborgs Universitet og University of Leicester.
Irene forklarer med entusiasme at senantikken er en veldig spennende periode med store politiske, økonomiske og kulturelle samfunnsforandringer, og hun er interessert i hvordan disse forandringene påvirker tanker om døden og etterlivet, og hvordan dette er synlig i den materielle kulturen. Hun vil spesielt fokusere på hvordan sosial ulikhet og nye sosiale grupper i senantikken gir utslag i gravskikken.
Vi spurte Irene om hvordan det ble til at hun bestemte seg for arkeologi:
«Jeg fulgte magefølelsen, interessene på videregående, begynte på årsstudium i historie, og falt da for antikken som jeg studerte videre. Jeg er fremdeles like fascinert over fortiden og hvordan vi skaper kunnskap om den i arkeologien».
Irene forklarer at sosiale forandringsprosesser ligger i kjernen av hennes virksomhet som forsker. Hun mener at senantikken som historisk periode er perfekt for å utforske slike prosesser; Romerriket splittes opp i middelalderstater, det er migrasjonsbølger, religiøse transformasjoner som kristningen og spredningen av Islam, Roma mister sin status som hovedstad til Konstantinopel.
I sin PhD-avhandling utforsket hun hvordan ‘hedensk’ materiell kultur som templer og kultstatuer ble brukt og gjenbrukt i kristningen av urbane miljøer, og i sitt siste forskningsprosjekt har hun utforsket forholdet mellom kristningen og forandringer i gravskikk i senantikken. Men mest av alt trives hun på feltarbeid, som hun har vært med på UiOs utgravninger i Tegea i Hellas, Hadrians Villa utenfor Roma og Hierapolis i Tyrkia. Nå og i kommende år er hun involvert i et internasjonalt utgravningsprosjekt i den etruskiske byen Vulci nord i Lazio.
«Lykkeligst er jeg selvsagt når jeg får gjøre arkeologisk feltarbeid»
Vi spør henne hva hun gleder seg til med å flytte til Roma, og forskeren i henne svarer da straks «tilgang til kildematerialet». Hun legger til at hun også ser frem til å forelese ved Romas monumenter, og gleder seg til å være en del av et aktivt og variert internasjonalt forskningsmiljø i Roma. Hun ler og tilføyer at middelhavsklima på heltid heller ikke er henne imot.
Til slutt ber vi om en anbefaling til besøkende som allerede er kjent i Roma. Irene sier at hun som gravarkeolog alltid har vært svak for det underjordiske Roma, og foreslår katakombene langs Via Appia, Mithras-helligdommen under San Clemente-kirken, og den romerske gravgaten under Peterskirken – og hun nevner en hel del mer som vi ikke har plass til her.
Det norske institutt ser frem til at Irene kommer på plass i Roma, og tipser lesere om Irenes bidrag i ny bok som kommer går i trykken i sommer: «Archaeological Perspectives on Burial Practices and Societal Change: Death in Transition» (Routledge, Open Access).