Hilde Rigmor Amundsen, mag.art. ved Institutt for arkeologi, konservering og historie ved UiO, har gitt sin avhandling tittelen Mot de store kulturtradisjonene – endringsprosesser fra tidligneolitikoum til førromersk jernalder mellom Mjøsa og Femunden. Det er med andre ord de siste 4000 årene før Kristus hun har tatt for seg.
I Norden og i Europa skjer det store endringer i løpet av disse periodene. Det gjelder teknologi, erverv, religion og ideologi, byggeskikk og bosetningsmønster. Dagens Hedmark fylke er valgt som case for å få en ny forståelse av nettopp endringsprosessene i disse periodene i det nordiske innlandet.
- Hedmark er et sørøstnorsk innlandsfylke med en sentral beliggenhet i Norden. Det er dessuten et grenseområde, og meget variert med store avstander og svært ulike naturforhold. I nord og nordøst har vi skog og fjell. I sør områder med et godt jordsmonn for jordbruk, i dag rike jordbruksområder, sier Hilde Amundsen. Hun har jobbet som arkeolog i Hedmark siden 1996 og vært med på en rekke registreringer og utgravinger.
- Gjenstandsmaterialet og fordelingen av boplasser, gravminner og helleristninger tyder på at området var befolket av to ulike grupper allerede i yngre steinalder. Den ene med en tidlig samisk identitet. Den andre med en tilhørighet i en nordisk eller sørskandinavisk kulturform. At to ulike identiteter utvikles så tidlig så langt sør i Norge og Sverige, er interessant.
Ny gruppe villreinsfangere
Utviklingen av de to ulike identitetene skjer imidlertid neppe før fra siste del av yngre steinalder, påpeker Amundsen. I den eldste delen av yngre steinalder har folket i området en felles identitet. Jordbruk og husdyrhold introduseres i yngre steinalder uten at fangst og fiske opphører.
- Det veksles mellom ulike næringer. Store arealer blir brukt, både ved Mjøsa og langs Glomma og øvrige vassdrag nord i Østerdalen, søndre Rendalen og Trysil, sier hun.
Det er fra omkring 2350 år før Kristus at det kommer inn en ny gruppe fra nordøst, sannsynligvis fra skogene og fjellene i Sverige. Et fangstfolk ved Femunden og andre vassdrag i Engerdal og Øvre
Rendalen spesialiserer seg på villreinsfangst. På samme tid, i sør, etableres en regulær gårdsbosetning ved Mjøsa på Hedemarken, der forholdene er ypperlige for jordbruk.
To samfunnsformer
Landskapene betydde mer for livet folk førte den gangen, påpeker arkeologen.
- Jeg har altså funnet to ulike samfunnsformer. Det er i alle fall hva jeg anser som hovedresultatet. Men det har vært lokale variasjoner og mange endringer underveis. Kanskje ikke så underlig når det dreier seg om en utvikling over fire tusen år!
Utviklingen av ulike identiteter i perioden har vært diskutert før.
- Det har også tidligere vært antydet at det kan være snakk om et samisk folk. Men jeg går i min avhandling litt lenger. Dette er selvsagt ikke noe vi kan vite helt sikkert. Det er snakk om tolkninger og analyser av forskjellige gjenstands- og boplasstyper, og hvordan dette fordeler seg i de ulike landskapene mellom Mjøsa og Femunden.
Trysilelva mer enn fysisk barriere
Hilde Amundsen mener Trysilelva dannet et naturlig skille mellom to grupper folk fra siste del av yngre steinalder. Etter hvert fører forskjellig valg av bosetningsområder og næringsveier til mindre mobilitet og utveksling. Utviklingen forsterkes i løpet av bronsealderen og inn i jernalderen.
- Trysilelva var ikke bare en fysisk barriere, men også en grense mellom mennesker med ulik tilhørighet, påpeker hun.
Både spredningen av og type gjenstandsmateriale antyder dette skillet ved Trysilelva.
- Vi har blant annet i fjellområdene i Engerdal funnet en mengde pilespisser av kvartsitt. Ved Mjøsa har vi funnet bare én av samme type. Også i dag har vi reinsdyrdrift i Engerdal. Og en sørsamisk befolkning, påpeker Amundsen.
I skogs- og fjellområdene i nord og nordøst er det ellers funnet spyd, skaftfurekøller og såkalt flateretusjert kvartsittmateriale langs de mange elvene og innsjøene.
- Gjenstander av sørskandinavisk karakter er derimot konsentrert til dagens beste jordbruksdistrikter. De fleste bronsegjenstandene stammer fra Mjøsbygdene. Det er også her flest symbolske og religiøse funn, ofringer av gjenstander i myr blant annet, som viser en klar tilknytning til jordbrukskulturer lenger sør i Skandinavia, sier arkeologen.