Gammelt skip, nytt utseende

– Tuneskipet har lenge vært «det glemte skipet». Det sier arkeolog Knut Paasche, stipendiat ved UiO og leder for arkeologiavdelingen ved Norsk institutt for kulturminneforskning, NIKU. Selv mener arkeologen likevel det er Tune som er den virkelige juvelen blant vikingskipene.

Den 18. februar disputerer Paasche med avhandlingen Tuneskipet: Dokumentasjon og rekonstruksjon.

Fire skip

Tre av de store norske vikingskipene Oseberg, Gokstad og Tune befinner seg på Vikingskipmuseet på Bygdøy i Oslo. Det fjerde Klåstadskipet ligger i Tønsberg.

Tuneskipet er fra rundt år 900. Det ble funnet på gården Nedre Haugen Nær Fredrikstad i Østfold i 1867 og var det første norske vikingskipet som ble gravd ut under ledelse av Professor Oluf Rygh ved Universitetets Oldsaksamling. Da man senere fant de langt bedre bevarte skipene Gokstad og Oseberg, kom Tune litt i bakgrunnen.

Kortere og bredere

Et av Paasches viktigste funn er at Tuneskipet må ha hatt tolv bordganger og ikke 10 som tidligere antatt.

– Da Tuneskipet først ble undersøkt, ble det antatt at det må ha vært 22 meter langt. Nå er lengden redusert til 18,67 meter. Den nye formen på skipet gjør at det godt kan ha vært et havgående skip på linje med Gokstad- og Osebergskipet.

– Å mene noe om vikingskipene har vært som å banne i kirken. I en årrekke har vi stått med lua i hånden, vel vitende om at  man ikke uten videre plukker på teoriene til forskere som Rygh, Schetelig, Gustafson og Nicolaysen som var med på utgravningene. Blant mange har det vært en oppfatning at disse vikingskipene ikke skulle brukes på sjøen men ble «bygget for graven». Funn i min avhandling peker i en annen retning. Vikingskipene er prangende men likevel funksjonelle. Tydelige merker i tverrskipet på Tune viser for eksempel at det en gang må ha har gått på grunn.

Feil dimensjoner

Paasche, som har arbeidet med Tuneskipet i en årrekke, så tidlig at dimensjoneringen av skipet ikke kunne stemme og tok fatt i problemstillingen i forbindelse med doktoravhandlingen sin. 

Ved å ta i bruk teknologi som ved hjelp av laser måler inn skipene tredimensjonalt, har Paasche greid å rekonstruere skipet på nytt.

– Tidligere var det ingeniører og andre spesialister som gjorde de tekniske jobbene. Problemet var at arkeologene ofte ikke greide å nyttegjøre seg resultatene, sier han.

– Når arkeologer selv håndterer det tekniske verktøyet, påvirker det også det historiske analysearbeidet, sier han.

At Tuneskipets lengde er redusert til nøyaktige 18,67 meter har minst en fordel:

– Dette gjør det lett for skolebarn i Østfold å huske, da skipet ble funnet i 1867, sier Paasche.

Bruksfartøy

Slik Tuneskipet fremstår i dag har det ingen utskjæringer. Det finnes heller ingenting som vitner om at stevnene har vært utstyrt med et dragehode som Oseberg.

Paasche mener man sannsynligvis har å gjøre med et enkelt og smekkert bruksfartøy.

– Skjønnheten har bare vært så vanskelig å oppdage for folk flest på grunn av skipets tilstand, sier Paasche som mener Tuneskipet fremstår som enda vakrere med de nye linjene.

Historiske fortellere

– Man tenker gjerne vikingene innenfor rammen vikingtokt og hærferd.  Mindre vanlig er det å reflektere over at Norge på den tiden ikke som i dag hadde et vel utbygd veisystem. Den aller meste av trafikken
foregikk til sjøs. Det kan ha eksistert flere hundre av disse store skipene – og flere tusen båter til sammen, sier han.

– Vikingskipene er viktige historiske fortellere og en del av vår kystkultur, sier Knut Paasche, som håper hans neste prosjektet skal bli et arbeid med å føre linjene fra dagens ulike lokale båttradisjoner så langt tilbake som mulig. Kanskje kan tradisjonen førers tilbake helt til vikingtid, sier Knut Paasche.