Avhandlingen til Ada Nissen er basert på analyser av kilder fra arkivet i Utenriksdepartementet og arkivet Liddell Hart Centre for Military Archives ved King's College London, samt intervjuer med flere sentrale norske fredsforhandlere.
– Hva er ditt viktigste funn?
– De norske ambisjonene samsvarte ofte ikke med evnen til å skape bærekraftige fredsavtaler. Til tross for dette har ikke de norske ambisjonene eller selvbildet forandret seg nevneverdig.
– Norge kan spille en rolle som dialogstarter og tillitsbygger i innledende faser, men møter ofte store utfordringer når forhandlingene beveger seg fra innledende faser til harde dragkamper om substansielle temaer. De fredsprosessene der Norge har hatt størst suksess, er prosesser der Norge enten har overlatt forhandlingene til en tredjepart med større pondus (f.eks FN) eller har samarbeidet tett med andre stater.
– Etter 9/11 beveget fredsdiplomatiet seg fra et primært idealistisk rasjonale til et real- og sikkerhetspolitisk rasjonale, men forestillingen om fredsnasjonen Norge forsvant ikke. Likevel har ikke denne vært noen hovedmotivasjon for det moderne fredsdiplomatiet.
– Hvorfor ville du forske på dette?
– Jeg ville undersøke motivasjonen bak og ambisjonene for den dramatiske økningen i norsk meglingsinnsats etter den kalde krigen. Fra regjeringshold og i norske medier ble den aktivistiske vendingen på 1990-tallet ofte begrunnet med at Norge hadde få fiender og ingen kolonial fortid. Dessuten hadde Norge en historisk tradisjon for fred og særegne nasjonale verdier og idealer som egnet seg til eksport. Dette gjorde sammen med nyvunnen oljerikdom, Norge til en ideell kandidat for rollen som internasjonal fredsmegler. Disse forklaringene framsto som uklare for meg. Det var derfor nødvendig å undersøke i hvilken grad økningen i norske fredsbidrag etter 1990 hadde sammenheng med Norges selvbilde som fredsnasjon.
– I forlengelse av dette ønsket jeg å foreta en kritisk gjennomgang av det norske selvbildet.I tillegg til å bygge på de nevnte forestillinger om historisk arv og særegne verdier, bar dette selvbildet i seg ideen om Norge som et økonomisk, politisk og moralsk unntak i verden. Dette innebar at Norge, i motsetning til mange andre internasjonale aktører, ble ansett å ha både evne og mulighet til å forandre fastlåste konfliktmønstre i andre land. Men er Norge bedre enn andre til å skape fred i fremmede land? Hvis ja, hvorfor? Hvis nei, hvorfor ikke? Når virkeligheten viste seg å være mer komplisert enn hva politikere, diplomater og andre involverte hadde forestilt seg, opplevde ledelsen i Utenriksdepartementet at Norge hadde et konsistensproblem? Eller forble selvbildet og ambisjonene upåvirket av de magre resultatene?
– Hva håper du at forskningsresultatene dine skal bidra til?
– En bredere og åpnere debatt både om norsk fredsdiplomati og norsk utenrikspolitikk generelt.