Kvinnene som ble nektet å stemme

Før kommunevalget i 1916 fikk Karoline Emilie Larsen brev fra Folkeregisteret med følgende beskjed: «Deres stemmeret vil bli suspendert».

En gruppe med kvinner kledd i hvite drakter. De holder en parole der det står: "Voters from Norway". Svart-hvitt foto.

LANG KAMP: Fra 1890 til 1913 var spørsmålet om kvinner skulle få stemmerett oppe til behandling i Stortinget hele 15 ganger, uten at man klarte å oppnå flertall for en lovendring. Her en norsk delegasjon under en kvinnesaksparade i New York i 1911. Foto: Nasjonalbiblioteket. 

I 1913 vedtok Stortinget å innføre allmenn stemmerett for kvinner. Likevel var det noen som ble holdt utenfor. 

Hadde du mottatt sosiale ytelser ble det satt stjerne i margen ved navnet ditt i valgmanntallet, og dermed fikk du ikke stemme.  

– Ved kommunevalget i 1916 var det 47000 som fikk suspendert stemmeretten fordi de hadde fått penger fra fattigvesenet. To tredjedeler av disse var kvinner, forteller historiker ved Universitet i Oslo, Hilde Sandvik

Sandvik forsker på kvinnehistorie, og er blant annet opptatt av kampen for kvinners stemmerett på slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet. 

«Den selvhjulpne borger»

I boken «*En stjerne i margen. Seks fattige kvinners kamp om stemmeretten» (oslohistorie.no), forteller historiker Johanne Bergkvist og kulturhistoriker Unn Hovdhaugen, om noen av kvinnene som ikke fikk stemme i 1916. 

En av disse var Karoline Emilie Larsen. Hun jobbet som vaskekone, var enke og hadde seks barn. Hun trengte hjelp fra fattigvesenet for å få endene til å møtes. 

– Det var bare «de selvhjulpne» som skulle delta i samfunnet. Det er godt eksempel på hvor lett det er å utestenge medborgere når man har behandlet dem som uverdig over lang tid, sier Sandvik. 

Sammen med fem andre arbeiderkvinner klaget Larsen på avgjørelsen. De fikk hjelp av Kristiania Arbeiderparti som sendte klagen til det kommunale valgstyret. Klagen gikk videre til behandling i Stortinget, som fastholdt suspensjonen. Stemmene deres ble ikke talt. 

Selv om klagene ble avvist, førte de til stor oppmerksomhet rundt saken. Det politiske presset økte og bestemmelsen som fratok fattige stemmeretten, ble fjernet i 1919. Arbeiderkvinnenes protester hadde bidratt til at Grunnloven ble endret. 

Et foto av en stemmeseddel. På seddelen er stemplet med: Kristiania kommunale folkeregister og statistiske kontor.
BLE IKKE TALT: Stemmeseddelen til Emilie Karoline Larsen fra valget 1916. Foto: Stortinget

– En del av vår historie handler om å stenge folk ute

En middelaldrende kvinne som smiler. Foto
FORSKER PÅ KVINNEHISTORIE: Historiker ved UiO, Hilde Sandvik. Foto: Trine Nickelsen. 

Hilde Sandvik er opptatt av at vi ikke skal glemme historiene til arbeiderkvinnene som protesterte.

Hun mener det er viktig å være bevisst på hvor enkelt det er å utestenge en gruppe fra å delta i samfunnet. 

– En del av vår historie handler om å stenge folk ute for å unngå at enkelte grupper får politisk innflytelse. Dette kan knyttes opp mot problemer vi ser i dag, som for eksempel at alt for få med minoritetsbakgrunn bruker stemmeretten. Det er et stort demokratisk problem, mener Sandvik. 

Hun trekker også paralleller til manipulasjon av valgsystemet i USA, såkalt «Gerrymandering». De senere årene har man bevisst delt opp valgkretser på en slik måte at et enkelt parti får fordeler.  

– Derfor bør vi feire vaskekonene som gjennom aksjoner og protester, vant retten til å stemme. De insisterte på å ikke bli undertrykt og gikk fra å være stemplet som uverdig til å bli en borger med reell innflytelse. Det er en historie som er verdt å fortelle, mener Sandvik. 

I det store og hele bør fattigunderstøttede ikke have stemmeret, fordi gamle, invalide og defekte mennesker ikke følger med i det offentlige liv. […] Det offentlige liv er bedst tjent med, at samfundet styres af selvhjulpne individe.

Sitat fra Venstrepolitiker Nils Skaar. Hentet fra Aftenposten 1916 A:5.

Banet vei for kvinners stemmerett ved å si «nei» til svenskene

Foto av en rød bok med gullskrift. Det står: Tilslutning til 7de.juni-beslutningen fra niorske kvinner.
VENDEPUNKT: Underskriftene fra aksjonen i 1905 ble samlet og levert til Stortinget. 
Foto: Stortingsarkivet/Vidar M. Husby.

Forslaget om stemmerett for kvinner ble behandlet på Stortinget første gang i 1890.

Frem til 1913 var saken oppe til behandling hele 15 ganger, uten at man klarte å oppnå flertall for en lovendring. Tilbakeslagene var mange, men en storstilt mobilisering i 1905 bidro til at stemningen snudde. 

Da Norge skulle bestemme om man skulle å gå ut av unionen med Sverige, samlet norske kvinnesaksorganisasjoner inn nesten 300 000 underskrifter til støtte for unionsoppløsning. 

Gjennom denne storstilte aksjonen tok kvinnebevegelsen et tydelig standpunkt og viste handlekraft.

– Det var viktig for kvinnene å vise at de hadde forstand på politikk – at de var å regne med, sier Sandvik. 

Dette bidro til å styrke deres posisjon og var med på å legge grunnlaget for det som skjedde senere. 

– Underskriftsaksjonen ble et vendepunkt. Vi kan helt klart si at engasjementet rundt unionsoppløsninga banet vei for det som skjedde i 1907, da kvinner fikk begrenset stemmerett, og senere allmenn stemmerett i 1913.


Meld deg på vårt månedlige nyhetsbrev!


Vil du studere ved UiO?

Sjekk hva du lærer, hvilke jobber du kan få og hvordan det er å være student.

Se vårt studietilbud
Av Arne Vatn
Publisert 29. feb. 2024 14:48 - Sist endret 2. apr. 2024 12:07