Norges forhold til Russland: – Grunnprinsippet gjelder fortsatt

Norge har færre innbyggere enn Russland, mindre areal, mindre militært utstyr og ingen atomvåpen. Likevel har landet klart å unngå krig med naboen i øst. Kanskje ligger noe av årsaken i en politisk strategi som Norge, mer eller mindre bevisst, har fulgt siden etterkrigstiden: en balanse mellom avskrekking og beroligelse.

Førsteamanuensis i historie James Cameron ved Universitetet i Oslo mener at denne strategien i høy grad fortsatt gjelder, selv om Norges forhold til Russland har blitt dårligere de siste årene.

Men den riktige balansen kan være vanskelig å finne, påpeker han.

– Her kan vi trekke verdifull lærdom av erfaringer Norge hadde under den kalde krigen, sier Cameron, som nylig publiserte en artikkel om temaet i tidsskriftet Journal of Strategic Studies.

Artikkelen er del av en spesialutgave om sikkerhetspolitikk i Norden som publiseres i sin helhet senere i år.

Ideer som ble førende for sikkerhetspolitikken

Det var den norske statsviteren og Ap-politikeren Johan Jørgen Holst som i 1967 laget et teoretisk rammeverk for politikken Norge førte overfor Sovjetunionen.

Politikken var til en viss grad allerede etablert, men Holst, som da fylte 30 år, kom opp med begrepene avskrekking og beroligelse: Han skrev at Norge, på den ene siden, ville avskrekke Sovjetunionen gjennom medlemskap i NATO og tette forbindelser til USA.

På den andre siden ønsket landet å berolige Moskva med at Norge ikke ville bli en base for et NATO-angrep. Norge sa nei til å basere NATO-tropper og atomvåpen på sitt territorium i fredstid. Landet sa også nei til NATO-øvelser nær grensen til Sovjetunionen, det samme gjaldt marine- og militær luftfartaktivitet.

Med slike restriksjoner skilte Norge seg fra mange andre land, forteller Cameron.

7.000 atomvåpen, men ikke ett i Norge

– På slutten av 1960-tallet var hele 7.000 amerikanske atomvåpen plassert rundt omkring i Vest-Europa, men ikke ett eneste i Norge. Holst spurte seg hvordan en slik politikk kunne forklares, og det var slik han kom opp med teoriene sine.

Det er ofte vanskelig å se bakover i tid og forstå hvor grunnleggende et slikt teoretisk bidrag var, mener Cameron.

– I dag tar vi jo disse begrepene for gitt. Men når en forståelse utvikler seg til å bli noe selvsagt, og et grunnlag for sikkerhetspolitikken i mange år framover, sier det noe om hvor viktig det kan ha vært.

Hele tiden etterpå har norsk politikk dreid seg om å finne den riktige balansen mellom avskrekking og beroligelse, legger han til.

Både vitenskapsmann og politiker

Johan Jørgen Holst var forsker. Han tilbrakte flere år på prestisjetunge universiteter i USA i en tid da forskere som økonomen Thomas C. Schelling utviklet sine spillteoretiske ideer om atomvåpen.

Samtidig var Holst en norsk politiker. Han skulle bli både forsvarsminister og utenriksminister og var sentral under arbeidet med Oslo-avtalen i Midtøsten i 1993. Han døde av sykdom i januar 1994.

Cameron mener at denne miksen – å komme fra, og være tro mot, et lite land, og samtidig være eksponert for intellektuelle tenkere i en stormakt – ga Holst et spesielt utgangspunkt.

– På 1960-tallet var det mange som snakket og skrev om kjernevåpenstrategier og stabilitet. Men hva om du ikke er en supermakt? Hvordan forklarer du posisjonen din i en stor konflikt, og hvordan utvikler du en strategi? Det var enkelte som skrev om dette også, men Holsts teorier skilte seg ut.

Mener vi kan lære av fortidens ikke-suksesser

Siden 1960-tallet har Norge og Vesten hatt både et iskaldt og et varmere forhold til Sovjetunionen og Russland. En utvikling som på 1990-tallet så ut til å gå i vennskapelig retning, skulle igjen bli forverret, særlig da Russland startet en fullskala invasjon mot Ukraina i 2022.

Cameron mener at vi i dag kan lære noe av erfaringene fra den kalde krigen: av Holsts egne bitre erfaringer.

Ved overgangen mellom 1970- og 80-tallet var forholdet mellom Vesten og Sovjetunionen dårlig. Samtidig hadde Norge, spesielt Arbeiderpartiet, et sterkt ønske om å opprettholde en beroligelsespolitikk overfor Sovjetunionen.

På denne tiden var Holst statssekretær, først i Forsvarsdepartementet, så i Utenriksdepartementet.

– Han forsøkte å opprettholde en god relasjon til USA og klarte det først bra, forteller Cameron.

Ville ikke ha atomvåpen i Norden

Holst var viktig i å sikre norsk støtte for NATOs beslutning om å sende en ny generasjon atomvåpen til Europa. En debatt om stasjonering av amerikansk militært utstyr i Norge endte med det var greit – hvis utstyret ble plassert i Trøndelag, ikke i Nord-Norge. Dette gjaldt utelukkende konvensjonelle våpen og ikke systemer som var i stand til å levere atomvåpen.

Men så spisset ting seg til. I sin nyttårstale i 1981 kunngjorde daværende statsminister Odvar Nordli at han støttet ønsket om en nordisk atomvåpenfri sone, slik Finland tidligere hadde argumentert for.

– Tidspunktet var elendig. Sovjetunionen var i ferd med å utplassere en ny generasjon av atomvåpen, noe NATO prøvde å balansere. De fleste allierte så Norges nye standpunkt som et hinder, sier Cameron.

Holst prøvde lenge å finne en løsning. Men da en delegasjon med blant andre utenriksminister Knut Olav Frydenlund reiste til USA, fikk de beskjed fra en av USAs statssekretærer om at han, hvis Norge sluttet seg til en atomvåpenfri sone, ikke ville anbefale president Reagan å beskytte Norge i tilfelle krig.

Den største sjansen for å lykkes

Norge måtte til slutt nedskalere forsøkene sine. Det finnes i dag ingen atomvåpen i Norden, men det finnes heller ingen internasjonal avtale som forbyr at andre land plasserer sine atomvåpen i regionen.

Dette ble Holsts første mislykkede forsøk på å finne et omforent norsk-amerikansk balansepunkt mellom avskrekking og beroligelse, ifølge Cameron.

Forskeren mener at vi i dag kan lære noe av dette eksempelet:

– Jeg tror at det er mulig å opprettholde et visst nivå av beroligelse, selv om forholdet mellom øst og vest er dårlig, sier han og fortsetter:

– Men den beste måten å gjøre det på når forholdet er i forverring, er kanskje ikke å ta helt nye initiativer for å berolige som framstår løsrevet fra resten av de alliertes politikk. Du har større sjanse til å lykkes hvis du gjør avskrekkende grep og nedtoner dem ved hjelp av beroligende elementer, mener han.

Det var dette Holst og hans samtidige gjorde da de godtok stasjonering av amerikansk militært utstyr i Norge – men ikke lenger nord enn i Trøndelag. Her klarte Holst å overbevise amerikanerne om at Trøndelag var et bra sted, også for amerikanerne selv.

Blir Russland egentlig beroliget?

Tidene endres, og det gjør også politikken. Atomvåpen er i dag en mindre viktig del av NATOs militære strategier enn det var før, blant annet fordi NATOs kollektive konvensjonelle styrker nå er mer balansert mot den russiske trusselen. Nye teknologier har dessuten blitt viktigere, ifølge Cameron.

Det har blitt stilt spørsmål ved hvordan Russland oppfatter den sikkerhetspolitikken Norge fører. «At Norge etter eget skjønn signaliserer og praktiserer både avskrekking og beroligelse, betyr ikke at Russland oppfatter det slik», skrev NUPI-forsker Julie Wilhelmsen i 2022.

I sin artikkel skriver Cameron at beroligende tiltak historisk kanskje ikke først og fremst har beroliget Moskva, men at de har vært vel så viktige for å opprettholde norsk innenlandsk støtte til økt avskrekking.

– Derfor tror at jeg at beroligelse vil fortsette å være viktig i norsk politikk, selv om den primære nytten kanskje er å sikre innenlandsk samtykke for økt avskrekking, sier han.

Interessert i forskning fra Det humanistiske fakultetet? 

Meld deg på vårt månedlige nyhetsbrev!