Bakgrunn
Tidligere denne høsten trakk USA seg ut av Afghanistan for godt. Etter 20 år med krig var det endelig over. Regimet amerikanerne hadde satt inn varte ikke engang en hel uke. Hvordan kunne dette skje? Hvorfor har det samme skjedd nesten hver gang en stormakt har forsøkt å kontrollere Afghanistan? For å finne ut av dette kontaktet vi en rekke forskjellige forskere, historikere og statsvitere til å være paneldeltakere. Dette visste seg å være overraskende vanskelig. De som ble kontaktet at hevdet en av to ting: enten at de ikke hadde nok kompetanse om temaet, eller at de ikke stolte på sine formidlingsevner. Heldigvis fikk vi etter hvert samlet to svært kompetente paneldeltakere. Terje Skaufjord, forfatter og tidligere NGO i Afghanistan, og Øyvind Østerud, professor i statsvitenskap ved UiO. Sammen hadde vi et ganske balansert panel. Østerud har akademisk og geopolitisk kunnskap som ga oss et større perspektiv, mens Skaufjord har vært nede på bakken i Afghanistan og hadde rike opplevelser av det konfliktfylte området. Dermed utfylte begge deltakerne hverandre under debatten.
Det store spillet
Hvor kommer utrykket «graveyard of empires» fra? Østerud mener at begrepet stammer fra den første anglo-afghanske krigen. Ifølge anekdoter skal den britiske hæren ha blitt så ødelagt at kun en mann kom tilbake. I virkeligheten var det mange flere, inkludert 20 offiserer og over 2000 indiske soldater, men det ble en mindre underholdende historie. Dette var en del av «det store spillet», en serie av konflikter mellom Russland og Storbritannia for kontroll over Sentral-Asia. For det er nettopp dette faktumet som har fått så mange til å invadere Afghanistan, altså landets sentrale lokasjon. Til nord er Russland, til øst er Kina, til vest er Iran, og til sør er India. Afghanistan er perfekt til å kontrollere bevegelse mellom disse mektige landene i regionen. Utrykket «det store spillet» ble først tatt i bruk av Rudyard Kipling.
Sovjetunionen og USA
Deretter gikk tema videre til mer moderne historie, nemlig de sovjetiske og amerikanske invasjonene. Under den kalde krigen ble det begått et statskupp i Afghanistan av kommunistpartiet, som egentlig hadde veldig liten støtte blant befolkningen. Når kommunistene selv ble kuppet, gikk Sovjetunionen inn i Afghanistan i 1979 for å støtte dem. USA sendte deretter de afghanske geriljastyrkene våpen for å støtte deres kamp mot Sovjetunionen.
Den amerikanske invasjon i 2001 bygget både på den sovjetiske invasjon, og en lang rekke med feil og tabber. Etter 9/11 gikk de amerikanske sikkerhetsbyråene ut fra at Taliban og Al-Qaeda var praktisk sett samme organisasjon, og invasjonsplanene ble laget med den underforståelsen. Ifølge Østerud planla ikke amerikanerne å arbeide med statsdannelse i det hele tatt. I stedet antok de ganske enkelt at Taliban var så upopulær at uansett hvilket regime de bygde opp ville ha befolkningens støtte.
Hvorfor er Afghanistan så vanskelig å erobre? Først av alt er det på grunn av de mange krigerske stammene innen landet som er vanskelig å styre på en måte som passer en moderne stat. For det andre kriger disse stammene med hverandre også, og resultatet er at mange av de større bostedene i Afghanistan kan bedre beskrives som befolkede befestninger. For det tredje er det på grunn av terrenget, Afghanistan er fullt av fjell og ørken, som gjør det perfekt for geriljakrigføring. Med alle disse faktorene kombinert er det ikke overraskende at selv supermakter ikke har klart å kontrollere Afghanistan.
Framtiden
Opp til nå var både Skaufjord og Østerud ganske enige i det meste, men på en ting hadde de ganske forskjellige meninger: Hva kommer til å skje med Afghanistan i framtiden? Skaufjord mente at Afghanistan hadde en mørk fremtid å vente. Han tvilte på at Taliban kunne fikse økonomien, og til tross for at han selve mente at Afghanistan var mer samlet nå en noen gang tidligere, var det likevel stor sjanse for en ny borgerkrig. Østerud derimot var mer positiv, og påpekte at de som virkelig hadde vunnet mest på krigen var de regionale stormaktene. Iran, Pakistan, Russland og Kina ønsker stabilitet i Afghanistan. Østerud mente derfor at det var fullt mulig at Afghanistan i fremtiden kan oppleve fred og stabilitet. Det er til tross for at Afghanistans historie ser alltid ut til å være som Kiplings uttrykk: en del av et stort spill.