Med oss i paneldebatten fikk vi to kunnskapsrike historikere og ringrever innenfor akademia, nemlig John Peter Collett og Steinar Sæther. Collett er professor ved IAKH med moderne historie samt universitets- og utdannelseshistorie på 1800 og 1900-tallet som sine hovedfelt. Sæther er professor ved IAKH, undervisningsleder og var tidligere også leder i forskerforbundet fra 2014-2019. Ordstyrer Erlend Ulstein Håland startet samtalen med å spørre: hvem det er som bestemmer eller har innflytelse på pensum?
Praktiske hensyn er avgjørende
Begge to slo fast at underviseren selv har svært mye frihet når det kommer til pensum. Læreren selv er emneansvarlig og står fritt i forhold til staten. Dette er en lovfestet frihet og innblanding fra staten ville være en alvorlig inngripen. Collett slår fast at det siden 70-tallet har vært en gradvis endring hvor fagene har gått fra å være tradisjonsbundet til å bli mer individualiserte og dynamiske. I dag er det lærerens kompetanse, søken etter å gjøre faget interessant for studentene samt praktiske krav som veier tyngst, legger Sæther til. Hensyn til dalende student-deltakelse og krav om færre sider å lese har tvunget frem reform, regelmessige endringer og mer individuell frihet for læreren. -Det har kanskje (på et generelt nivå red.anm.) gått litt langt i den retningen? spør Sæther. -Emnene skal ikke styres for mye av lærerens egeninteresser. Til syvende og sist er det praktiske hensyn som blir avgjørende. Økonomisk støtte fra departementet vurderes ut fra gjennomstrømming av studiepoeng over en treårsperiode. -Konkurransen er til studentenes fordel, slår Collett fast.
Men hva med normative og etiske retningslinjer? Finnes de? Ja, det finnes begrensninger, sier Collett, men de er så internalisert i det faglige fellesskapet at man ikke tenker over det. Det måtte eventuelt være rundt behandlingen av primærkilder og hvordan disse fremstår; -Men jeg har ikke opplevd saker rundt dette, fastslår Sæther. Et nytt og aktuelt tema som diskuteres en del innenfor akademia er hvilke stemmer som er representert i pensum, især i forhold til kjønn og etnisitet. -Men etiske spørsmål blir sjeldent eksplisitt diskutert, sier Sæther.
Emner som kommer og går
Popularitet, økonomiske begrensninger, politikk, samfunnsdebatter og forskningsrelevanse er faktorer som spiller inn på hvilke emner som velges eller utelates. - Men den vanligste forklaringen er at læreren ansvarlig for emnet slutter eller blir lei av emnet, Sier Sæther. -Både engasjement og entusiasme daler etter cirka tre år. Noen emner forsvant på grunn av at en høy andel registrerte studenter aldri tok eksamen, noe som betyr at emnene ikke var interessante nok eller ikke bra nok. Mange emner forsvant eller ble byttet ut på grunn av reformen på bachelorstudiet. På spørsmål om åpenhet rundt hvilke emner som prioriteres gir både Collett og Sæther uttrykk for at de opplever universitetet som åpent. –Det fremstår kanskje ikke like åpent fra studentenes perspektiv, men de har mye makt i den forstand at de kan slå seg sammen og foreslå emner, sier Sæther.
Lytterspørsmål
Så var det lytterne sin tur til å stille spørsmål. En av dem lurte på om det finnes bestemmelser rundt hvorvidt emneansvarlig kan misbruke sin posisjon til å selge egne pensumbøker. Collett svarer «Nei, vi har alltid blitt beskyldt for å plusse litt på lønnen med å sette opp egne bøker for å tjene penger. Sannheten er at det rett og slett ikke er så mange lærer som skriver bøker». Det er ofte begrenset hvor mye pensum som faktisk er tilgjengelig innenfor en del emner.
På spørsmål om integreringen av norsk historie med verdenshistorie i nyere tider, understreket Collett dilemmaet mellom å presentere emnene slik de er og slik de burde være. -Fagene er hengt opp i en tradisjon som det er viktig å formidle hvis man søker å forstå hvordan felles kunnskap og forståelse ble dannet. - På den annen side er emnene stadig i utvikling.
Sæther føyer til: -Det er mindre undervisning på norsk historie enn før, noe som har både fordeler og ulemper. Det blir lettere å se norsk historie i et større perspektiv. Ulempen er dog at de fleste bøkene på universitetsnivå er skrevet med tanke på Norge som et separat emne. Sæther fremholder likevel at nye bøker kanskje er mer skrevet for å tilpasse seg integreringen.
Arrangementets siste spørsmål trakk en sammenligning med våre danske naboer i sør og hvorvidt vi i Norge fokuserer for mye på pensum i stedet for å fokusere mer på research og tolkning av tekster. Både Collett og Sæther trakk frem mangelen på kunnskap om et tredje språk i tillegg til norsk og engelsk blant studenter. Collet trekker særlig frem hvordan dette begrenser utvalget av faglitteratur som er skrevet på for eksempel tysk eller fransk, og da mulighet til videre forskning i faget. «Vi kan mindre enn vi kunne før. At studenter hverken kan tysk eller fransk er et steg i feil retning». Sæther er enig og mener det burde vært krav om 40-gruppe i språk og at man burde ha lesekompetanse i et annet språk enn engelsk etter å ha studert på det humanistiske fakultet.
Som takk for deltakelsen på arrangementet fikk John Peter Collett og Steinar Sæther gavekort på Akademika som de kan bruke til å kjøpe enda mer pensum.