Den 21.februar organiserte vi en paneldebatt om begrepet Norden og hva slags betydningen det har for oss som historikere. Vi inviterte to historikere som har arbeidet innenfor UiO: Norden prosjektet, Ruth Solveig Hemstad og Klaus Nathaus, for å spørre hvordan de forstår Norden og hvordan fremtiden for nordisk historie ser ut.
Hvorfor diskutere Norden?
Vår interesse for en diskusjon rundt Norden kom fra et ønske om å bedre forstå diskusjonen rundt det nasjonale rammeverket som har foregått det siste tiåret. Blant alternativene har Norden fått en økende anerkjennelse som et rammeverk og interesseområde som kan berike det nasjonale. På Universitetet i Oslo har interessen for temaet økt betydelig innenfor storsatsing på det tverrfaglige prosjektet «UiO:Norden». Vi ønsket å forstå hvorfor dette nordiske alternativet har blitt så populært og hvordan det bør forstås og brukes av både studenter og historikere.
Forberedelse til arrangementet
Forberedelsen gikk raskt. I første uke ble gruppen enig om det generelle temaet og bestemte raskt en klar rolleinndeling for paneldebatten. Når det kom til å finne kildemateriale følte vi det var viktig å ha flere møter der vi kunne diskutere det man hadde funnet individuelt i løpet av uken. Dette var en god løsning ettersom det engasjerte hele gruppen og skapte en god diskusjon om temaet i forkant av paneldebatten. De spørsmålene gruppen selv ikke kunne finne svar på ble tatt videre med til paneldeltakerne.
Gruppen benyttet seg også av erfaringene vi fikk av å observere den første paneldebatten som var uken før vår egen. Vi følte at den store mengden med direkte spørsmål fra publikum til hver av deltakerne avbrutte diskusjonen for ofte. Derfor bestemte gruppen seg istedenfor for å motta spørsmål over Mentimeter. Vi håpet at dette ville la oss ha mer kontroll over diskusjonen og gi den bedre flyt. Erfaringen var ikke spesielt god. Diskusjonen gikk bra, men Mentimeter fungerte dårlig for å få med publikum. I etterkant innså vi at det hadde vært bedre å stoppe diskusjonen tidligere og heller ta en direkte spørrerunde de siste femten minuttene.
Hva kom vi fram til under paneldebatten?
Hva er så Norden? Paneldeltagernes var enstemmig: Norden er et konstruert begrep som er kontekstavhengig for å forstå. Samtidig må man huske at det nasjonale perspektivet ikke er noe mindre konstruert enn det nordiske. Historikerne benytter seg av disse ulike perspektiv for de skal kunne best forklare fortiden, og Klaus advarte mot å henge seg opp i abstrakte idéverdener om hva og hvorfor nasjonalisme er. Man må heller forstå det nordiske og det nasjonale ikke som en, men som mange fortellinger med forskjellige perspektiver. Fordelen med å bruke et nordisk perspektiv er at det er større enn nasjonen, men mindre enn det europeiske. Historikeren får flere muligheter for nye vinklinger som man kan analysere historien ifra, samtidig som de små skandinaviske landene ikke forsvinner fullstendig.
Hva er fremtiden for det nordiske? Selv om det bare har vært stor interesse for det nordiske det siste tiåret, har det blitt gjort mye i nordisk historieforskning. Ruth og Klaus uttrykte seg positivt om mulighetene Norden også har for den fremtidige formidlingen av historien både innenfor forskningslitteraturen og i undervisningen på skolen. Her trakk de fram mange eksempler, men spesielt lovende var deres erfaringer med det nordiske da det ledet til en mer berikende historie. Gjennom økt kontakt med historikere utenfor Norge har de fått en økt utveksling av nye ideer og perspektiver som er annerledes fra de som har dominert fortellingen i norsk historie hittil.
Likevel er det nordiske som en løsning på det nasjonale langt fra perfekt. Klaus var bekymret for at den bekreftende og feirende suksesshistorien som har preget mye av den norske historieskrivingen vil fortsette som den har gjort tidligere bare med et overfladisk nordisk perspektiv. Ruth påpekte at «metodologisk nasjonalisme» som har blitt mye brukt for å kritisere den navlebeskuende nasjonale historieskrivingen kan raskt bli til en «metodologisk skandinavisme» om historikerne ikke går ordentlig til verks. Det nordiske rammeverket forblir bare brukbart som et alternativ til det nasjonale om det fortsettes å bearbeides gjennom nye vinklinger og perspektiver. Historikere må opprettholde aktiv kontakt med historiografi utenfor Norden for å forhindre at det nordiske ikke også blir navlebeskuende. En av måtene dette kan bli gjort på er at historieskrivingen ikke bare skrives for et nordisk marked, men også for et internasjonalt publikum. Gjennom å engasjere den nordiske historien videre det internasjonale historiske miljøet kan vi fortsette arbeidet som har begynt. Det er altså nok arbeid som venter på historikerne.