Planlegging og gjennomføring av arrangementet
I forbindelse med masterstudier i historie fikk vi i oppgave å arrangere en paneldebatt i løpet av våren. Oppsummert kan vi konkludere med at dette var interessant og et forfriskende pust i studiehverdagen. Temaet for paneldebatten ble Assad-regimet i Syria: 1963 – 2022.
Innledningsvis ble gruppen enige om tre relevante paneldeltakere for arrangementet. Dette var Toufoul Abou-Hodeib ved IAKH og Hilde Henriksen Waage, også ved IAKH. Flere av oss hadde hatt dem som professor i ulike emner, og var overbevist om at begge ville passet bra for vårt arrangement. I tillegg ønsket vi å kontakte Brynjar Lia ved IKOS som en siste paneldeltaker. Disse tre hadde ikke mulighet til å delta, men alle tre ga oss videre forslag til paneldeltakere som de mente var aktuelle. Vår første paneldeltaker ble Bjørn Olav Utvik, professor i Midtøstenstudier ved Universitet i Oslo ved IKOS. Vi kom også i kontakt med Jonas Bergan Dræge, førsteamanuensis ved internasjonale studier og freds- og konfliktstudier ved Oslo Nye Høyskole, som takket ja som paneldeltaker for vårt arrangement.
Under arrangementet brukte gruppen den digitale løsningen Menti hvor folk kunne sende inn spørsmål som personen som hadde ansvar for spørsmålene deretter stilte. Vi valgte denne løsningen for at det skulle være lav terskel for å stille spørsmål. Slik kunne man se spørsmålene før personen som hadde ansvaret stilte dem til paneldeltakerne på et passende tidspunkt. Det hadde allikevel noen negative sider. Et spørsmål var vanskelig å forstå og kunne kanskje blitt bedre oppklart hadde personen stilt det direkte. Én løsning kunne vært å ha begge deler. Både spørsmål gjennom Menti, men også åpne for direkte spørsmål på slutten av debatten. Det som gjorde debatten særlig bra var den gode dialogen som paneldeltagerne førte seg imellom.
Et personalistisk diktatur
Diskusjonen startet med at Jonas, med et mer samfunnsvitenskapelig standpunkt, snakket om hvordan regimet i Syria viser trekk fra flere typer regimer, inkludert militærdiktatur og partidiktaturer, men egentlig hovedsakelig er et personalistisk diktatur. Framfor alt annet er det individers og gruppers personlige forhold til Assad-familien som er grunnlaget for landets maktstruktur.
Det syriske regimets historie strekker seg langt tilbake i tid, formelt fra da Hafez al-Assad ble president i 1970, men vi bør egentlig se tilbake til 60-tallet da den militære grenen av Baathpartiet styrket seg i kjølvannet av at unionen med Egypt falt fra hverandre. Brutalitet og nulltoleranse for opposisjon vært karakteristisk for hvordan Assad-familien har styrt landet. Før borgerkrigen fantes det ingen organisert opposisjon og Bjørn Olav fortalte at det var dødsstraff for å tilhøre det Muslimske Brorskap som var den viktigste opposisjonelle gruppen under uroen som førte til massakren i Hama i 1982.
Alliansen med Russland har bidratt til å sikre regimet
Mange i og utenfor Syria forventet ikke at den nye presidenten ville ty til samme midler som faren i møte med opposisjon. Oppstanden som videre utviklet seg til borgerkrig fra 2011 har bevist at brutalitet konsekvent forblir et viktig middel for å bevare regimet. Diskreditering av motstanderes mangel på planer for Syria og splitt-og-hersk-strategi (for eksempel med hensyn til kurderne og andre splitninger i opposisjonen) har vært med på å sikre det som kan se ut som en seier for regimet i borgerkrigen.
Seieren er fremdeles ikke helt sikret. Tyrkia kontroller stadig landområder i nord hvor islamistiske opposisjonelle organiserer seg. De kurdiske områdene har fortsatt stor autonomi og militærmakt. Alliansen med Russland har vært viktig for å sikre regimet både ved direkte militær innblanding, utstyr og diplomatisk støtte i FN. Det gjenstår å se hvordan en mulig svekkelse av Russland, som følge av krigen i Ukraina vil påvirke det Syriske regimet.
Fremtiden ser ikke lys ut for demokrati i Syria. For Assad-regimet ser det ut til at ekstreme virkemidler fungerte i kampen for å holde makten. Selv uten Russland består fortsatt alliansen med Iran og Hezbollah, og nylig har de Forente Arabiske emirater åpnet for å gjenopprette direkte kontakt med Syria. Om de andre Gulf-statene følger etter kan det tyde på at Assads Syria er på vei inn i varmen igjen i den Arabiske verden og kanskje verdenssamfunnet som helhet.