Bakgrunn
Det siste halvåret har debatten rast om forholdet mellom historisk faktagrunnlag og dikterisk frihet i presentasjon av fortiden. Dette gjelder Atlantic Crossing, som hadde premiere på NRK før jul 2020, og The Crown, som ligger i fire sesonger på Netflix. I vår har det vært premiere på den norske filmen «Den største forbrytelsen». Disse tre har skapt debatt om spørsmålet hvor langt det er etisk forsvarlig å dikte videre på historien om ekte mennesker og ekte hendelser som ligger nært i tid, og hvor nære etterkommere fortsatt er i live. Flere i gruppen hadde sett disse seriene og filmene og hadde ulike meninger om kvaliteten på det historiske kildearbeidet som lå bak. Vi bestemte oss derfor for å avholde et arrangement med temaet «Fiksjon og historieformidling».
Arbeidet med å finne paneldeltakere tok til med én gang. Det var denne delen av arbeidet som tok mest tid. Ved hjelp av en kombinasjon av våre tidligere forelesere, deres nettverk og folk som hadde uttalt seg i media om sannhet og historieskrivning endte vi etter hvert opp med tre paneldeltakere. Disse var professor Guri Hjeltnes, professor Tom Kristiansen, samt førstelektor og instituttleder John McNicol.
Paneldeltakerne kjente hverandre til en viss grad fra før. Vi visste imidlertid at de hadde såpass variert bakgrunn at de kunne dekke mange aspekter ved temaet.
Neste skritt var å utarbeide en liste med spørsmål til deltakerne. Dette brukte vi også ganske mye tid på. McNicol har bakgrunn i middelalderforskning og i arbeid med historiske romaner, mens Kristiansen og Hjeltnes forsker på andre verdenskrig. Det var derfor naturlig å kombinere spørsmål om eldre og nyere historie. Kristiansen hadde uttalt seg i media om «Atlantic Crossing». Hjeltnes hadde vært med på arbeidet med «Den største forbrytelsen» gjennom Senter for Holocaust og livssynsminoriteter. De ulike tilnærmingene bidro til å gi samtalen dynamikk og dybde.
Enige om å være uenige
I samtalen kom både enighet og uenighet til uttrykk. At formidling av historie gjennom film og TV er viktig, mente alle tre. Premissene for slikt arbeid så de derimot ulikt på. Kristiansen og Hjeltnes mente det burde være strengere retningslinjer for fremstillingen av historiske hendelser i populærkulturen. På den andre siden anså McNicol ikke dette som nødvendig, så lenge produktet fikk frem interessen for historie. De var likevel enige om at det er forskjell på hva som formidles, hvor langt tilbake i tiden det ligger og hvilke undertoner produktet skal kommunisere. Paneldeltakerne var usikre på hvor langt tilbake i tid man må før fiksjon kan være en del av historiefortellingen. Kristiansen nevnte imidlertid at de siste tidsvitnene fra andre verdenskrig nå er i ferd med å gå bort, og at dette sikkert vil ha betydning for behandlingen av krigen i populærkulturen i tiden fremover. Andre problemstillinger som ble tatt opp var betydningen av størrelsen på publikum. Her nevnte McNicol filmen «Den 13. krigeren» hvor mangelen på historisk korrekthet ble forsvart med at de som kom til å oppdage historiske feil ville være i mindretall.
Konklusjon
En faglig konklusjon på debatten, slik vi ser det, blir at det ikke kan gis noe enkelt svar på spørsmålet om fiksjonens berettigelse i historieformidlingen. På den ene siden blir historiefaget stadig preget av populærhistoriske verker. Disse kan ved sine sterke og effektive virkemidler bidra til å øke interessen for historie og for faget. På den andre siden er kildekritikken som historikerne bidrar med, viktig for samfunnet og kulturen. Det er uenighet om balansen mellom disse hensynene, også blant faghistorikere, men spørsmålet må holdes levende hele tiden.