Vi vet at demokratiske institusjoner kan være særlig sårbare i en krisetid. I Norge har vi i nyere tid hatt to eksempler på at en nasjonal krise kan skape behov for å gi utvidede fullmakter til en sittende regjering: først under andre verdenskrig med Elverumsfullmakten 9. april 1940 og deretter korona-fullmakten som ble vedtatt våren 2020 i møte med korona-pandemien. Det disse to fullmaktene har til felles er at de begge vippet den parlamentariske balansen til regjeringens fordel, og med det utfordret maktfordelingsprinsippet. Det ser ut til at det norske demokratiet har tålt denne utfordringen, men er dette noe vi kan ta for gitt? For hva kan egentlig skje med et demokrati i en krisetid? Dette ble diskutert da historiker Øystein Sørensen og statsviter Sirianne Dahlum møttes til debatt på UiO 5. oktober 2020.
Kriselovgivninger kan være et springbrett til mindre demokrati, sa både Dahlum og Sørensen. Ikke fordi kriselovgivninger i seg selv er udemokratiske - mange land har konstitusjonell nødrett i loven - men fordi de åpner opp for at demokratiske valgte ledere kan utvide sin makt. Demokratisk valgte ledere kan dermed bruke demokratiske institusjoner til å begrense demokratiet innenfra. Dette har vi sett flere eksempler på i løpet av koronapandemien, slik som Orbán i Ungarn, Netanyahu i Israel og Erdogan i Tyrkia. Det finnes også historiske eksempler. Øystein Sørensen pekte blant annet på nasjonalsosialistenes fullmaktslov som ble vedtatt i Tyskland i 1933. Dette var en fullmaktslov som ble gitt under påskudd av en nasjonal krise som følge av Riksdagsbrannen i februar 1933. Kommunistene fikk umiddelbart skylden og Hitler sikret seg utvidede fullmakter i 4 år fremover. Dette banet vei for forfølgelse og arrestasjon av alle motstanderne av det nasjonalsosialistiske partiet, og var dermed instrumentell i å sikre Hitlers vei til makten.
Debatten rundt korona-loven satte spørsmålstegn ved hvorvidt kriselovgivning er en trussel mot det norske demokrati. Så hvorfor ble ikke det norske demokratiet truet av korona-pandemien? Demokratisk innstilte normer kan vise seg å være elementære i en krisesituasjon; et demokrati med sterke og godt forankrede normer kan tåle at institusjonene blir pirket borti, nettopp fordi demokratiske normer begrenser lederens handlingsrom. Sterke demokratiske prinsipper i befolkningen regulerer atferden til lederen. Både Sørensen og Dahlum argumenterte for at dette er tilfellet i Norge. Norge har også beholdt den gjensidige toleransen mellom politiske partier, og dersom denne forvitrer kan også dette utgjøre en trussel mot demokratiet. En drivkraft som kan redusere denne toleransen er polarisering i samfunnet, slik som vi blant annet ser eksempler på i USA i dag. Hvis vi ikke kontinuerlig verner om våre demokratiske verdier, så er det ikke gitt at Norge alltid vil beholde den demokratiske kulturen vi har i dag.
“Democracy is not a state, it is an act”, sa Kamala Harris etter at det ble kjent at Joe Biden gikk av med seieren i årets presidentvalg i USA. Sitatet, som hun lånte fra den tidligere kongressmannen og borgerrettighetsforkjemperen John Lewis, kom etter en lang valgkamp der det amerikanske demokratiets grenser stadig hadde blitt utfordret av ingen andre enn USAs egen president, Donald Trump. Talen til Kamala Harris var en påminnelse om at demokratiske institusjoner ikke er hugget i stein; de kan utfordres. Ikke bare av ytre fiender, men også av demokratisk valgte ledere