Vinteren 2020 spredde et virus seg i rekordfart, og verden ble snudd på hodet av en pandemi. Vi måtte lære oss å leve livene våre på en annen måte – og spillereglene og handlingsrommet for arbeid, fritid, sosialt liv og reise forandret seg.
Som del av innholdet i HIS 4050 arrangerte vi et debattmøte 8. april 2021 mellom fire fagpersoner for å diskutere pandemier i et historisk perspektiv. Under ledelse av Bård Henriksen deltok professor Christoph Gradmann fra UiO, professor Ole Georg Moseng fra USN, førsteamanuensis Magnus Vollset fra UiB og professor Frode Iversen fra Kulturhistorisk museum, UiO.
Sykdom og religion
Det har vært flere store epidemier og pandemier i verdenshistorien, for eksempel Svartedauden og Spanskesyken. Debattdeltakerne startet med å se sykdommene i et religiøst perspektiv. Fra Frode Iversens spesialfelt fikk vi vite at under pesten som herjet i 250 år fra omkring 540, var det økt religiøs aktivitet som blant annet ga seg utslag i mer ofring. Det var 18 utbrudd over 250 år, men lite er beskrevet i skriftlige kilder. Det er imidlertid nylig funnet DNA i en grav i England som viser at disse pestutbruddene var forårsaket av samme bakterie som Svartedauen: Yersienya pestis.
Ole Georg Moseng slo klart fast at religion og smittsomme sykdommer alltid har vært knyttet sammen. At Gud kastet pest på verden for å straffe menneskene for deres synder, var gjeldende oppfatning også på 1700-tallet, på samme måte som for Svartedauden noen hundreår tidligere.
I 2000 år var sykdomsforståelse knyttet til humoralpatalogi (medisinsk lære fra antikken som bygget på at kroppens væsker skulle være i balanse). Folk trodde at ubalanse i naturen hvor ond luft som kunne oppstå ved jordskjelv, stillestående vann, dårlig begravde lik og uheldige stjernekonstellasjoner kunne overføre sykdom. Sykdom kunne også forårsakes gjennom ubalanse i de fire kroppsvæskene. Denne forståelsen endret seg da folk fikk kunnskap om mikrobiologiens rolle i epidemiene.
Fra religion til vitenskap
Christoph Gradman poengterte at på slutten av 1800-tallet kom en annen forståelse av infeksjonssykdommer. Hvis man kjenner årsaker til infeksjonssykdommer, kan man finne noe som gjør at sykdommer forsvinner.
I vitenskapen har det kommet en annen tenkemåte de siste 30–40 årene – sykdomsøkologi: Flaggermus er en del av koronahistorien, og hvorfor kan epidemier og kanskje pandemier utløses ved at menneskene innskrenker dyrenes habitat?
Selv om vitenskapen har sine forklaringer, slo Magnus Volsett fast at vi fortsatt kan se at religiøse tankemåter preger enkelte stater andre steder i verden: Guatemalas president som sier at hvis Gud vil at man skal bli smittet, blir man smittet. Dette er en måte å flytte skyld når samfunnet ikke fungerer, og frita det offentlige for oppgaven med å bekjempe smitten. Har du et godt forhold til Gud er du trygg. De religiøse tankene er fortsett levende.
Endrete samfunn
Som historiker må vi spørre hva som gjør at en pandemi blir en historisk hendelse som går inn i folkets hukommelse. Gradmans oppfatning er at de aller fleste blir glemt:
– Spanskesyken var fullstendig glemt i mange tiår – samfunnet var uendret. Om denne pandemien kommer til å gi noen varige konsekvenser så er det at vaksineutvikling ikke blir som før, fremla Gradman: Vi har erfart en veldig kjapp vaksineutvikling.
Andre sykdommer som ikke opptrer som pandemier er viktigere, f eks barnedødelighetens nedgang pga at barnediare er i tilbakegang.
Der samfunnet ble endret etter epidemier så var det etter pandemier som tok livet av store deler av befolkningen. Da kunne man se en utjevning i status og velstand, som etter Svartedauden.
Poengene trillet
- Norge er i en stilling der vi kan bruke velferdsstaten som virkemiddel
- Vanskelig balanse at sykdommer ikke respekterer landegrenser, men samtidig er responsen statlig og innenfor vaksine er det et kappløp
- Norge bør være flaue over å ha vaksinert så mange utfra trusselnivået her kontra andre steder – alle er i samme båt
- Endret interesse blant medisinerstudenter for samfunnsmedisin
- Vi kan få politisk styring med forhold vi har overlatt til markedet, som klima. Kanskje pandemien viser at vi har mulighet for sterkere politisk styring, men på den annen side er overvåkende og inngripende tiltak negativt.
Siste ord får Vollset: Når vi jobber med konsekvenser kan vi håpe på ny kreativitet og at vi lærer noe nytt. I verste fall sitter folk rundt med mentale problemer som det vil ta år å reparere – i beste fall sitter folk i de tusen hjem og har en blomstrende kreativitet og vi lager noe nytt og vakkert sammen når dette er over.
Men det vet vi ikke enda.