Dette var temaet i panelsamtalen med Håvard Brede Aven og Kristin Asdal, som har forsket på henholdsvis norske ingeniørers holdning til klima- og miljøspørsmål i etterkrigstiden og naturens rolle i politikken. Under selve panelsamtalen kunne ikke Kristin Asdal møte opp, og ble med det en samtale mellom Aven og samtalestyrerne. Vi startet med et innlegg fra Aven, og debatten videre belyste forskjellige undertema, teorier og spørsmål knyttet til miljødebatt og teknologioptimisme. Av særlig interesse i samtalen, var det idehistoriske grunnlaget for skillet mellom mennesket og natur.
Mennesket som naturens overherre
Tanken om at mennesket er noe annet enn natur, stikker dypt i den vestlige, idehistoriske tradisjonen. Vi spurte Aven: «Er ikke det litt rart? Mennesket er tross alt en del av naturen.» Aven begynte med å trekke lange linjer, og spekulerte i om årsaken til dette skillet ligger i den jødisk-kristne tradisjonen, hvor Adam får som gudegitt oppdrag å kontrollere naturen. Samtidig kan vi også spore ideer fra tidlig nytid. Descartes skapte et fundamentalt problem, da han skillet mellom tenkende mennesker, og dyr som ikke er annet enn maskiner av kjøtt og blod. Menneskets herredømme var nå legitimt i kraft av den tenkningens spesielle metafysikk. Samtidig påpekte Aven at det var først på 70-tallet at mennesket fikk despotisk makt over sitt miljø, med billig olje som drivkraft. Med det var pandoras boks åpnet.
Debatten om atomkraft
I samtalen ble atomkraft et viktig tema. Etter andre verdenskrig dannet det seg to kulturer rundt den nye teknologien. Den ene siden var «dommedagsprofeter», som forutså global kollaps takket være stormannsgale menn som skulle fyre av atomvåpen ved første anledning. Den andre siden var «utopister», av en type ikke sett siden sosialismen ble født. Med (nærmest) gratis og uendelig energi, skulle kloden bli et paradis som hittil bare var lovet. Nå, nærmere 70 år senere, er det klart at verden endte på et sted imellom disse to ytterpunktene. Selv om dette virker forunderlig, men forståelig for oss nå, ble debatten utkjempet med blodig alvor. Det blir også vår klimadebatt i dag, og selv om optimistiske stemmer har en tendens til å bli usynlige mot et dommedagsprofetisk bakteppe.
Antropocenen
Motsetningen mellom mennesket og naturen kom også tydelig frem i vår diskusjon om antropocenen. Ordet er relativt nylig popularisert, og dukker opp innenfor mange akademiske felt, være seg geologi, historie eller biologi. Antropocenen beskriver en geologisk periode der mennesker påvirker kloden nok til å avgi betydelige og permanente geologiske spor. Aven var tydelig på hvilken betydning dette begrepets popularisering har hatt. I begrepet ligger en kritisk advarsel om menneskers påvirkning på naturen. Denne forståelsen er på et vis negativ, og impliserer at effekten mennesket har på naturen er destruktiv. I farten nevner Aven også at dette begrepet brukes med positiv valør i enkelte miljøer, som “den gode antropocenen”. Optimistiske aktører vil hevde at den samme kunnskapen som har gitt oss destruktiv teknologi, eksponensiell befolkningsvekst og en total avhengighet av ikke-fornybare ressurser, kan bidra med en løsning på våre problemer.
Ingen historie uten fortid
Vi forsøkte å presse Aven inn på ukjent territorium mot slutten av samtalen. Har vi grunn til å være teknologioptimister? Hvor er vi på vei? Men Aven holdt hodet kaldt, og unngikk å spekulere for mye om fremtiden. Det han kunne opplyse om, er at nåtiden har et helt annerledes tempo enn etterkrigstiden, som han er ekspert på. Teknologien utvikles mye hurtigere, og miljøendringene kommer i raskere tempo. Vi står sammen i håpet om at historikere har mulighet i fremtiden til å undersøke vår tid, og gi oss svarene vi forsøkte å lure ut av Aven.
Erfaringer fra å organisere debatt
Selv med toppmoderne kommunikasjonsteknologi (e-mail) som verktøy, er ikke kommunikasjon alltid like lett. Det merket vi da den ene paneldeltakeren hadde tatt feil av hvilken dato arrangementet skulle holdes. Dette ble først oppdaget fem minutter etter opprinnelig oppstartstid. Det som skulle være en panelsamtale mellom to deltakere med støtte fra to ordstyrere, ble derfor til en samtale mellom Aven og ordstyrere. Å kalle det en samtale er muligens å strekke det litt langt, for ordstyrere stilte spørsmål, som Aven besvarte grundig og reflektert.
Det mest lærerike for arrangørenes del, var derfor dette: god kommunikasjon er viktig og selv om alt har gått galt, kan det fortsatt gå bra. Selv med kun en deltaker, er en time fortsatt knapt med tid til å dekke et så bredt tema. Det er selvfølgelig lurt å holde litt tettere kontakt med deltakerne, for å forsikre seg at misforståelser ikke skjer, men en praktisk lærepenge i stoisk ro kom allikevel godt med.