- Diskusjonen om hatytringer her i Norge er i stor grad preget av at ytringsfrihet er en fundamental rett. Det er slående i hvor liten grad man tar hensyn til andre rettigheter, slik som at alle har rett på beskyttelse mot diskriminering, sier stipendiat Lene Auestad ved Institutt for filosofi, idé- og kunsthistorie og klassiske språk.
Hun forsvarte nylig sin avhandling «Respect, Plurality and Prejudice. A Psychoanalytic and Philosophical Inquiry into the Dynamics of Social Exclusion and Discrimination». I denne studerer hun fordommer som fenomen, hvorfor de oppstår og hvordan de opptrer i samfunnet.
Et av kapitlene i avhandlingen handler om forholdet mellom ytringsfrihet og hatytringer, såkalt «hate speech». Auestad mener ytringsfriheten i alt for stor grad har fått forrang i norsk debatt om temaet.
- Det er noe selvmotsigende i å påpeke at en har en fundamental rett til å krenke andres fundamentale rettigheter, sier hun.
- Flere hatytringer
Auestad hadde trodd det ville skje en reduksjon i hatytringene etter 22. juli. I stedet mener hun det motsatte har skjedd.
- Eksplisitte hatytringer er blitt mye tydeligere i norsk diskurs de siste årene. Det virker som om flere med ekstreme ytringer kommer til orde i den offentlige debatten enn tidligere, sier hun.
Lene Auestad (Foto: UiO)
Auestad mener dette til skyldes at en del høyreekstremister nærmest har fått en offerrolle.
- De mener de feilaktig er blitt koblet opp mot en grufull handling de tar avstand fra. Dynamikken som oppstår er som følger: Når dere skylder på meg , må jeg få mer plass til å forklare meg. Pressen synes å godta denne retorikken, sier Auestad.
Hun synes utviklingen er skremmende.
- Ved å tillate hatytringer flyttes normene for hva som er greit å si. Det kan føre til økte fordommer, sier hun.
Ubevisste fordommer
Mange fordommer oppstår på et ubevisst nivå. Auestad har i sin avhandling vært opptatt nettopp av å beskrive de ubevisste dynamikkene som fører til fordommer.
- Selv om en person med fordommer kan stå inne for de synspunktene han fronter, er det ikke sikkert at vedkommende har et bevisst forhold til hvorfor han har de fordommene han har, sier Auestad.
Hun mener at fordommer i liten grad kan forklares rasjonelt, som regel er de knyttet opp mot følelser – gjerne en frykt for forandring. Dette kan forsterkes om man til stadighet hører hatytringer, mener hun.
- Fordommer kan også skyldes en frykt for negative egenskaper hos seg selv. Sier man for eksempel at alle innvandrere er velferdssnyltere, kan dette bunne i en frykt for selv å bli sosialklient. Denne litt udefinerbare frykten overføres til noen andre og slik letter man seg selv for den, sier Auestad.
Tror ikke trollet vil sprekke
Mangelen på rasjonalitet i fordommer gjør at Auestad har liten tro på at «trollet vil sprekke bare det kommer frem i solen», slik mange som forsvarer en debatt med rom for ekstreme ytringer hevder.
- Det er litt naivt. Vi kan ta Fjordmann som eksempel, fordi han er en av de mest profilerte. Til en viss grad kan fordommer korrigeres, men jeg har liten tro på at han vil endre sine synspunkter bare han møtes med andre rasjonelle argumenter, sier Auestad.
- Hvorfor ikke?
- En viktig del av det ubevisste når det gjelder fordommer er en ubevisst trang til å opprettholde fordommen. Møtes man med fakta og argumenter som motbeviser fordommene, vil man kanskje ta en liten omvei og endre sine begrunnelser noe. Men grunnprinsippet for fordommen vil ligge fast. Dette fordi fordommer i stor grad er knyttet opp mot det emosjonelle i stedet for det rasjonelle. Fordommer kan eksistere side om side med rasjonalitet, sier hun.
Hvem kommer egentlig til orde?
Auestad oppfordrer de som forsvarer retten til å komme med ekstreme synspunkter i offentlig debatt om å stille seg ett spørsmål: Hva er det faktiske resultatet av dette synspunktet?
- Hvis målet er en mer åpen debatt, kan jeg ikke se at det har skjedd. Det er blitt økt ytringsfrihet for ekstremister, ja, men kommer egentlig flere til orde? Har for eksempel minoritetsgruppene fått en tydeligere stemme? Jeg synes ikke det ser slik ut, sier hun.
Auestad tror det fordel kunne vært lagt strengere føringer på hva slags ytringer som tillates i den offentlige debatten.
- Risikerer man ikke da å kneble debatten?
- Jeg har problemer med å se at den blir kneblet. Jeg kan ikke helt se problemet med at man skal holde seg saklig i en debatt og unngå diskriminerende ytringer.
- Men hva som er diskriminerende er vel også et definisjonsspørsmål?
- Ja. Og en utfordring er at det gjerne er de som har makt, slikt som pressen og politikere som definerer hva som er diskriminering. Denne eliten som tiltros definisjonsmakten har trolig ikke de samme forståelsene av diskriminering som andre har. Det kan for øvrig også være en forklaring på hvorfor man er så opptatt av å hegne om ytringsfriheten, sier Auestad.