Hvor langt kan staten gripe inn i borgernes privatliv, når målet er å verne oss fra sykdom? Hvor mye må hver og en ofre, for felleskapets beste?
I håndteringen av den pågående covid-19-pandemien florerer det av spørsmål som utfordrer det moralske kompasset hos både individer og myndigheter. I filosofien er disse dilemmaene velkjente.
– Her blir det avgjørende hvordan man forstår statens rolle, sier Alejandra Mancilla.
Hun er førsteamanuensis i politisk filosofi ved Universitetet i Oslo.
– I vår liberale politiske tradisjon, representerer regjeringen folket. Dermed er jobben deres å sikre folkets rettigheter, først og fremst frihet og sikkerhet, sier hun.
Regjeringen utfører folkets vilje
Når krisen inntreffer, settes mange av de vanlige spillereglene i et demokrati til side. Likevel må myndighetene følge folkets vilje, påpeker Mancilla.
– Selv om det settes inn helt ekstraordinære tiltak, gjennomføres de fordi folket har gitt regjeringen autoritet til å handle på sine vegne, sier hun.
Men «folket» består av et mylder av individer, som sjelden mener det samme.
– Derfor kommer den liberale tradisjonen i knipe i kriser som denne. Myndighetene vil aldri oppfylle alles vilje, og dermed kan meningsmotstandere motarbeide regjeringens tiltak.
Forstår man statens rolle annerledes, vil også tiltak møtes på en annen måte. Mancilla viser til Sør-Korea, hvor man har kontrollert utbruddet av covid-19 med omfattende overvåkning og individuelle straffer.
– I den konfutsianske tradisjonen ser man regenten som en farslignende figur, som borgerne skal lyde og respektere. Når regjeringen får denne paternalistiske, ovenfra-og-ned-rollen, kan det være enklere å akseptere inngripende tiltak.
Eksperter mer effektive enn demokrati
Folkevalgte ledere er avhengige av faglig kompetanse for å ta avgjørelser om tiltak, innstramminger og frislipp. Sebastian Watzl, førsteamanuensis i filosofi og leder av Senter for filosofi og vitenskap (CPS), mener krisen løfter frem spørsmål om ekspertisens rolle i politikken.
– Når grunnleggende friheter, som bevegelsesfrihet, settes til side, er det direkte basert på ekspertråd. Fellesskapets beste er målet, men de demokratiske beslutningsprosessene forsvinner.
Ifølge Watzl har epistokrati – ekspertstyre, den klare fordelen at reaksjonstiden er rask og ekspertene er bedre egnet til å avgjøre hva som er best for fellesskapet. Men det innebærer også farer, advarer han.
– Hva om ekspertene er uenige? Hvem er egentlig de mest relevante fagfolkene? Er det kun epidemiologer, eller også økonomer, eller andre? Og hva om folket er uenige med ekspertene?
Når skolene skal åpnes, er et eksempel på en avgjørelse som må tas på sviktende bevisgrunnlag. Watzl viser til at på ett tidspunkt hadde eksperter i Norge og Tyskland kommet frem til ulik konklusjon om barns rolle i smittekjeden.
– Med samme empiri foran seg, kom tyske eksperter frem til at barn spiller en viktig rolle i smittekjeden, norske at de ikke gjør det. Hvordan skal de reagere på at en annen gruppe eksperter kom frem til en annen konklusjon, basert på samme bevis? Burde tilliten til egne konklusjoner bli svekket?
Interessert i forskning fra Det humanistiske fakultet? Meld deg på vårt månedlige nyhetsbrev!
Ikke nye problemstillinger
I krisesituasjoner, hvor forholdet mellom mennesker og makt stilles på prøve, blir filosofifaget høyst relevant, mener Alejandra Mancilla.
– Ikke fordi det tilbyr noen umiddelbar løsning, men heller fordi det belyser spørsmål vi ikke har sett som problematiske tidligere, eller minner oss på at «nye» problemstillinger slett ikke er nye, sier hun.
Filosofen finner mange eksempler på tenkere som har diskutert dagens dilemmaer inngående. En er den engelske 1800-tallstenkeren John Stuart Mill.
– I hans Om friheten, forsvarer Mill prinsippet om å avverge skade (skadefølgeprinsippet) som eneste legitime grunn for statlige inngrep i borgernes privatliv. Men så kan man fortsatt diskutere om den norske staten «skadet» de som ikke fikk dra på hytta i påska, eller om det å innstendig oppfordre borgerne til å laste ned en app som Smittestopp, skader deres privatliv, sier Mancilla.
Gir fra oss friheten
Michel Foucault utviklet på 1970-tallet sine teorier om moderne styringskunst, hvor også styring av innbyggernes kropper og helse inngår. Mancilla mener det Foucault skrev om såkalt biopolitikk, nærmest forutså dagens situasjon.
– Myndighetene påberoper seg retten til å bruke teknologi for å overvåke og kontrollere hele befolkninger, med fellesskapets beste som grunn. Statens makt over borgernes kropper er noe vi ikke tenker mye over under normale forhold, men det har blitt svært aktuelt med pandemien, sier hun.
Sebastian Watzl mener vi kan gå enda lenger bak i tid.
– På 1600-tallet argumenterte Thomas Hobbes for at vi har gode grunner til å gi fra oss vår individuelle valgfrihet til en hersker som styrer gjennom lov og straff.
– Mens Jean-Jacques Rousseau foreslo på 1700-tallet at dersom de rette prosedyrene er på plass for å sikre målet til en såkalt allmennvilje, så er det rasjonelt for individet å handle i tråd med den – uten at det gjør henne mindre fri av den grunn.
Klassisk konflikt mellom individ og fellesskap
– Det virker ofte rasjonelt for individet å ta avgjørelser som har negative konsekvenser for fellesskapet, sier Sebastian Watzl.
– Hvis du er 20 år og frisk, hvorfor ikke ta en øl med venner? Og hvor mye skade kan det gjøre om bare jeg drar på ferie?
I filosofi diskuteres slike dilemmaer ofte med utgangspunkt i eksempelet fra Garett Hardins Allmenningens tragedie.
– Han skriver om beiteområdet i en engelsk landsby. Alle bøndene tok med sauene sine til denne allmenningen for å beite. For hver bonde er det rasjonelt å ta med flere og flere sauer. Men når alle gjorde det, ble det ikke mer gress igjen, sier Watzl.
En annen tankeøvelse er John Rawls’ teori om «uvitenhetens slør». Rawls mente at dersom man skulle lage regler for et samfunn der man ikke visste om man selv ville vært gammel eller ung, fattig eller rik, ville man skapt et samfunn som var best for de med dårligst utgangspunkt.
– Man kan si at noen av avgjørelsene som tas nå er drevet av samme tankegang: Vi minimerer risiko for de som blir hardest rammet, sier Watzl.
Etter krisen må vi tenke nytt
Selv om viruset sies å ikke bry seg om du er fattig eller rik, er effekten av smittevernstiltakene noe annet. Alejandra Mancilla påpeker at sosioøkonomiske forskjeller nå har blitt ekstra tydelige.
– I Norge er omtrent det verste som kan skje at folk må kombinere hjemmeskole med hjemmekontor, mens millioner av mennesker i fattigere land snart ser sulten i hvitøyet. Å bo i en velferdsstat som beskytter borgerne i usikre tider, er ikke noe alle nyter godt av globalt, sier hun.
Mancilla har forslag til hva som burde stå på verdensledernes to-do-lister, når krisen er over.
– Koronakrisen burde minne oss på hvor mye som gjenstår før alle har et minimum av ressurser. Jeg håper samtalene om å etablere borgerlønn og universell tilgang til helsehjelp fortsetter etter krisen.
Mancilla har bitt seg merke i at virusutbruddet har satt fart i kritikken av global kapitalisme.
– Når ting er på vei tilbake til normalen, burde vi ikke miste drivkraften for å etablere en Green Pact. Kan vi få på plass en ny økonomisk modell som kan være bæredyktig for mennesker og dyr, uten å utarme planeten?
Oppmerksomheten låses til virusutbruddet
Et spørsmål som opptar filosofen Watzl, er hva som fortjener vår oppmerksomhet.
– Mange bruker nå svimlende mye tid på de siste tallene for dødsfall og antall innlagte med covid-19. At vi bruker så mye oppmerksomhet på dette, påvirker politikernes beslutninger.
Han setter spørsmålstegn ved hvor rasjonelt det er.
– Jeg tror det handler om hvorvidt den informasjonen vi har gjør umiddelbare beslutninger og handlinger mulige og nødvendige. Derfor vier vi langt mer oppmerksomhet til koronasituasjonen enn til for eksempel konsekvensene av klimaendringene.
Filosofisk lesestoff for koronatiden
I en tid med frykt og isolasjon, anbefaler filosof Alejandra Mancilla to bøker for å bevare roen.
– Keiser Marcus Aurelius var en av stoikerne, og samler tankene til denne hellenistiske retningen innenfor filosofi i Til meg selv. Han ville lære folk å bevare roen i ytre kaos og indre engstelse. Målet var å nå ataraxia, en slags sinnsro. Bokstavelig talt handlet det om å ikke la seg forstyrre.
– Marcus Aurelius levde selv gjennom «The Antonine Plague» som drepte 5 millioner personer i Romerriket! Så han visste veldig godt hva død betydde. Han skrev: «Do not act as if thou were going to live ten thousand years. Death hangs over thee. While thou livest, while it is in thy power, be good».
Et lignende budskap finner hun i Tao Te Ching, skrevet av den kinesiske filosofien Lao Tzu.
– Denne kommer fra en helt annen tradisjon, men målbærer også ideen om at det er fånyttes å prøve å kontrollere omgivelsene våre, og at det beste vi kan gjøre er å prøve å flyte med naturen, med tao (eng. the way).
– Begge disse tekstene understreker at det beste i livet kan finnes i de små tingene, og det er et budskap det er verdt å bevare når vi sakte skal vende tilbake til våre «normale», kompliserte, hverdagsliv, sier Mancilla.