Min avhandling omhandler gustaviansk sanglyrikk, de komplekse naturforestillingene på 1700-tallet og opplevelsen av begge. Den er en analyse av naturkonstruksjonene i Carl Michael Bellmans (1740–1795) samlede Fredmans Epistlar og Fredmans Sånger og en undersøkelse av natursynet i samme lyrikk. Hovedproblemstillingen kan formuleres slik: Hva slags natur er det Bellman konstruerer, og hva slags natur–menneske-relasjon dreier det seg om? Videre spør jeg: Hvilket natursyn kan avdekkes gjennom nærlesning og kontekstualisering av denne naturen? Hvordan korresponderer eller kontrasterer så dette synet med sin samtids natursyn og synet på menneske–natur-relasjonen, et forhold som på 1700-tallet utfordres gjennom nye ideer om hierarkier og maktstrukturer? Veien mot svar går via tverrestetiske analyser og nærlesning av et utvalg representative epistler og sanger, også tuftet på teori om de affektive sidene ved lyrikk og utøvende kunst.
I Fredmans epistler og sanger er naturen til enhver tid relatert til et menneskelig nærvær, et forhold i spenning eller likevekt (equilibrium). Det har resonans i fremvoksende tenkning i tiden: På 1700-tallet oppstår ideer innen det vi i dag kaller økologi. Natursynet fremstår også instrumentelt. Avhengig av hvordan naturbegrepet rammes inn, kan naturen i verkene betraktes som utfoldet på et spekter med to ytterpunkter: På den ene siden fremstår naturen som en trussel mot menneskets eksistens. Mennesket har den ennå ikke under total kontroll, men er snarere i dens vold. 1700-tallsmennesket lever med døden tett på, i form av en langt på vei «usynlig natur». På den andre siden er naturen et sted for tilflukt og trøst. Den første er en farlig natur. Den siste bringer glede og behag. Bellmans pastorale natur tilbyr øyeblikk av lykke og ekstase: De lyriske personene har daglig tilhold i marginaliserte rom, konstant under press fra storbyens brutalitet. Hensatt i rural idyll får de midlertidig asyl i Arkadia. Estetisk er det idyll på rokokkomanér. På et annet nivå fungerer idyllen som eskapisme – som flukt fra et liv langt unna rokokkoens speilsaler og salonger. Den er en overlevelsesstrategi.
I presentasjonen redegjør jeg for prosjektet og for hvordan jeg så langt har sirklet inn naturbegrepet. Jeg følger opp med to eksempler fra lyrikken. Et stort og viktig grunnlagsspørsmål å få has på er dette: Hva snakker jeg om når jeg snakker om natur?
Seminaret arrangeres av forskergruppen Nordisk opplysningstid. Interesserte kan melde seg på til hakon.evju@ifikk.uio.no