Papyrus
Cyperus papyrus er en plante som i antikken vokste i Nildeltaet og på Sicilia. Plantens stengel ble brukt for å lage skrivematerialet papyrus.Det eldste papyrusarket man kjenner til, er funnet i Egypt og antas å være laget ca. 3000 år f.Kr. Egypt hadde i lange perioder monopol på papyrusproduksjon. Papyrus var det vanligste skrivematerialet i den antikke middelhavsverden helt til pergament (dyreskinn) begynte å overta på 300-400-tallet (for litterære tekster) og deretter papir (800-tallet).
Fremstilling av papyrus
For å lage et papyrusark tok man den tykke, trekantede stengelen på papyrusplanten og skallet av lange remser, omtrent som man skreller en rabarbra. Deretter la man remsene horisontalt, den ene ovenfor den andre. Neste skritt var å legge et tilsvarende lag av remser vertikalt oppå det første. De to lagene ble så presset samme for at remsene
skulle feste seg godt til hverandre, og papyrusplanten var selv så rik på limstoff at remsene festet seg av seg selv. Til slutt glattet man ut overflaten og beskar kantene slik at man fikk et helt rektangulært eller kvadratisk ark (mellom 15 og 30 cm bredt). Papyrusark slik vi ser dem i dag etter flere tusen år i sanden, virker svært stive og skrøpelige, men som ferske produkter var de nærmest like bøyelige som vårt moderne papir. Nesten alle papyrer som er kommet for dagen i moderne tid, er funnet i Egypt hvor den tørre ørkensanden der gjør at de ikke råtner.
Rull
Når man hadde laget selve papyrusarkene, la man dem som oftest etter hverandre og limte dem sammen slik at man fikk en sammenhengende rull. En papyrusrull kunne være flere meter lang. Den av de to sidene på papyrusarkene i rullen hvor fibrene i planten løp horisontalt, var ansett som den beste siden å skrive på og kalles i moderne papyrologi for recto (den rette siden eller forsiden). Recto-siden vendte innover i rullen. Den andre siden, hvor plantefibrene løp vertikalt, blir i papyrologien kalt verso (baksiden). Den ble normalt enten ikke skrevet på, eller den ble skrevet på kun når man ikke hadde annet uskrevet materiale tilgjengelig. Papyrus ble solgt rullvis, så når man bare skulle skrive en kort tekst, for eksempel et brev eller en kontrakt, skar man av en bit av rullen og skrev på den. Når en rull med en tekst på recto-siden og med
blank verso-side hadde vært i bruk lenge nok, hendte det ofte at man brukte verso-siden til å skrive en annen tekst (se POslo II 10).
Kodeks
Rull var lenge det dominerende formatet for tekster på papyrus, men omtrent fra 200-tallet e.Kr. begynte den såkalte kodeksen å overta mer og mer. Kodeks har det samme formatet som vår moderne bok, altså flere ark eller arksamlinger heftet sammen i en felles rygg. Det har vært spekulert mye på hva som var grunnen til denne endringen i format, og to av grunnene har sannsynligvis vært at bokformatet er enklere å håndtere når man skal slå opp et konkret tekststed, og at en kodeks kunne romme m
er tekst enn en rull. En avgjørende faktor for at kodeks etter hvert overtok for rull er trolig de kristnes valg om å ta i bruk dette formatet, særlig til sin hellige tekst Bibelen.
Når annet skriveunderlag ikke var tilgjengelig eller for korte tekster kunne man bruke potteskår (ostraka) for å skrive på.
Skriveredskap
For å skrive brukte man et sivrør (gr. kalamos, lat. stylus) med splittet spiss. Blekket var av to typer: enten svart, laget av lampesot, gummi og vann, eller brunt (fra 300-tallet...), vi vet faktisk ennå ikke hva dette brune blekket ble laget av.
Litterære, paralitterære og dokumentære papyrer
På papyrus skrev man tekster av alle typer, alt fra litterære verker, som poesi, epos og taler, til dokumentære tekster, som kontrakter, brev og kvitteringer. Dessuten skrev man tekster som stil- og innholdsmessig står mellom disse kategoriene, og de kalles i moderne papyrologi for paralitterære tekster, for eksempel magiske oppskrifter.
I denne utstillingen har vi lagt en slik inndeling til grunn for presentasjonen. Først møter du de litterære papyrene, deretter de paralitterære, representert ved de magiske og de kristne tekstene, og de til slutt de dokumentære, som viser hverdagslivet i det antikke Egypt.