Når jeg forteller folk at jeg for tida holder på å skrive masteroppgave om en lesbisk forfatter av lesbiske tenåringsromanser i Japan på 1920-tallet, er reaksjonen som regel noe sånt som «hæ? Jeg ante ikke at man kunne være åpent lesbisk i Japan på den tiden!»
Her må jeg nok dessverre komme med en innrømmelse. I forsøket på å unngå det alle masterstudenter hater mest i verden, nemlig å svare på spørsmålet «så hva handler masteren din om?» og så måtte legge ut i ti minutter, med fotnoter, mens den stakkars samtalepartneren min får et mer og mer anstrengt smil, har jeg nemlig lagt meg til et noe unøyaktig språk. Å være lesbisk, sånn som vi forstår ordet i dag, var på ingen måte akseptert i 1920-tallets Japan.
Ikke at det spilte så stor rolle for Yoshiya Nobuko (født 1896; Yoshiya er familienavnet og Nobuko fornavnet), som sjelden brydde seg om hvordan samfunnet mente man skulle oppføre seg. Yoshiya fikk sitt gjennombrudd som forfatter litt før 1920, og fra da av og fram til godt etter andre verdenskrig fortsatte hun å være en av Japans mest berømte og populære forfattere. Hun ble stadig gjenkjent på gata, og på ett tidspunkt tjente hun til og med mer enn Japans statsminister1.
På tross av populariteten brøt Yoshiya kraftig med samfunnets normer for hvordan kvinner burde oppføre seg. På den tida mente man for eksempel at kvinner helst burde ha langt hår, eller, hvis man var ekstremt moderne, en elegant, kortklippet bob. Yoshiya hadde riktignok kort hår, men frisyren hennes var klossete og umoderne. Yoshiya var også en av de første kvinnene i Japan som eide en egen bil, og i løpet av livet eide hun også, av alle ting, flere veddeløpshester2. I tillegg til alt dette var hun også romantisk tiltrukket av kvinner, og hun og partneren Monma Chiyo levde sammen i nesten 50 år, helt fram til Yoshiyas død i 1973.
Ikke bare var Yoshiya Nobuko selv mer eller mindre åpent skeiv, mange av historiene hennes handlet også om kvinner som knyttet sterke bånd til andre kvinner, enten vennskapelige eller romantiske. Hanamonogatari, eller «Blomsterfortellinger», var en samling korte noveller som først ble publisert i ukebladet Shōjo Gahō fra 1916 til 19243, og var det som i utgangspunktet gjorde henne kjent i Japan. Hver historie i Hanamonogatari handler om en skolejente i tenårene som forelsker seg enten i en medelev eller i en ung lærerinne. Som regel har historiene en tragisk slutt, hvor jentene enten mister kontakten med hverandre når de trer inn i voksenlivet og gifter seg, eller en eller begge av dem dør. Historien Ukon zakura ender for eksempel med at en av karakterene må forlate skolen og tre inn i voksenlivet. Hun ber den yngre romkameraten sin om å forbli en ungjente, og aldri vokse opp; for henne er det ingenting ved voksenlivet som lokker.
Hanamonogatari ble en kjempeinspirasjon for tenåringsjentekulturen som holdt på å utvikle seg i Japan på den tiden. Det blomstrende språket og de melankolske historiene slo godt an, og gjorde som sagt Yoshiya til en av de mest berømte forfatterne i datidens Japan. Tidligere hevdet jeg at det ikke var godtatt å være lesbisk i Japan tidlig på 1900-tallet; men hvis det er sant, hvordan i alle dager kunne en skeiv forfatter som skrev om jenter som ble forelsket i hverandre, slå an sånn som hun gjorde?
For å svare på dette, må vi se på den historiske konteksten Yoshiya skrev historiene sine i. Før vi gjør dette, vil jeg imidlertid ta et lite skritt tilbake og forklare hvorfor det er viktig å sette seg inn i samtidig kontekst når vi snakker om seksualitet i et historisk perspektiv. Og ja, det er omtrent her de fleste begynner å bli litt tomme i blikket når jeg prøver å gi et utfyllende svar på det fryktede spørsmålet «så hva skriver du master om, da?». Det er mye mindre vanskelig enn det høres ut som, jeg lover!
Det som er saken, er nemlig at måten vi tenker på seksualitet som en del av noens identitet er et relativt nytt fenomen. Med andre ord, det er forskjell på en kvinne som forelsker seg i og har sex med andre kvinner (noe hun gjør) og en kvinne som er lesbisk (noe hun er). Den vanlige oppfatningen i dag er at en kvinne som kun forelsker seg i og liker å ha sex med andre kvinner også må være lesbisk, men i motsetning til hva mange kanskje tror er dette en relativt ny oppfatning, som først oppstod i Vesten i løpet av 1800-tallet. Når vi leser om mennesker fra andre steder eller tidsperioder enn oss, kan vi altså ikke automatisk gå ut ifra at de setter likhetstegn mellom seksualitet og identitet på samme måte som vi gjør i dag.
Dette betyr ikke at måten vi ser på seksualitet i dag er feil, eller at historiske personer ikke ville identifisert seg selv som homofil, lesbisk, trans, og så videre hvis de hadde levd i dag. Men det er viktig å forstå at sånn som vi forstår seksualitet i dag, er én måte å tenke på, og ikke nødvendigvis den som har vært mest utbredt opp gjennom historien. Det er derfor det er så viktig å undersøke og sette seg inn i hvordan folk faktisk tenkte før i tida, i stedet for å gå ut ifra at vi kan ta utgangspunkt i vår egen tankemåte.
Nå som vi har den teoretiske bakgrunnen inne, kan vi vende tilbake til Yoshiya Nobuko og hennes samtid. Altså: Hvordan betraktet man skeiv kvinnelig seksualitet i Japan rundt 1920?
Kort oppsummert kan man si at det var greit å være forelsket i andre kvinner når man var tenåring, men man måtte absolutt passe på å vokse dette av seg før man ble voksen. I overgangen mellom 1800-tallet og 1900-tallet ble det vanlig for folk med middelklassebakgrunn å sende døtrene sine på kostskole. Der bodde disse jentene sammen med andre jenter og kvinner, og hadde veldig lite kontakt med menn. I disse skolemiljøene var det vanlig å utvikle en sterk følelsesmessig tilknytning til en medelev eller yngre lærerinne. Om disse forholdene var intenst vennskapelige eller romantiske, er riktignok vanskelig å si – begge deler fantes nok, men det er uansett ikke så viktig. Det viktige er at sexologer og andre samfunnsdebattanter var enige om at i hvert fall en del av disse forholdene kunne være romantiske, og til og med seksuelle, av natur.
På slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet skrev sexologene mye om likekjønnede forhold mellom unge skolejenter. De hadde naturligvis forskjellige meninger om saken, men i det store og hele var den gjeldende holdningen at romantiske forhold mellom skolejenter ikke var farlige, og at de til og med kunne være nyttige for å utvikle jentenes følelsesliv. Mange mente at de fungerte som en slags «øvelse» på å være i et forhold, og at kunnskapen de fikk herfra ville komme jentene til gode når de etter hvert skulle bli gift. Det var imidlertid viktig at forholdene ikke ble for intense, og de kunne absolutt ikke fortsette inn i voksen alder. Når en jente var ferdig med skolen, var det forventet at hun også var ferdig med likekjønnede romantiske forhold, og i stedet var klar for å tre inn i det heteroseksuelle samfunnet ved å gifte seg med en mann og få barn.
Når Yoshiya Nobuko skrev sine fortellinger om forelskelse mellom unge jenter som endte i tragedie, brøt altså ikke dette spesielt med de normene som fantes i samfunnet på den tida. I dag vil kanskje mange hevde at det hun skrev ikke er noe spesielt positivt for skeive kvinner, siden hun stort sett gir karakterene sine en ulykkelig slutt. Men man kan også lese dette som et opprør mot forventingene om at kvinner måtte legge skoleromansene bak seg til fordel for et heteroseksuelt voksenliv. Selve overgangen fra tenåring til voksen framstilles som en tragedie i Yoshiyas verker. Ved å legge seg noenlunde opp mot hva som var akseptert av skeiv seksualitet, kunne Yoshiya publisere historiene sine uten frykt for å bli sensurert av myndighetene. Samtidig presenterte hun et alternativ for leserne sine, og ved å framheve det tragiske i selve det å vokse opp, og dermed måtte legge bak seg båndene man har med andre kvinner til fordel for å finne seg en ektemann, satte hun spørsmålstegn ved samtidens normer om heteroseksualitet.
Det er sant at det å være lesbisk, sånn som vi forstår ordet, ikke var akseptert i Japan på begynnelsen av 1900-tallet. Men det betyr ikke at det ikke fantes noen former for skeiv seksualitet, eller at det var umulig å finne et alternativ til å leve et heteroseksuelt liv. Når man leter gjennom historien etter eksempler på skeive personer, er det viktig å ikke ta utgangspunkt i sånn som vi tenker rundt seksuelle legninger, rett og slett fordi disse ikke fantes før ganske nylig. Forholdene som fantes mellom skolejenter i Japan på begynnelsen av 1900-tallet er bare én brikke i et bredt spekter av skeive romantiske og seksuelle forhold som har eksistert opp gjennom historien.
Videre lesing: Det er dessverre vanskelig å finne informasjon om Yoshiya Nobuko på norsk. For de som er komfortable med engelsk og er interessert i litt grundigere innføring i livet hennes og samtida hennes, anbefales podkast-episoden til Queer as Fact, som kan finnes på bl.a. Spotify under tittelen «Yoshiya Nobuko». Kun én av fortellingene fra Hanamonogatari, «Yellow Rose», har blitt oversatt til engelsk, men denne er til gjengjeld tilgjengelig som e-bok fra for eksempel Amazon.
