I sin doktorgradsavhandling utfordrer David Hansen Vestens syn på Pakistan som en radikal stat og islam som en uunngåelig voldelig religion. Mye er blitt sagt og skrevet om utviklingen i landet etter den 11. september 2001. Men det meste har vært basert på gamle data, påpeker han, fra tiden før terrorangrepet mot USA.
– Det er blitt gjort lite eller ingenting for å undersøke vanlige folks holdninger til islam etter den 11. september.
Det er bakgrunnen for at Hansen har vært der, ute i felt, og stilt den såkalt tause majoritet i de to tvillingbyene Islamabad og Rawalpindi en rekke spørsmål knyttet til islam.
Tror sharia vil gi rettferdighet
Nesten alle, hele 96 prosent av de Hansen spurte, sa de ønsket sharia, et islamsk legalt styresett. Det overrasket ham. Derfor ble kontrollspørsmålet: Vet du hva sharia er?
– De færreste visste det. Men de trodde at sharia var en god løsning, kanskje løsningen på alt, slik noen var blitt fortalt.
For de fleste er kravet om sharia i realiteten et ønske om rettferdighet og utjevning av sosial ulikhet, sier Hansen. Han påpeker blant annet at Pakistan har et uformelt kastesystem, og at korrupsjon er utbredt.
11. november forsvarte David Hansen sin doktoravhandling: Radical Rhetoric-Moderate Behavior: Perceptions of Islam, Shari’a, and the Radical Dimensions among Inhabitants of Islamabad and Rawalpindi in the post-9/11 Pakistani Reality. (Foto: Annica Thomsson)
– Essensen i det jeg har funnet, er at radikale ord og uttrykk sitter løst blant folk, men innebærer ikke dermed et ønske om radikal handling. Det er snakk om en indre og en ytre måte å være på. I den offentlige sfæren er folk raskt ute med å fordømme andre. I den private sfæren derimot, stilles det mange spørsmål.
Pakistan ser med andre ord farlig ut, sett fra utsiden, konkluderer Hansen. Sett innenfra fortoner det seg noe annerledes.
Nødvendig men ikke ufarlig
Det ligger flere års feltarbeid bak David Hansens avhandling: «Radical Rhetoric-Moderate Behavior: Perceptions of Islam, Shari’a, and the Radical Dimensions among Inhabitants of Islamabad and Rawalpindi in the post-9/11 Pakistani Reality.»
– Jeg fant raskt ut at skulle jeg gjøre noe skikkelig i Pakistan, måtte jeg snakke språket, urdu. Og det har gitt uttelling. Jeg har også intervjuet eliten, religiøse ledere og andre, men mitt fokus har vært på folk flest.
I tillegg til sine intervjuer og to store spørreundersøkelser, har Hansen tatt i bruk både det han kaller deltakende og passiv observasjon. Sagt på annet vis: Han tilbrakte til sammen 18 måneder alene, fra april 2007 til mai 2010, i Punjab. I løpet av de tre årene opplevde han både flere terroristangrep i byene og selv å bli arrestert, tatt inn til avhør, og stilt for en antiterrordomstol.
– Det var ikke et ufarlig feltarbeid, men nødvendig. Det gjør en stor forskjell å være alene. Du kommer tett innpå folk. Jobber du via andre, tror jeg du fort får en kontrollert virkelighet, sier Hansen, som var i Pakistan første gang i 1987, som 14-åring. Siden har han besøkt sin fars hjemland hvert eneste år.
Sufismen ikke bare kjærlighetens vei
Sufisme, i Pakistan ofte kalt piri-muridi, betraktes gjerne i Vesten som en motvekt til radikal islam. Hansen har funnet at dette bildet av piri-muridi som en slags folkelig islam, en kjærlighetens vei, ikke nødvendigvis stemmer med virkeligheten.
– Sufismen i Pakistan har forandret seg. Den er i dag en sammenblanding av religion og mye annet, der dyrking av forholdet mellom disippel og en spirituell leder, piren, står sentralt. Avdøde ledere har også stor betydning, og troen på disses evner til å helbrede og utføre mirakler.
Det viktigste å merke seg her, understreker Hansen, er at det ikke alltid er et motsetningsforhold mellom det å være ortodoks muslim på den ene siden, og det å forholde seg til piri-muridi på den andre.
– For å kontre radikal islam, har Vesten støttet sufibevegelsen i Pakistan. Det kan vise seg å være bortkastet.
Skifte i kampen mot terror
Hansen har også undersøkt pakistanernes fiendebilde etter 11. september og funnet at jødene helt klart ses som hovedfienden. Når det gjelder USA, skilles det mellom folket og institusjonene. Det gjøres ikke når det gjelder Israel og India. I kjølvannet av karikaturstriden har Hansen også registrert motstand mot skandinaver.
En dervisj, knyttet til sufismen i islam. (Foto: David Hansen)
Konklusjonen er at den radikale retorikken helt klart er blitt sterkere, selv blant folk flest som i realiteten er moderate. Men hvorfor? Fordi disse folk flest har få andre muligheter til å få gitt uttrykk for den frustrasjonen og det sinnet de føler. Konspirasjonsteorier florerer og er med på å bygge opp under en gjengs oppfatning om at alt galt i samfunnet alltid er noen andres feil.
– Men det skjer nå et skifte. Kampen mot terror er i ferd med å bli Pakistans kamp mot terror. Taliban truer og får folk til å erkjenne at Talibans versjon av islam, den er ikke deres.
Hansen ser derfor lys i tunnelen.
– Når eliten bestemmer seg for å gjøre noe med det uformelle kastesystemet, er det håp. Jeg tror også økt kunnskap om islam vil føre til mer sekularisering. Større kunnskap vil få folk til å skjønne at de kan bruke islam som et rammeverk for et bedre samfunn, for utjevning av sosial ulikhet. De vil se at de ikke trenger å gjemme seg bak sharia.