Fortiden inngår gjerne som argument for handlinger i nåtid, påpeker Knut Aukrust, professor i kulturhistorie ved IKOS. Sammen med Dorte Skulstad, informasjonsrådgiver samme sted, har han skrevet boka Spansk gullalder og arven fra jøder og muslimer. Boka bygger på mange års forskning i spansk kulturhistorie.
– I Spania levde jøder, muslimer og kristne side om side fra 700-tallet og framover i mer enn 800 år. Under islamsk styre og under beskyttelse av Koranens ord: Det er ingen tvang i religionen, sier Aukrust.
– Etter at de kristne tok over styringen av landet, ble denne gullalderen betraktet som en grusom tid. Oppfatningen ble forsterket under Francos regime. Den er også blitt behandlet som en likegyldig parentes i spansk historie. Vi har i denne boka forsøkt å få fram de andre fortellingene, de alternative stemmene som forteller om muslimenes al-Andalus, som var et forbilde for hele Europa, sier Skulstad.
Arven fra al-Andalus
Da kristne styrker erobret Granada i 1492, ble de spanske jødene, som kalte seg sefarder, utvist, og alle muslimer tvangsdøpt i kristendommens navn. Muslimenes toleranse ble byttet ut med inkvisisjonen.
Knut Aukrust, professor i kulturhistorie, og Dorte Skulstad, informasjonsrådgiver, ved Institutt for kulturstudier og orientalske språk ved UiO, har skrevet boka Spansk gullalder og arven fra jøder og muslimer.
– Det var likevel ikke slik at arven fra al-Andalus ble borte. Den er der fortsatt. Den er en viktig del av spansk kultur i dag, sier forfatterne og forteller om de katolske monarkene som etter 1492 fortsatte å gå kledd på al-andalusisk vis.
– De så det ikke selv, hvordan samfunnet var gjennomsyret av arven fra det al-andalusiske. Ikke før det ble påpekt utenfra, av andre europeere, som fortalte dem hva som krevdes for å bli stuerene i Europa.
Det er også verdt å merke seg, mener Aukrust, at muslimenes al-Andalus også var sefardenes, altså jødenes, gullalder.
– Deres morsmål var arabisk. Jødedommen er en tro, ikke en etnisitet. Men etter hvert skjedde det en hebraisering av jødedommen, forteller forfatterne.
Myter skapes
Også Spanias nasjonaldikter Cervantes viser i sine tekster at han er påvirket av den al-andalusiske perioden, mener Aukrust og Skulstad.
– Ettertiden har gjort muslimene til de fremmede, eksotiske maurere - de andre. Tro og kultur gjøres til etniske kategorier. Men maurerne var selvsagt spanjoler. De ble født og levde i Spania i over 800 år.
Fram til 1975 foregikk mye av forskningen på al-Andalus utenfor Spania, forteller forfatterne.
En kristen og en muslim som spiller lutt, fra «Cantigas de Santa Maria», en hyllest til Jomfru Maria. Det rikt illustrerte manuskriptet, forfattet under Alfonso X, er en av de mest omfattende samlinger av middelaldersanger.
– Siden har det ikke vært noe problem å forske fritt på dette. Men det som er blitt skrevet, er likevel brokker. Vi har forsøkt å sammenfatte det hele. Og ikke minst vise hvordan myter skapes og en ny historie fabrikkeres. Nasjonalisme baserer seg på myter, løgn og fabrikkeringer.
I vår globaliserte verden snakkes det mye om mangfold, påpeker Aukrust og Skulstad.
– Som det også snakkes om kulturelt mangfold i Spania. Men mangfoldet og dets opphav må bli sett og anerkjent. Alt annet er å stjele deres bidrag.
Paven lærte arabisk
I siste del av boka trekker forfatterne fram de fargerike Fiestas de Moros y Cristianos, lokale feiringer som i dag er utbredt over hele Spania. Det er kampen mellom maurere og kristne som iscenesettes. Men hva er det egentlig som feires? At de fremmede, maurerne, ble kastet ut av landet? Eller er det drømmen om en gyllen tid da kristne, jøder og muslimer levde side om side og sammen skapte en blomstringstid? Forfatterne stiller selv spørsmålene.
– Noen steder er det opplagt at det er utkastelsen av maurerne som feires. Men i andre tilfeller kan det virke som om det er drømmen, sier Dorte Skulstad.
– Hva er historien bak bokas undertittel: Da paven lærte seg arabisk?
«Kapitulasjonen av Granada», malt av Francisco Pradilla y Ortiz i 1882, framstiller kong Boabdil på sin hest for å overlevere byens nøkler til de katolske monarkene. Bildet henger i Capilla Real i Granada.
– Det var pave Sylvester den andre. Han het opprinnelig Gerbert d’Aurillac og reiste til Córdoba og lærte seg naturvitenskapens viktigste språk på den tiden, det vil si arabisk. Historien om ham sier mye om al-Andalus’ betydning også for det kristne Europa, sier hun.
Med seg tilbake til Frankrike og senere Italia hadde d’Aurillac kunnskaper om astronomiske instrumenter, den arabiske tallrekken fra 1 til 9 og en kuleramme, alt sammen totalt ukjent i det kristne Europa. Senere mente man at hans kunnskaper i arabisk gjorde ham suspekt. Han ble mistenkt for å være en trollmann som hadde inngått en hemmelig pakt med djevelen. Slik ble det kulturelle mangfoldet demonisert i takt med den religiøse utviklingen i Europa.