Olsok (eg. Olafsvaka: midnattsmessen før Olavsdagen) er minnedagen for kong Olav Haraldsson som 35 år gammel falt i slaget på Stiklestad 29. juli 1030.
Da han kort tid etter ble kåret til helgen av den katolske kirke og bisatt over høyalteret i Klemenskirken, ble Nidaros gjennom hele middelalderen sentrum for den viktigste norske og nordiske kirkefesten i året, og valfartsmål for store pilegrimsskarer fra inn- og utland.
Reformasjonen på 1500-tallet avskaffet både olsokmessene og pilegrimsferdene, men uten at Olavskulten og arven etter Heilag-Olav dermed forsvant blant folket.
Tradisjonen om helgenkongen levde videre i skikker, folketro og en rik legende- og sagndiktning uten kirkens medvirkning. Og mye av dette samlet seg naturlig nok om minnedagen hans og bidro til at den fortsatt ble markert og feiret. Særlig var dette tilfelle på Vestlandet.
Fridag og dans på stølen
I sine folkeminnesamlinger fra Hardangerbygdene har Halldor O. Opedal en rekke eksempler på at olsok nær sagt på hele 1800-tallet ble feiret med en spesiell stølsfest (olsokveitsle, olsokleik) da ”heimefolki” dro til seters for å danse og more seg med budeiene og spise rømmegrøt (olsokgraut) og dravle. I Eidfjord tok olsokleikene slutt omkring 1865, mens i Granvin ble sammenkomstene flyttet fra bygda og opp til fjellstølene i 1880-årene.
Olsok var lenge ”halvhelg” og fridag for tjenestefolket i flere bygder. Slike olsokfester har trolig vært vanlig i mange norske stølsområder; de minner mye om St.Hansfeiringen, og enkelte steder brente de også bål. På Sunnmøre ble ”Olsoke” gjerne regnet som rette midtsommer.
Kraftig olsokøl
Fest og øl hørte alltid sammen, det gjaldt også olsokfeiringen. Men i likhet med juleølet hadde olsokølet, minnedrikken for Hellig-Olav, en ekstra iboende kraft som ifllge folketroen gjorde den særlig skikket som offer til de underjordiske for å sikre seg deres velsignelse og hjelp til dyrking og åkerstell.
Magnus Landstad har et godt eksempel på denne sammenkoblingen i sine Mytiske sagn fra Telemarken, der det fortelles om gårdkona Torgunn på Åkre i Hjartdal at hun hadde den skikken ”at hun til hver Olafsok brygget en Tønde Malt. Dette Øl blev fyldt paa en stor Tønde og henlagt i en Vedkjelder hen i Jordet og skulde udelukkende offres de Underjordiske. Denne Thorgunns Ølkjelder er endnu til og kaldes den Dag i dag Ølhullet. Men til Gjengjæld herfor fik Bjørgulf [mannen hennes] opskaaret al sin Ager, og der var ingen i Hjartdals Gjeld den gang som havde saamegen opdyrket Ager som han.”
Kult om helbredende kildevann
Langt sterkere gjorde innflytelsen fra helgenkongen seg gjeldende i den landsomfattende kildekulten som i århundrer var knyttet til navnet hans. Ifølge Snorre kom det opp en fager kilde på sandmelen ved Nidelva der kong Olav hadde ligget, ”og folk fikk bot for sykdommer av det vannet. Det ble stelt pent omkring den og vannet har alltid siden vært nøye varetatt”.
Av de 34 helligkildene biskop Anton Chr. Bang registrerte fra etterreformatorisk tid, er de fleste viet St. Olav, og valfartene til disse og andre helbredende kilder holdt stedvis stand mot kirkelige og verdslige myndigheter langt inn på 1800-tallet. ”Ennå den dag i dag kommer folk med flaske som de fyller med kildens vann”, skrev konservator Finn Krafft så sent som i 1949 om Olavskilden ved Vatnås kirke i Sigdal.
Etter å ha brukt kildene ofret de besøkende gjerne forskjellige ting til dem: mynter, sølvgjenstander, klær, små trekors og etterlatte krykker og staver. Der det lå et lite kapell eller en lovekirke ved kilden, gikk offeret dit. Høysesong for kildevalfart var midtsommers, da naturens krefter var sterkest, men også syftesok (2.juli) og olsok. Til de fleste Olavskildene er det knyttet et sagn som forklarer hvordan den oppstod og hvordan kongen gjorde vannet helbredende. Det heter i visa om Olavskilden ved Vigdesjå mellom Seljord og Brunkeberg i Telemark:
De va’ han heilag Olav so i bygdi gjeng der snakk, som gjekk derforbi og av kjellevatnet drakk. Den kjella blei då heilag og gav sin helsebot for mang ein sjuk som kom der og for syndi gjorde bot.
Ellers er det langt mellom hvert sted tradisjonsoppskriftene gir opplysninger om at olsokfeiringen hadde et mer kirkelig innhold, slik som i dette utsagnet fra Søgne i Vest-Agder: ”Gurine Gjertsdotter Amfenes, fødd på Tangvall 1808 (mor til forteljaren) las preika i huspostillen olsokdagen”. Men hun kan neppe ha vært alene om dette. I Setesdal hendte det at gamle folk satt hjemme i stua og holdt våkenatt med ild på åren.
Viktige værtegn
Størst betydning for folk flest har nok olsokdagen hatt som en av årets viktigste merkedager for vær og avlinger. ”Mærkerne vidne om, hvor høit i sin Tid denne Dag, der var viet Landets Skytshelgen, blev agtet”, skrev folkloristen Johan Th. Storaker i boka Tiden i den norske folketro (1921). På primstavene var dagen merket med Hellig Olavs øks. Blant værtegnene fremstår disse som mest vanlige: Skinner sola så mye olsokdagen at en kan sale en hest, blir det godt år. Er Olavsdagen våt, skal bonden hauste med gråt. Olsokdagen varsler været til vinternettene. Fullmåne på olsokdag varsler streng vinter. På denne tiden ventet man en flom: Olsokflommen. Da går den første fisken opp i elver og bekker for å gyte, og ålen lot seg fange i teiner. Da skulle slåtten være ferdig, og de nye potetene så utvokste at folk kunne ete dem.
Helgenstatus med stor påvirkning
I våre dager har det skjedd en renessanse for St.Olavsfeiringen her i landet, der det kirkelige og nasjonale engasjementet har fått tilbake mye av sin før-reformatoriske posisjon. Dette skyldes ikke minst at det i 1843 igjen ble tillatt for katolikker å danne sin egen menighet i Norge (St.Olavs menighet), og bygge egne kirker.
Videre oppvurderte forskere på 1800- og 1900-tallet de langtrekkende virkninger av Olav Haraldssons livsverk og helgenstatus for norsk og nordisk rikspolitikk, kirke- og kulturhistorie, og som inspirasjonskilde for diktning og bildekunst både i eldre og nyere tid.
Innenfor Norges nåværende grenser skal det i middelalderen ha vært minst 200 kirker som hadde Olav til vernehelgen, og ingen annen nordisk helgen hadde en sterkere posisjon i Finland og Sverige. Et viktig bidrag til dette kunnskapsløftet for ”Norges evige konge” (rex perpetuus Norvegiae) er professor Olav Bø’s doktoravhandling Heilag-Olav i norsk folketradisjon (1955).
Allerede i 1897 var grunnlaget til stede for en storstilt nasjonal fornyelse av olsok-feiringen i tilknytning til Trondheims 900-årsjubileum, men den planlagte gudstjenesten i domkirken måtte avlyses da stiftsprosten nektet å bidra med en kirkelig markering. Sitt egentlige gjennombrudd som nasjonalkirkelig minnefest fikk olsok først i 1930 ved 900-årsjubileet for slaget på Stiklestad. Da var geistligheten representert i nasjonalhelligdommen med 400 prester og alle landets bisper, og 42 000 mennesker deltok i friluftsgudstjenesten på Stiklestad.
Holder historien levende
I dagens Norge er olsok en fast etablert høytid som feires på mange vis; med gudstjenester, møter i historielag og foreninger, Stiklestadspelet om Heilag-Olav og Olavs-dager i Trondheim, ”ei vekelang kyrkjehistorisk høgtid med sterke allmennkulturelle innslag” (Olav Bø).
Massemedia sprer årlig kunnskap om dagen og bakgrunnen for feiringen. Samtidig registreres en økende interesse for pilegrimsvandringer, og målet for den lengste og mest populære av dem er Nidarosdomen, der turen med størst utbytte avsluttes nettopp på olsok-dagen.