Kan en botaniker fra 1800-tallet inspirere i dagens klimakamp?

Klimaendringene er en av vår tids største utfordringer. Det gir glemte formidlere en ny vår. 

I prosjektet «Naturhistoriens etterliv» studerer forskere fra UiO metoder og praksiser fra naturfagenes historie. I prosjektet er det forskere fra Naturhistorisk museum, Kulturhistorisk museum, Norsk Folkeminnesamling og Nasjonalbiblioteket. 

Kunnskapsformidling om naturen 

En av prosjektets forskere, Solveig Siem, stipendiat i kulturhistorie og museologi, har børstet støv av Frederik Schübeler, kjent som norsk hagebruks far. Schübelers inngangsport til naturvitenskapen var medisinstudiet på 1830-tallet. Senere ble han en kjent professor i botanikk.

Siem leter i Schübelers arbeid ved Botanisk museum og i hagene på Tøyen.

– Schübeler er interessant for prosjektet fordi han ikke bare var interessert i botanikk som vitenskap, men samlet informasjon om planters geografi og historier. Han siterte til og med sagaene, forteller hun og legger til:

– Det viser at han anså at disse førvitenskapelige arbeidene hadde verdi – faktisk så stor verdi at han følte at de fortjente å bli nevnt og diskutert sammen med den nye kunnskapen han produserte om planter i Norge.
 
Schübeler var en del av 1800-tallets nettverk av naturforskere, i en tid da nye fagdisipliner var i emning og det ble mer spesialisering i fagene. Hans ekspertise var botanikk, men i motsetning til mange andre, var han ikke opptatt av vitenskap kun for vitenskapens skyld, men også den praktiske nytten av den som kunne komme befolkningen til gode. 
 
– Jeg er interessert i å se på Schübeler ikke bare som botaniker, men som museumspioner – hvordan han brukte museet og hagen for å bringe kunnskapen fra universitet til en større befolkning, sier Siem. 

Botanikeren som lærte folk å bruke hagen 

Schübeler formidlet vitenskapelig og historisk kunnskap om planter hyppig gjennom tidsskrifter, bøker og aviser. Han mottok også internasjonal anerkjennelse for jobben han gjorde sammen med prester og prestefruer i et nettverk av 80 forsøksstasjoner over hele Norge. 

Samarbeidet med prestene og prestefruene gjorde at Schübeler fikk samlet kunnskap om hvordan ulike plantearter vokste forskjellige steder i Norge. Siem har lett gjennom arkiver, digitale aviser og undersøkt brev, sendt mellom Schübeler og amatører på forsøksstasjonene.  
 
– Samarbeidet med forsøksstasjonene kommer begge parter til gode. Mens Schübeler får samlet inn kunnskap om plantene, lærte prestene og prestefruene på forsøksstasjonene å dyrke plantene og dele den kunnskapen videre til folk i lokalsamfunnet, sier hun. 
 
Schübeler var opptatt av å samle inn kunnskap om akklimatisering og han bidro til å utvikle en maskin som skulle pulverisere fiskeavfall til gjødsel. Men ikke alle eksperimentene Schübeler gjorde gikk bra. Et eksempel er forsøket på å akklimatisere forskjellige planter. Det vil si å venne plantene til et nytt miljø. De mislykkede forsøkene bidro ikke til å styrke hans arv i det vitenskapelige miljøet. I gartnerforeningen han bidro til å stifte ble han imidlertid sett på som en helt. 
 

– Til tross for noen mislykkede forsøk med akklimatisering av planter, hjalp han mange med å lære seg hagearbeid og fikk spredd kunnskapen sin, slår Siem fast. 
 

I dag har flere botanikere hentet frem Schübelers arbeid igjen og organisasjonen «KVANN Kunnskap og vern av nytteplanter i Norge» har gjenopprettet hans 80 forsøksstasjoner over hele Norge.

– Schübeler var glemt i historiebøkene en stund. Nå har han blitt mer interessant igjen på grunn av klimautfordringene, forteller Siem.  

Folkeopplysning i spesialiseringens tid 

Schübelers dedikerte formidling og organisasjonsarbeid ga verken anerkjennelse i det vitenskapelige miljøet, eller bevilgninger til videre forskning. For Schübeler, som var opptatt av at kunnskapen skulle komme allmennheten til nytte, ble rommet som vitenskapsmann trangt.  
 
– Han hjalp mange å komme i gang med hagearbeid, men det førte til mye debatt i det vitenskapelige miljøet, forteller Siem. 

Schübeler la like fullt vekt på å formidle vitenskapelig kunnskap gjennom ulike medier. Men han måtte kjempe for å bli tatt seriøst. Han fikk kritikk fra de som synes utstillingene og hagebøkene hans rettet mot allmuen var «moderne vrøvl». 
 
I flere hagebruksforeningers historiebøker er han omtalt som den personen som bidro mest til å spre hagebruk i Norge.

Behov for å jobbe på tvers av fag 

Schübeler var ikke alene om å være dedikert til folkeopplysning. Siem forteller at hans «partner in crime» var selveste eventyrsamleren Peter Chr. Asbjørnsen som også var naturviter. Han og Schübeler hjalp hverandre med å finne muligheter for finansiering slik at de kunne publisere arbeid de synes var viktig og interessant. De hjalp hverandre også med å samle planter, dyr, gjenstander og informasjon som kunne bidra til deres arbeid.
 
– Lidenskapen de hadde for naturvitenskap er synlig i brevene de sendte til hverandre, forteller Siem. 

Hun mener måten Schübeler og Asbjørnsen jobbet med å skape nettverk innenfor og utenfor akademia igjen er aktuell, og refererer til dagens ideal i akademia om å jobbe på tvers av fag for å løse de store samfunnsutfordringene – spesielt når det handler om klimaendringene. 

Museet – et sted for å anvende kunnskapen 

Schübelers stilling ved det botaniske museet og hagene ga ham også innflytelse som gjorde det lettere å skape slike nyttige bånd.

Han var konservator ved Botanisk museum på 1850-tallet og bestyrer for Botanisk hagen på Tøyen fra 1860-tallet. Med museet og senere hagen som base, lærte han folk over hele landet å anvende kunnskapen han samlet inn.  

– Det var ikke alle som mente hagen skulle brukes til å lære folk hagebruk. De syntes at en som jobbet i det botaniske museet og hagen først og fremst skulle være vitenskapelig orientert, forteller Siem. 
 
Hun mener museer i dag kan lære av Schübelers formidling.   
 
– Det kan vi bruke museer og botaniske hager til i dag også – lære bort ferdigheter som kan være til nytte i hverdagen, sier hun, og ser for seg museer som ikke bare inspirerer et publikum, men setter i gang større prosjekter med kunnskap fra universitets- og museumsforskning. 

Det tror hun kan skape nye kulturelle praksiser, organisasjoner og til og med bedrifter og karrierer. 

– Det er en stor jobb. Men jeg håper at ved å se hvordan det er blitt gjort tidligere, kan vi bli inspirert til å våge mer i dag. 

Interessert i forskning fra Det humanistiske fakultetet? 

Meld deg på vårt månedlige nyhetsbrev!