Antikvarer i det attende århundret lette etter antikviteter og fant dem i gravhauger, så vel som blant levende bønder. Det som gjorde gjenstandene interessante, var fremfor alt at de på en eller annen måte knyttet an til det litterære universet av sagaer eller andre middelaldertekster, den klassiske kanon eller til og med Bibelen. De historiske monumentene som ble utgravd og bevart i løpet av det nittende århundret, inkludert middelalderbygninger, ble sett på som vitnesbyrd om nasjonal storhet fra fortiden.
I dag dominerer begrepet kulturarv, og omfatter svært ulike typer gjenstander. Kulturarv-arbeid handler om konstruksjon av individuelle identiteter så vel som Verdens kulturarv og kulturelle gjenstander av fremragende universell verdi - som UNESCO har valgt å beskrive det.
Boka tar for seg denne utviklingen fra slutten av 1700-tallet til i dag gjennom en rekke case-studier. Disse viser at endringer i terminologi - fra antikviteter via historiske monumenter til kulturarv - ikke bare reflekterer endringer i hvilke typer av gamle gjenstander som er inkludert, men er et mer fundamentalt uttrykk for ulike måter å forholde seg til fortiden på.