Norsk Folkeminnesamling var de første årene lokalisert i sentrum, nærmere bestemt i lokalene som ble kalt Trollebotn i det tidligere Universitetsbiblioteket i Kristiania. Knut Liestøl var først bestyrer og fra 1921 ble Reidar Th. Christiansen samlingens første arkivar.
Bon Mot Conditori, etablert 1897
Min mor er oppvokst på Skillebekk. Her lå blant annet Bon-Mot Conditori, i Drammensveien 72 (Bon Mot, fransk: eg. godt ord; vittig replikk). Hun beskrev skiltene utenfor konditoriet som like elegante som etablissementets navn, med rokokkomotiver i gull på sort bakgrunn.
I følge min mor kunne Bon-Mot også by på en liten sherry til kakene. Dessuten var det vanskelig å se inn fra gaten, så på Bon-Mot kunne man sitte ganske uforstyrret med sitt sherryglass eller hva det nå måtte være.
Knut Kolsrud og bestefar i nattens mulm og mørke
Mine besteforeldre bodde i Niels Juels gate. De var av den selskapelige typen og avholdt hvert år et beryktet 2.juledagsselskap som begynte med lunsj og varte ut i de små timer. Da jeg var liten var jeg fascinert av fortellingen om da min bestefar, som var en svært korrekt og ordentlig mann på de aller fleste måter, og Knut Kolsrud, som også deltok i juleselskapet, i nattens mulm og mørke og stivet opp av øl og akevitt rett og slett knabbet skiltene til konditoriet Bon-Mot.
Historien ble modifisert med at konditoriet var nedlagt og at skiltene allerede var demontert (og sto på gata over julehelgen??) og at ekspedisjonen derfor hadde mer karakter av å være en kulturhistorisk redningsaksjon enn et tyveritokt. Kontrasten mellom denne historien og den ellers så korrekte oppførselen til min bestefar («Ingen albuer på bordet! Lukk munnen mens du tygger! Aldri brune sko etter kl. 20!») satte fantasien i sving i et barnesinn.
Knut Kolsrud var en venn av min bestefar, men jeg kan ikke huske å truffet ham. Jeg stiftet først bekjentskap med Kolsrud gjennom pensum på etnologi grunnfag. Da jeg leste Kolsruds klassiske artikkel om Dunvær dukket tanken på det nattlige tyveri/redningsraidet på Skillebekk opp igjen.
Og nå har Bon-Mot dukket opp for tredje gang. Jeg er stipendiat i kulturhistorie og museologi på IKOS, og utenfor kontoret mitt står deler av Norsk Folkeminnesamling i form av rad på rad av arkivskuffer i metall i ulike sjatteringer av kommunegrått. I en liten glippe, på noen få uutnyttede kvadratcentimeter mellom arkivskapene og veggen, har noen fått kilt inn noen bilder. Etter å ha sittet på kontoret mitt i snart to år og passert dette arkivet daglig fant jeg det for godt å dra frem disse bildene for å se hva det var for noe. Og hva fant jeg annet enn kontrabande: selveste skiltene til konditoriet Bon-Mot!
Støvete, men fremdeles elegante med svungne bokstaver og med et motiv av en dame og mann i rokokkodrakter, elegant gjengitt i gull på svart bunn. Skiltene har blitt tatt vare på der de står lent opp mot men ikke helt innlemmet i Norsk Folkeminnesamling og har nok fulgt med på lasset trass instituttets skiftende navn og lokalisering gjennom tidene.
Så da var det faktisk en kulturhistorisk redningsaksjon som ble utført av min bestefar og Knut Kolsrud natt til 3. juledag.
Trollebotten
Kolsrud og bestefar reddet skiltene, mens det viser seg at Olav Bø var den som tok det med seg videre når folkeminnesamlingen flyttet opp til Blindern.
Ronald Grambo kan fortelle at i årene omkring 1949-1951 studerte han til magistergraden i folkeminnegransking:
«Jeg befant meg da fra kl. 10.00 (da Trollebotten åpnet porten) til kl. 14.00 hver virkedag i salene til nettopp Trollebotten. Dette stedet befant seg første dør til høyre når en gikk inn hovedporten til det gamle Universitetsbiblioteket. I rommene her var disse personene: Knut Liestøl, Nils Lid (han gikk til og fra),Svale Solheim, Reidar Th.Christiansen. Kl.11.30 presis brøt disse herrene opp og forlot Trollebotten midlertidig. Samtlige fór av sted til Bon-Mot. Jeg var der kun en gang og tillyttet samtalene der. Men Olav Bø dro med de øvrige. Disse lunsjgjestene vendte tilbake etter en veldig drøy time. Så arbeidet de flittig til kl. 14.00. Da var det slutt for dagen i Trollebotten. Det var ikke bønn, de stengte. Jeg kom en gang i skade for å sitte der helt til kl.14.00,men da var Liestøl på vei ut av bygningen. Han var uventet sint på meg. Men det var da glemt på mandag.
Dette skiltet med Bon-Mot var det Olav Bø som hadde tatt med seg til Blindern, og han hengte det over en av dørene på instituttet vårt. Ikke alle syntes dette anfall av nostalgi var så festlig. Gjester utenfra kunne ikke forstå hvorfor skiltet var hengt opp der.»