Skaldediktene spiller sammen med prosaen som omgir dem. De kristne skriverne har flere ulike grunner til å bruke mytologien i sine fortellinger.
– I noen tilfeller tilpasses mytologien slik at den likner på kristendommen, for å vise Guds hånd i historien. Andre ganger blir det hedenske framstilt som forkastelig, og Odin gjort til Satan. Men det fins også eksempler på at man, før kristendommens sannhet var kjent, anser det som rasjonelt å tro på Odin og Tor og de andre norrøne guder. Variasjonen er med andre ord stor, sier Mikael Males, stipendiat ved ILN.
Det er skrevet relativt mye om norrøn mytologi, men mindre om hvordan kildene til denne mytologien ble behandlet i sin samtid, påpeker Males.
Han har tatt for seg skaldedikt slik de framstår i håndskriftene fra den tiden da de ble nedskrevet, det vil si på 1200- og 1300-tallet. Avhandlingen har tittelen «Mytologi i skaldedikt, skaldedikt i prosa. En synkron analys av mytologiska referenser i medeltida norröna handskrifter.»
Tviler på Odin og Tor i Åsgard
Vi har ingen nordiske tekster fra førkristen tid som handler om de norrøne gudene, påpeker Males. Det innebærer at det er umulig å vite eksakt hva man trodde på før kristendommen slo rot.
– Du mener det er grunn til å tvile på om Odin og Tor hersket i Åsgard?
– Ja. At Tor og Odin var guder, det er vel stort sett det vi vet. Hvor de var, og hva det innebar å være gud, det kan vi heller ikke si med sikkerhet.
Skaldediktene og fortellingene om dem først ble skrevet ned i kristen tid, når den lærde skriftkulturen var etablert, påpeker Males. Skrivernes modell var Det gamle testamentet.
– I Håvamål fins en berømt sekvens der Odin blir ofret. Han blir hengt opp i et tre og får ikke mat. Parallellen til Kristus er nokså klar. Odin blir et bilde på han som skal komme.
Vår oppfatning av hedendommen ble med andre ord skapt i middelalderen.
– Og fortsatt er det dette bildet som preger vår forståelse av norrøn mytologi. Jeg ønsker med min avhandling å gi et annet perspektiv.
Ulikt skildret i sagaene
Når den norrøne mytologien ble innlemmet i den kristne litteraturen, ble den altså i noen tilfeller skildret som satanisk, i andre tilfeller nøytralt beskrevet. Men den kunne også få et rent positivt preg, til og med i møtet med kristendommen, forteller Males og gir noen konkrete eksempler.
Nylig forsvarte Mikael Males, ved Institutt for lingvistiske og nordiske studier ved UiO, sin avhandling «Mytologi i skaldedikt, skaldedikt i prosa. En synkron analys av mytologiska referenser i medeltida norröna handskrifter.»
I kongesagaen Fagrskinna har Håkon jarl blitt kristen i Danmark, men har siden gått tilbake til hedendommen. Slik står det om ham: ”Hákon var mäktig og företog offer med större iver än tidigare hade varit fallet. Då blev skördarna snart bättre och korn och sill återvände. Jorden blomstrade…”.
– Det står ikke ett eneste vondt ord om Håkons hedendom i Fagrskinna. Til tross for at det ble sett på som en stor synd for en kristen å ha gått over til hedendommen.
Med Olav Tryggvason og kristningen av landet ble det annerledes, påpeker Males. I Hallfreds saga handler det om skalden Hallfred som ikke en gang får lov til å være nostalgisk til sin gamle tro. Kongen tvinger skalden til å dikte om igjen og om igjen til han, Olav Tryggvason, blir fornøyd.
Spørsmål om stil
De kristne skrivernes bruk av mytologien kunne også være et spørsmål om stil, ifølge Males. I skaldedikt var mytologiske innslag en del av datidens høystil. Slike innslag var derfor vanlige til og med i lovdikter til Kristus og helgener.
– Det var slik den gangen at alt gammelt var bra. De mytologiske innslagene gjorde diktene høystemte. Men det kunne også være et spørsmål om ren dramaturgi. Skriverne tok simpelthen det de behøvde for å skape en fin tekst.
Mikael Males har i sin gransking av skaldediktene utelukkende holdt seg til håndskriftene fra 1200- og 1300-tallet. Det innebærer at han ikke har benyttet seg av diktene slik de gjengis i utgaver fra 1900-tallet.
– Jeg har ikke tillit til 1900-tallets utgaver slik jeg har det til håndskriftene. Min analyse viser at skaldediktene ofte ble forstått på en mindre logisk måte enn man gjerne antar.