Riddersagaen en lærebok for kongens hird

Franske ridderromaner ble oversatt til norrønt og introdusert ved det norske hoff i første halvdel av 1200-tallet. Håkon Håkonsson, som var konge fra 1217 til 1263, hadde tett kontakt med andre europeiske hoff, og det er kjent at han ønsket seg et hoff etter europeisk modell i Norge.
 

– Riddersagaene har lenge hatt et ufortjent dårlig rykte, sier Suzanne Marti, stipendiat ved Institutt for lingvistiske og nordiske studier ved UiO.

– Inntil få tiår siden ble de betraktet mer eller mindre som verdiløs underholdningslitteratur. Derfor ble de heller ikke mye forsket på. Og det som er blitt gjort i senere tid, har oftest hatt fokus enten på den originale eller den oversatte teksten. Jeg ønsket å gå nøye inn i begge.

I sin doktoravhandling har Marti tatt for seg den gammelfranske versromanen Le Conte du Graal av Chrétien de Troyes og den norrøne oversettelsen, som har fått tittelen Parcevals saga. Hun har også studert en oversettelse til middelengelsk.

– Hvorfor nettopp denne riddersagaen?

– Det er dessverre ikke alle riddersagaene som er like godt bevart. Denne er det, både originalen på gammelfransk, som er fra slutten av 1100-tallet, og den norrøne. Den egner seg derfor godt til en slik sammenlikning og detaljert analyse på ordnivå, som jeg har foretatt.

Stedsnavn og gjentakelser ble fjernet

"Kingship, Chivalry and Religion in the Perceval Matter: An Analysis of the Old Norse and Middle English Translations of Le Conte du Graal". Slik lyder tittelen på Suzanne Martis avhandling. Det er med andre ord spesielt temaene kongelighet, ridderskap og religion hun har undersøkt.

– Det definitivt viktigste jeg har funnet, er at denne litteraturen ikke bare var ment å underholde. Den hadde et annet bestemt formål, og det gjelder spesielt temaet ridderskap, som blir betydelig framhevet i den norrøne oversettelsen.

Den norrøne Parcevals saga er først og fremst kortere enn den franske originalversjonen. Den er dessuten en ren prosatekst, mens den franske går på vers.

– Alt av lange vanskelige setninger og unødvendig gjentakelse er kuttet ut i den norrøne. Stedsnavnene er også borte. Det er blitt en fortelling uavhengig av sted. En utpreget publikumsvennlig tekst som hyller ridderskapet, sier Marti.

Oversetterne visste godt hva de gjorde

Kvaliteten på den norrøne oversettelsen er generelt bedre enn antatt, påpeker Suzanne Marti. Endringene og modifiseringene er dessuten svært systematisk gjennomført. Eksempelvis blir kong Arthur og hans hoff konsekvent mer positivt framstilt i Parcevals saga enn i den franske. Alt som smaker av ridderskap blir forstørret, forskjønnet og forklart. Til og med ridderen Parcevals motstandere får framhevet sine gode ridderferdigheter og prestasjoner.

– Det legges også til forklaringer og gis praktiske råd i ridderskap. Parcevals saga er nærmest en lærebok i hvordan bli en god ridder.

– Og det er ikke tilfeldig?

– Nei, jeg mener systematikken i endringene tyder på at de norrøne oversetterne meget godt visste hva de gjorde.

– Hvem oversatte?

– Det vet vi ikke. Det kan ha vært en munk, som har vært i kloster i Frankrike. En som kanskje også har brakt litteraturen med seg derfra. Eller det kan ha vært et samarbeid med andre.

Nærere Europa enn tidligere antatt

Det er bare i få riddersagaer at Håkon Håkonsson er nevnt som oppdragsgiver. Han har heller ikke satt sitt navn på Parcevals saga. Men det var trolig han som sto bak.

– Kong Arthurs hoff var et forbilde. Det var dessuten vanlig å bruke litteratur til å fremme nye ideer. Kanskje ble sagaene lest høyt ved hoffet om kvelden, forteller Marti.

Ved hjelp av fortellingen om ridderen Parceval får den norske kongen indirekte sagt til mennene i sin hird, at de er viktige for ham. Men om mulig enda mer verdifulle gjennom en tilpasning til et mer føydalt system som det europeiske. De, kongens menn, bør derfor lære seg høviskhet og ridderskap.

– Håkon Håkonsson var uekte barn og trengte å styrke sin maktposisjon. Generelt hadde også Norge et nærere forhold til Europa på denne tiden enn man har vært klar over, sier Marti, som selv har vokst opp i en middelalderborgby, Fribourg i Sveits.  

Denne artikkelen er også publisert på Forskning.no