– Man kan finne en rekke fellestrekk mellom nynorsk og irsk språkutvikling, og da mener jeg med irsk, språket som opprinnelig ble brukt i Irland før engelskmennene kom.
Det forteller språkforsker Bjørg Nesje Nybø som står bak den ferske PhD-avhandlingen Skriftkulturen i ei språkleg revitalisering. Ei samanlikning av framveksten av irsk og nynorsk skriftkultur.
Frigjøring og nasjonalromantikk
– Fremveksten av en skriftkultur er for begge språkene blitt drevet frem av nasjonalromantikken og er knyttet til landenes politiske frigjøringsprosesser, forteller Nybø som i avhandlingen har konsentrert seg om perioden 1850-1970.
Innføringen av nynorsk ble likevel aldri så politisk betent som den irske språkkampen. Selv om likhetene er mange, har hun også funnet en rekke forskjeller i utviklingen av de to språkenes skriftkultur. Blant annet mangler irene en figur som Ivar Aasen.
Forsker Bjørg Nesje Nybø har sammenliknet utviklingen av det nynorske og irske skriftspråket. (Foto: Terje Heiestad)
– Ivar Aasen skapte et utgangspunkt de ikke fikk i Irland. Mens nynorskens far reiste rundt i landet og «lette opp» et språk allerede på midten av 1800-tallet, ble det aldri gjort et tilsvarende arbeid i Irland for å knytte det moderne skriftspråket til talemålet, sier Nybø.
– Dermed foregikk utviklingen av irsk som moderne skriftspråk lenge uten en skriftlig standard knyttet til talemålet. I stedet kan man kanskje si at utviklingen ble forstyrret av en foreldet standard fra 1600-tallet.
Språklig standardisering avgjørende
Utgangspunktet for Nybøs sammenlignende forskning er den betydningen normeringen av skriftspråket, språkets status i lovgivningen og utviklingen av lesestoff har for et språks revitalisering i et moderne samfunn.
– Det er mange språk i verden som har vært i lignende situasjon, forteller hun. Noen dør ut, andre overlever gjennom lang og iherdig innsats.
Et av Nybøs funn er at normeringen av nynorsken gikk mer bevisst og målrettet for seg enn normeringsprosessen for det irske språket. Aasen skapte raskt et utgangspunkt, sier hun. På den andre siden hadde man ikke en gammel standard å ta hensyn til. I Irland derimot, eksisterte en standard allerede i perioden 1200–1600.
Da irsk ble innført som obligatorisk fag i skolene i etterkant av opprettelsen av Den irske fristaten i 1922, oppsto det sterke diskusjoner rundt skriveform og ortografi. Skillelinjene gikk mellom et skriftspråk basert på den gamle standarden og en mer moderne byråkratisk utviklet form.
Tok lengre tid i Irland
– I praksis ble det brukt en form basert på 1600-tallsversjonen i undervisningen, mens det i statsforvaltningen ble utviklet en mer moderne variant. Dette ble selvsagt veldig komplisert, blant annet fordi den irsken man lærte i utdanningsinstitusjonene, ikke samsvarte med den irsken man møtte om man søkte stillinger i statsforvaltningen, der det var obligatorisk med irskkunnskaper, sier Nybø.
Som det fremgår av de grønne flekkene på kartet er den befolkningen som har irsk som hovedmål primært plassert på vestkysten.
Hun forteller at man begynte å ta tak i problemet i forbindelse med den nye grunnloven av 1937. I årene etterpå tok statsministeren Éamon de Valera nærmest personlig ansvar for å få på plass en ny, forenklet og modernisert standard.
Hver sin vei
Prosessene med å skape et irsk og nynorsk skriftspråk kom i havn gjennom nokså ulike prosesser. I dag har likevel begge lands språk tilhengere og brukere fra alle områder av samfunnet. Språkene undervises i skolene og lever side om side med majoritetsspråkene – henholdsvis engelsk og bokmål.
– Konklusjonen er at en etablert språknorm har avgjørende betydning for et språks mulighet til å bli et funksjonelt skriftspråk i moderne sammenheng, sier Bjørg Nesje Nybø.