Språk kan ikke avgjøre opprinnelse

– Praksisen med bruk av språklige tester for å avgjøre en persons opprinnelse, er full av språklige, praktiske og juridiske fallgruver, hevdet professor Monika Schmid i sin forelesning under årets Einar Haugen Lecture arrangert av MultiLing, Senter for flerspråklighet, ved Universitetet i Oslo.

En rekke vestlige land benytter såkalte LADO-tester, Language Analysis for the Determination of Origin, som en sentral del av beslutningsgrunnlaget i forbindelse med behandlingen av asylsøknader.

Testene brukes når det på grunn av mangel på annen identifikasjon som pass og fødselsattester, er spørsmål om en asylsøkers identitet og opprinnelsessted. En LADO test gjøres som regel ved at asylsøkeren blir intervjuet av en representant fra utlendingsmyndighetene. Ofte ved hjelp av en tolk. I tilfeller hvor intervjueren ikke kan søkerens morsmål, blir intervjuet tatt på et annet språk. Ifølge Monika Schmid blir intervjuene også i flere tilfeller gjort per telefon

Utvalgte ord og setninger

Asylsøkeren blir stilt spørsmål om landets valuta, nasjonale helligdager, geografi, matretter og vaner. Det gjøres opptak av intervjuet, som så blir analysert av en språkanalytiker eller lingvist. Vedkommende gjør en språklig analyse basert på tre til fem ord for å teste uttale, noen få testord som er ment å stadfeste personens geografiske opprinnelse, og noen få setninger som ser på personens bruk av grammatikk. Til sammen blir en rapport rundt to til tre sider lang. Ifølge Monika Schmid tillater språkanalytikeren seg ofte å komme med egne personlige vurderinger av troverdigheten til søkeren. Identiteten til språkanalytikeren er hemmelig, det samme er hans eller hennes faglige bakgrunn.

– Mennesker som forlater sitt opprinnelsesland etter puberteten kan ikke med sikkerhet kunne bevise gjennom språket hvor de kommer fra. Etter en periode i utlandet vil språket forandre seg. Selv om barn reiser sammen med foreldre som snakker morsmålet, er det ikke sikkert at de tilegner seg foreldrenes språk. Barn som emigrerer alene mister oftest sitt første morsmål helt, forteller hun.

Best til selskapsleker?

Da disse testene først ble tatt i bruk i Storbritannia i 2003 ble de sterkt kritisert, og mange stilte seg tvilende til om testene var til å stole på. Blant annet skal Overhuset i Storbritannia ha vært kritisk og uttalt at testene hadde mer til felles med selskapsleker enn med rettsmedisinsk vitenskap. Den britiske flyktninghjelpen mente det var stor grunn til bekymring hvis myndighetene tok i bruk testene som en sentral del av beslutningsgrunnlaget i asylsaker. Likevel er testene tatt i bruk i svært mange land.  

En av de grunnleggende antakelsene bak bruken av disse testene er at hvis en person har tilbragt den første delen av livet sitt i et bestemt område, er det forventet at vedkommende snakker minst en av de språklige variantene som er vanlig i det området.

Monika Schmid viste i sitt foredrag til forskning som underbygger at dette ikke alltid er tilfelle.  

Størstedelen av asylsøkerne som kommer til Europa i dag, kommer fra blant annet Eritrea, Somalia, Sudan og Afghanistan, land som har et stort utvalg av ulike språk og dialekter. Ofte snakker den enkelte søker flere av disse, enten fordi han kommer fra et område med flere språk, eller fordi han har flyttet mellom ulike språklige områder.

Traumer kan viske ut morsmålet

Forskning hun og andre har gjort, viser blant annet at en persons holdning til sitt eget morsmål har stor betydning for evnen til å beholde det over tid hvis han eller hun ikke lenger bor i hjemlandet. Blant annet så hun i sitt doktorgradsarbeid at tyske jøder som flyttet fra Tyskland til engelskspråklige land da Hitler først kom til makten, i større grad bevarte morsmålet sitt enn jøder som flyttet etter krystallnatten da nazistenes forfølgelse av jødene ble intensivert.

Traumatiske opplevelser i eget land kan ha påvirket deres forhold til morsmålet. Monika Schmid viste også til forskning som viste at voksne som var blitt adoptert til Frankrike fra Korea da de var fra 3 til 9 år, ikke hadde spor av sitt tidligere morsmål, til tross for at de var relativt gamle da de ble adoptert. De voksne adoptivbarna klarte ikke å kjenne igjen selv de enkleste ord på koreansk. Det finnes også flere eksempler på at mennesker etter noen år i et annet land, på grunn av sjokk eller traumer, helt har glemt sitt eget morsmål. Hun er også opptatt av at settingen LADO-intervjuene blir gjennomført i, ikke er egnet til å kunne fastsette en persons morsmål eller dialekt.

– For noen er dette intervjuet første gang de snakker i en telefon. Møtet med en offentlig tjenestemann i en formell setting på et kontor gjør også noe med måten en person snakker. Det er helt normalt å forsøke å tilpasse språket sitt til den man snakker med. Særlig vil det være normalt å forsøke å legge fra seg sitt mer ”rurale” språk eller dialekt i møte med øvrighetspersoner, forklarer hun.

En språktest er ikke nok

Likevel, hvert år gjennomføres tusenvis av slike tester. Konklusjonen av testene ender ofte opp som avgjørende for hvorvidt en søknad innvilges. Monika Schmid forteller at det finnes mange eksempler på at unge asylsøkere har fått avslag på svært tynt grunnlag og ofte på basis av språktesten alene. Det er unge mennesker som har vært på flukt fra sitt hjemland i flere år, gjerne uten foreldre, og som har mistet sitt eget morsmål, og muligheten til å bevise hvor de egentlig flyktet fra.  

Språkeksperter og lingvister har helt siden den første testen ble tatt i bruk, forsøkt å få fram hvor mangelfulle disse testene er. Det finnes ingen forskning som gir belegg for at en slik test faktisk kan avgjøre en persons opprinnelsessted.

– Språkanalyser kan i noen tilfeller være nyttig i tillegg til andre typer vurderinger som gjøres omkring en persons identitet. Men de må aldri brukes alene. Erfaringene med LADO-testene viser nødvendigheten av å forske på bruken av dem. Vi må finne ut mer om hva testene egner seg til og hva de ikke egner seg til og hvordan de kan forbedres, sier Monika Schmid.