– «Her hviler biskop Peter» kunne det stå innrisset på en gravstein fra 1200-tallet. Noen inskripsjoner kunne vært gjort med runer, andre med romerske bokstaver, forteller Johan Bollaert, førstelektor ved Institutt for lingvistiske og nordiske studier.
Han har undersøkt skriftspråk brukt i offentlige inskripsjoner i Norge, fra 1100- til 1500-tallet. I fjor høst forsvarte han doktoravhandlingen «Visuality and Literacy in the Medieval Epigraphy of Norway».
Runene ikke er mer muntlige enn andre inskripsjoner
Antakelsen om at runene representerer en mer muntlig tradisjon baseres blant annet på at runeinnskrifter er kontekstuelt bundne og sjelden er på latin – som forbindes med lærd kultur.
– Men også norrønt kan skrives, og det skrives ikke dårligere bare fordi det er folkespråk, sier Bollaert.
En annen grunn til antakelsen kan være at forskere har sammenlignet runeinskripsjoner med manuskripter på latin fra Middelalderen.
– Dette mener jeg blir feil, fordi inskripsjoner og manuskripter har ulik form og funksjon. Et manuskript er gjerne skrevet slik at det skal kunne leses og forstås utenfor kontekst, altså på andre steder og tider. En gravstein ble derimot laget for å settes opp og forstås lokalt, forklarer Bollaert.
– Mens det er lett å skrive en setning eller to på pergament, tar det tid og krefter å risse på en stein. Derfor vil teksten på inskripsjoner nødvendigvis også være kortere og enklere, legger han til.
Visuelle ressurser ved bruk av runer og bokstaver
Det Bollaert har beskjeftiget seg med kalles epigrafikk, det vil si læren om lesing og tolking av innskrifter. Han har sammenlignet bokstavinskripsjoner med runeinskripsjoner i tre, stein og metall. Det er første gang det forskes på inskripsjoner med bokstaver fra Middelalderen i Norge.
Siden bruk av skriftspråk i Middelalderen i stor grad skjedde i kirkelig sammenheng, er de fleste tekstene fra gravsteiner som oppbevares i magasiner på museer rundt om i Norge. Den største utstillingen befinner seg i en kjeller på Nidarosdomen, mens noen få fortsatt er å finne på kirkegårder. Han har også sett på graffiti på kirkevegger.
Han har analysert hvordan punkter, mellomrom, figurer og bilder er brukt, det han kaller skriftens visuelle ressurser. Bollaerts påstand er at jo mer de visuelle ressursene brukes, desto mer skriftlig avansert er inskripsjonen.
– Den største forskjellen mellom muntlig og skriftlig språk er jo at det muntlige bare kan høres, mens det skriftlige bare kan ses. Derfor er det visuelle så viktig i skriftspråk. En inskripsjon som har detaljert tegnsetting, gjennomtenkt layout og ornamentikk viser en bedre bruk av skriftens visuelle muligheter enn en tekst uten tegnsetting og mellomrom, forklarer han.
Her har han funnet ut at de visuelle ressursene i like stor grad er brukt på inskripsjoner med runer som på de med bokstaver. Samtidig er det noen forskjeller.
Bokstavinskripsjoner mer standardiserte
Runer er den eldste kjente skriften i Norge, og var i kontinuerlig bruk fra 200-tallet til senmiddelalderen og 1400-tallet. Det romerske alfabet ble introdusert i Norge samtidig som innføringen av kristendommen, og tok gradvis over for runene.
En viktig forskjell mellom funn av bokstav- og runeinskripsjoner er at funnene av bokstavinskripsjonene er tilknyttet byer og bispeseter, som Nidaros, Oslo, Bergen og Hamar, mens funn av runeinskripsjoner også er gjort på mindre steder rundt om i landet. Det er funnet flest bokstavinskripsjoner i Trondheim.
– Bokstavinskripsjonene er mer standardiserte og like hverandre, de begynner for eksempel med et kors og «Her hviler». Forklaringen kan være at de ble produsert på verksteder tilknyttet bispedømmene. Runene ble laget lokalt og her er det stor variasjon, forteller han.
Prikker markerte mellomrom
En annen forskjell er materialet som ble brukt. For bokstavinskripsjoner ble det brukt mykere og lysere steinsorter, som marmor og kalkstein. Mens runer like godt kunne ristes på harde steinsorter som granitt og kvartsitt.
– I Nidaros benyttet de først og fremst marmor som kom fra et steinbrudd rundt 70 km nord for byen. Steinene som ble brukt til runene var lokale, de tok det som fantes i nabolaget. Det betyr derimot ikke at runene representerte mindre kunnskap, eller at de er utført mer slurvete, sier Bollaert.
I inskripsjoner er det vanlig å sette prikker mellom tegnene i stedet for mellomrom. I bokstavinskripsjonene ble det oftest brukt to prikker, mens det i runeinskripsjonene kunne være vanlig med flere. Jo mer viktig et ord var, som et navn på en avdød person, desto flere prikker var det etter ordet for å markere mellomrom.
Runenes gåtefulle historie
Det eldste runealfabetet besto av 24 skrifttegn, og hvert skrifttegn representerte en lyd. Det er en tydelig likhet med klassiske alfabeter, og det antas derfor at de som skapte runerekken kjente til andre alfabeter – som det romerske, ifølge Store Norske leksikon.
Men hvem behersket runeskrift, og hvordan ble den lært bort?
Bollaert sier at her finnes det lite sikker kunnskap, runene har en gåtefull historie.
Men han har gjort et interessant funn som indikerer at det ble forventet at i alle fall en god del av folket kunne lese runer.
Det er to grunner til det: Den ene er at han har funnet runeskrift innrisset ved inngangspartiene til kirken der folk flest ferdes. Den andre grunnen er at bokstavinskripsjoner på gravsteiner ofte har en stor avbildning av den avdøde, mens runeinskripsjoner ikke har det.
– Mangelen på tegninger i runeinnskriftene viser at det forventes en høy grad av leseferdighet, mens tegningen i bokstavinskripsjonene kan tyde på at de var tilpasset analfabeter, sier Bollaert.
Hvordan var tradisjonen med gravsteiner?
Gravsteiner med runeinskripsjoner er en tradisjon som går helt tilbake til urnordisk tid, lenge før vikingtiden.
– Før kristendommen ble innført ble steinene plassert der folk kunne se dem, som langs en vei, og ikke på gravhaugen. Det var ikke for den vanlige kvinne eller mann å få en gravstein reist etter seg, men for overklassen og andre med høy rang. Mot slutten av 1100-tallet ble det vanligere å plassere gravsteinene på kirkegårder, forteller Bollaert.
I tillegg til «her hviler» sto det gjerne deler av bønner på steinene. Arbeid og status var vanlig, som barn, biskop, herre eller doktor. Det var også familierelasjon, for eksempel «Anders sin frue». I tillegg sto ofte navnet på stedet personen kom fra; som «Brynjólf fra Ága».
Han forteller at Skandinavia skiller seg fra Europa for øvrig med at det ikke sto noen dato på steinen. I senmiddelalderen ble det mer vanlig med dødsdato også her.
– Vi jobber nå med å lage en database over både rune- og bokstavinskripsjoner. Den skal ligge fritt tilgjengelig på nettet og jeg håper det gjør at inskripsjonene blir bedre kjent, sier Bollaert.
Interessert i forskning fra Det humanistiske fakultetet?
Meld deg på vårt månedlige nyhetsbrev!
