“A popular saying among students of Ibsen is that “all of his plays could be called Ghosts,” and, indeed, the images of the dead continuing to work their power on the living (…) clearly struck deeply into the poetic imagination of the most influential dramatist of the modern European theatre.” Dette skrev Marvin Carlson i The Haunted Stage (2001). Om dette virker intuitivt, i alle fall for de som har beskjeftiget seg med Ibsens såkalte retrospektive teknikk, så er det noe overraskende at svært få, om noen forskere, har fokusert på et så pass viktig element i Ibsens forfatterskap – altså gjenferdet.
I mitt foredrag skal jeg presentere et pågående bokprosjekt om Ibsens spektralitet – altså om stykker av Ibsen der gjenferd opptrer, i mer eller mindre bokstavelig form. Prosjektet tar utgangspunkt i begrepet spektralitet, slik Jacques Derrida og andre teoretikere av den såkalte spectral turn formulerte det. Jeg ønsker å vise at Ibsen utviklet en «spektral» estetikk fra tidlig i forfatterskapet, som kom til å prege senere stykker og som muliggjør nye lesninger av både sentrale og sjeldent leste Ibsen-verk.
Min forståelse av spektralitet er først og fremst bokstavelig, dvs. at jeg tar for meg stykker der gjenferd faktisk viser seg og deltar i handlingen (Catilina, Kongs-æmnerne, Brand og på sett og vis Kejser og Galilæer). Jeg vil også vie litt plass til stykker der spektraliteten er mer diffus og til dels metaforisk (Gengangere, Rosmersholm) eller blandes med fin-de-siècle-impulser (Når vi døde vågner). Hovedtesen er at en spektral lesning gjør det mulig for disse gjenferdene å oppnå agens og en mer aktiv rolle i handlingen, noe som farger tolkningen av hele stykket. Jeg vil eksemplifisere dette med Agnes’ gjenferd i slutten av Brand, som jeg undersøker både i forhold til Brands imitatio Christi og til Agnes’ agens, både før og etter døden.