De senere års utvikling innen informasjonsteknologi og internett har ført til nye utfordringer på en rekke områder, også innen språkvitenskapen. Vi befinner oss på ulike digitale flater på internett fra vi er små, og mye av denne aktiviteten foregår uten overvåkning av foresatte.
Den digitale hverdagen til barn og unge byr på store muligheter, men samtidig møter vi alvorlige utfordringer med eksponering av skadelig innhold på digitale flater, deriblant uønsket seksuell atferd rettet mot barn.
Seksuelle overgrep mot barn i seg selv er ikke et nytt fenomen, men med de senere års IT-utvikling har det vokst frem en ny arena for overgripere, og flere chattefora og sosiale medier har blitt et yndet sted for seksuelle overgripere som ønsker å komme i kontakt med barn og unge (Kripos, 2019).
Det er forsket en del på chattesamtaler mellom seksuelle overgripere og barn i amerikansk kontekst (se for eksempel en litteraturgjennomgang i Craven et.al., 2006) men foreløpig mangler det forskning på denne tematikken i Norge.
I min masteroppgave undersøker jeg språklige trekk ved norske chattesamtaler mellom potensielle seksuelle overgripere og barn. Jeg tar et dypdykk ned i noen slike samtaler for å finne ut av hva som faktisk skjer.
Materialet består av fire ulike chattesamtaler mellom voksne menn og det de tror er en jente på rundt 14 år. I virkeligheten er jenta representanter fra en frivillig organisasjon som jobber forebyggende mot vold og seksuelle overgrep mot barn. Samtalene er av seksuell karakter, og de voksne uttrykker at de ønsker å møte jenta fysisk.
Jeg undersøker særlig to aspekter ved samtalene:
- Hva slags type turer kan være potensielle signaler om at samtalen dreier seg mot noe seksuelt?
- Hva slags sekvensiell utvikling finner vi typisk i samtaler mellom voksne og barn som avtaler å møtes fysisk?
Jeg presenterer foreløpige funn og snakker litt om etiske dilemmaer forbundet med å forske på materiale som er samlet inn uten informert samtykke, der den ene samtaleparten utgir seg for å være et barn.