Jeg hadde gleden av å være tilstede 25. januar da Teknisk museum åpnet utstillingen Energi i klimakrisens tid. En viktig begrunnelse for å lage en ny basisutstilling om energi nettopp nå, er at vår tids teknologimuseer trenger ærlige og selvkritiske fortellinger som er åpne omkring de miljøbelastninger og moralske dilemmaer som energispørsmålet aktualiserer. Derfor er det blant annet satt opp en egen «fossilvegg» i museet, som skal mane publikum til historisk selvransakelse.
Når jeg står der ytterst ved fossilveggen og betrakter de flotte seilskutene som allerede i 1870-årene ble bygget om til tankskip for å kunne frakte petroleum over de store havene, slår det ned i meg: "Vor ære og vor magt / har hvide Sejl os bragt." Ordene får plutselig ny tyngde.
Verslinjene er opprinnelig fra en sjømannssang som Bjørnstjerne Bjørnson laget i anledning et båtstevne i Stavanger i 1868, men er nok mest kjent fra Nordahl Griegs kapitalismekritiske skuespill fra 1935. Griegs Vår ære og vår makt er et kollektivdrama som skildrer livet blant sjøfolk og bergenske skipsredere under første verdenskrig.
Med sitt lille tablå av seilskutemalerier og oljekanner viser Teknisk museum at det norske oljeeventyret startet lenge før Phillips Petroleum fant drivverdig olje på Ekofisk. Infrastruktur og økonomiske muskler hadde blitt bygget gjennom mange tiår.
Ikke minst var første verdenskrig en viktig katalysator for at petroleumsolje ble det sentrale drivstoffet i økonomien både globalt og nasjonalt. De hvite seil hadde gjort seg selv overflødige.
I siste nummer av Journal of Energy History har jeg med utgangspunkt i den skandinaviske mottakelsen av Upton Sinclairs roman Oil! (1926-27) utdypet hvordan avisene tok del i skiftet av energiregimer på 1920-tallet.