Johan Tønnesson (J): Velkommen til SAKLIG! Her skal vi snakke om saker og ting, men også om folk, kort sagt om ALT. Men det får være grenser, og vår avgrensing er at vi skal snakke om tekster, om den prosaen som tar for seg ALT. Sakprosa, altså. Mitt navn er Johan Tønnesson. Jeg er professor i sakprosa på Universitetet i Oslo, og med meg har jeg som vanlig SIGNY GRAPE, master i retorikk samme sted.
Signy Grape (S): Hei igjen, Johan. Det finnes vel knapt noe mer saklig eller prosaisk enn det det offentlige dokumentet. Dette er byråkratiske tekster som rapporten, utredningen, revisjonen, granskningen og budsjettframlegget. Felles for dem alle er at de er skrevet i et teknisk, kanskje litt kronglete språk, blir nok knapt lest, kanskje skumlest, og ikke sjeldent havner de i skuffen.
J: Men på tross av denne nøkterne og kanskje nøytrale innpakningen, er dette tekster som utøver makt – ganske mye makt. Det er knapt noe som gjøres politisk i dag uten at det ligger en tekst til grunn. De utgjør en sentral bjelke i det kunnskapsbaserte demokratiet, og de inngår i samtalen om hvordan vi skal innrette samfunnet vårt.
S: Hvordan skal vi forstå disse tekstene? Hvordan kan vi trenge bakenfor dette litt uskyldige og nøytrale, men veldig komplekse språket? I dag skal vi gjøre litt forbrukerjournalistikk for våre kjære lyttere. Vi skal gi dem en guide til hvordan de kan forstå årets viktigste dokument – statsbudsjettet for 2023. Derfor har vi invitert deg, Hilde Reinertsen. Du er forfatter av boken Hvordan gjøre dokumentanalyse. En praksisorientert metode (2020), skrevet sammen med Kristin Asdal, og du er helt fersk som den nye førsteamanuensisen i sakprosa ved Institutt for lingvistiske og nordiske studier. Velkommen og gratulerer med ny jobb!
Hilde Reinertsen (H): Tusen takk! Dette er veldig stas!
J: Nå er vi to sakprosakolleger ved dette instituttet en tid fremover. Og så skal jeg skynde meg å legge til at denne boka Signy nevnte, den gjør allerede suksess i det store utlandet. Den er utgitt på det store prestisjeforlaget Sage og heter Doing Document Analysis. A Practice-Oriented Method.
S: Hilde, sett at du var en rutinert stortingspolitiker som skulle fortelle en nykommer hvordan man raskt bør sette seg inn i dette mange kilo tunge dokumentet som man kaller Prop. 1, statsbudsjettet, den såkalte gule boka, hvordan ville du begynt? Hva slags råd ville du gitt denne ferske stortingspolitikeren?
H: Det var et veldig morsomt spørsmål! Det første jeg tenkte på, var at stortinget har laget mange små opplæringsvideoer om arbeidet der. En av dem handler om statsbudsjettet. Der sier representanten som er talspersonen for statsbudsjettet i videoen, at “dette er Norges viktigste dokument, og det er Stortingets viktigste tekst”. Jeg ville nok prentet inn i den nye representanten at dette preger hele høsten. Dette er det vi jobber med hele høsten.
J: Representanten ville jo ha femten kilo med papir foran seg. Da ville man kunne få en avmaktsfølelse.
H: Det er jo litt morsomt med statsbudsjettet at det er et av de mest autoritative, største og tyngste dokumentene. Det er en pressesak fra noen år siden der en av journalistene i Nettavisen står og veier statsbudsjettet. Så dette er en massiv tekst. Det er også veldig mange deler. Gul bok, som du nevnte, oppsummerer det nasjonale budsjettet og presenterer de store linjene fra regjeringen. Deretter har du alle sidene fra departementene. Det første rådet ville nok vært at man bør fiske ut den delen som handler om sin egen komité. Nye representanter blir plassert i en komité og får et ansvarsområde. Jeg vil tro at de får som råd å ikke fokusere på noe annet enn det som er ens eget anliggende.
J: Tror du papirutgaven fremdeles brukes?
H: Det kommer jo stabler til Stortinget når de skal begynne å behandle det, men det kommer jo også digitalt. Jeg vil tro at de jobber mye i den digitale filen med søkefunksjoner. Det går veldig fort i starten, spesielt for de som skal ut å kommentere budsjettet i pressen. Men det er gjerne de litt mer erfarne som gjør dette. De nye representantene blir satt til å lese i komiteene med sekretærer og så videre. Dette er jo et kjempeapparat, Stortinget, et maskineri som går når de skal behandle budsjettet.
S: Jeg burde kanskje ha gjort det, men jeg har aldri lest statsbudsjettet. Hvis jeg lurer på om det ble penger til skogvern i årets budsjett, da finner jeg først Klima- og miljødepartementets kapittel, eller hvordan starter jeg?
H: Jeg ville søkt. Jeg ville gått inn på Stortingets sider, og så ville jeg søkt i dokumentet. Det er en veldig velutviklet digital løsning på Stortinget. Du kan følge saken fra regjeringen, inn i Stortinget, inn i arkivene, til representantene, og når saken blir diskutert, blir dette transkribert og offentliggjort på nettsidene. Jeg ville nok begynt der, altså jobbet i den digitale versjonen.
J: Jeg jobbet med kulturpolitikk i mange år. På den dagen statsbudsjettet ble lagt fram, enten løp jeg ned, eller fikk sendt noen ned, for å hente budsjettproposisjonen fra Kulturdepartementet. Da visste jeg etter hvert akkurat hvor jeg skulle lete. Jeg regner med at en del sånne rutiner er innarbeidet hos de som har fagansvar. De vet egentlig allerede hvor de skal lete – skogvern, kapittel XX, ikke sant.
H: Denne typen tekst har jo kapitler, underkapitler, tall og budsjettlinjer. Tidligere så jeg mye på bistandssektoren og bistandsevaluering. De har jo sin egen bok, sitt kapittel, sin linje. Alle vet nøyaktig hvor ting står, den narrative delen, om det er en satsing, eller om det blir mindre beskrevet. Alle disse tingene som du kan måle og føle – det er mye signaler i denne teksten her. Selvfølgelig også de rene budsjettlinjene. Det skal helst gå i null. Det er et stort regnestykke som skal gå opp. Så det er også et råd til den nye representanten. Du kan gjerne foreslå nye ting, men kanskje må noe kuttes eller du må få andre inntekter. Dette er jo en helhet man må forhandle om.
S: Men hvis man leser statsbudsjettet nesten litterært, at det ligger mye i disse formuleringene, kan man da snakke om en forfattersignatur? Hva skiller et Slagsvold Vedum-budsjett fra et Halvorsen-budsjett? Er det en forskjell der?
H: Det er veldig morsomt ved slike dokumenter, synes jeg. Det er utrolig mange mennesker som er involvert i å skrive teksten. Man vil ha et tydelig avtrykk av en regjering. Regjeringsplattformen vil man forsøke å skrive inn på ulike måter, kanskje fjerne avtrykk fra forrige regjering ut ifra hvordan man prioriterer. Ordvalg blir også viktig. Der vil man kunne lese ideologiske vendinger. Samtidig er det et byråkrati som jobber jevnt og trutt uavhengig av politisk ledelse. Det hadde vært veldig gøy å være en flue på veggen i den skriveprosessen. Faktisk er et lite tips å lese Gul bok (2020) av Zeshan Shakar. Der står det om en som jobber i et av departementene og er med på å skrive et av budsjettene. Da får man arbeidsmaurperspektivet. Hvordan er det å jobbe med et avsnitt, sende det oppover i systemet og få det tilbake?
J: Jeg har vært en del i departementene og holdt foredrag, og jeg har sagt: “Dere er alle forfattere”. Da strammer de seg opp litt og synes at det er litt flott å være forfatter. Men de er på en måte “ghost writers” ved at de må tilpasse seg og lære seg hvilke ord de skal bytte ut “de gamle” med og slikt. Det må være en spennende jobb.
H: Det er også mye interndynamikk, både internt i departementet, om hvem som skriver, redigerer og har makten over teksten, men også mellom departementene. Der handler det mye om hvem som er en sterk minister på vegne av sitt fagfelt, hvordan dynamikken er innad i regjeringen. Kanskje er det en mindretallsregjering og så videre. Så legger de kanskje inn forhandlingspunkter til Stortinget. Nå har vi en mindretallsregjering som skriver budsjettet. Da vet jo de at det de skriver, skal forhandles om. Så det er mange lag av mening og fortolkning man kan gå inn i her. I tillegg har vi Finansdepartementets rolle som den som koordinerer, bestemmer og gjør vurderingene av hva som faktisk blir stående i teksten. Dette er et enormt orkester.
J: Eller et kor. Budsjettkoret. Denne læreboka som vi nevnte, Hvordan gjøre dokumentanalyse, noe av det jeg synes er fint med den, er at dere har funnet opp noen slike metaforer. Dere snakker om at dokumentene finner sted. Hva er det dere tenker på da?
H: Det første hovedkapitlet heter dokumentsteder. Det er egentlig flere nivåer. På den ene siden er det det at dokumenter finnes på mange ulike steder. De er åpenbart en del av samfunnet, de ligger forskjellige steder, finnes på kontorer og så videre. Hvis man er interessert i dokumentenes rolle i politiske saker, samfunnssaker, eller tekstene i seg selv, så er det alltid interessant å finne ut hvor de er, og hvordan de beveger seg. Så det er det ene – som forsker og student å oppsøke tekstene og dokumentene på de stedene der de har en betydning, og se hva som skjer der. Ett nivå til som kanskje er litt intuitivt for teksthistorikerne...
J: Og retorikerne! Du snakker om steder, topoi.
H: ...er å tenke på dokumentene som steder å undersøke, nærmest tredimensjonalt. Et av hovedpoengene med boka er å få folk fra humaniorafagene, som er veldig vant til å tenke på tekster som noe viktig i seg selv, men som kanskje kun er opptatt av tekstene, å få dem til å tenke litt som samfunnsviterne – tenke på praksiser, steder der ute man kan besøke og etnografisk studere tekst i praksis. Og motsatt, å få samfunnsviterne til å tenke på tekster som noe som har verdi i seg selv, og ikke bare som bakgrunn, informasjon eller noe man “bare henter data fra”, men også ta dem på alvor som tekster og sjangere. Da kan man tenke på det retoriske, på sjangerhandlinger, tekster som noe som gjør noe og har en rolle i samfunnet.
S: Vi har jo hatt Øivind Bratberg her tidligere, som har gjort tilsvarende suksess med en metodebok om tekstanalyse for samfunnsvitere. Din bok blir jo veldig mye brukt, også i praksisutdanninger. Stemmer det?
H: Ja, og det er jeg veldig glad for! Det var litt av utgangspunktet. For det første ville vi gjerne ha en bok vi kunne gi til våre egne studenter på TIK-senteret ved UiO. Der har vi mange studenter som er opptatt av forskningens rolle i samfunnet, ekspertise, og veldig mye av materialet deres er dokumenter. Veldig mye av forskningen til både Kristin og meg har vist at dokumentene i seg selv er veldig viktige å forske på. Studentene her på universitetet er jo veldig akademisk orienterte, mens praksisfagene er jo ofte i denne dokumentverdenen hele tiden. De jobber i den, og de føler den på kroppen på en annen måte.
S: Det må være litt overveldende når du skal dykke ned i et slikt materie.
H: Ja. Jeg husker noen år da jeg underviste på Politihøgskolen. Da ble det veldig tydelig for meg at vår tilnærming og måte å jobbe med tekst på kanskje må argumenteres litt mer fram for studentene på universitetet, som har en mer teoretisk tilnærming. Studentene på Politihøgskolen har en bachelor i politivitenskap. Deretter er de ute og jobber, og så kommer noen tilbake og tar en master på deltid. Jeg var involvert i metodeundervisningen for masterstudentene. Disse studentene jobber med tekstdokumenter, skriver, leser og gjør masse jobb i tekstform, som de ikke nødvendigvis hadde reflektert over at var dokumenter eller tekstarbeid. Det disse skriver har jo kjempestor betydning for mennesker over hele landet. Hvordan beskrives du i en avhørsrapport? Eller hvordan loggfører du noe? I Oslo ser vi blant annet spørsmålet om kvitteringsordning. Det er så mange sånne grunnleggende praksiser som utøver makt i samfunnet. Mange opplever at det å bli stoppet på gata er etnisk profilering, at det er en rasisme innebygd i sånne stopp på gata, og at det skjer gjentatte ganger.
J: Det er lenge siden den tiden da man lagde parodier av politifolk som satt med to fingre på en skrivemaskin. Det er simpelthen veldig lenge siden. Politivirksomheten er også full av tekster, mektige tekster, og jussen har alltid vært det.
H: Ikke sant. Bare for å avslutte det med praksisutdanningene – det ble en veldig viktig del av metodeboka, nemlig å bygge det inn. Vi ville gi dem et godt praktisk metodeverktøy. For mye metodelitteratur er fortsatt litt halvteoretisk.
S: Så dette er en litt hyggelig metodebok. En metodebok som er “litt nedpå”. Jeg husker selv da jeg leste om diskursanalyse. Da brukte jeg boka Å forstå avisa. Innføring i praktisk presseanalyse (2008) av Yngve Benestad Hågvar. Den var en jovial kritisk diskursanalyse. Det gjorde at jeg ble veldig glad i metoden. Jeg tror at deres bok, Hvordan gjøre diskursanalyse, gjør at det fremstår litt hyggeligere å gjøre dokumentanalyse.
H: Det er jeg veldig glad for at du sier. Vi vil gjerne oppfordre studentene til å bruke dette materialet. Dokumenter er ikke bare bakgrunnsinformasjon. De sier masse om samfunnet, og du kan virkelig gå inn i materialet i seg selv. Å bruke dokumenter som hovedmateriale kan være mer enn bra nok.
J: En ting jeg var spesielt glad for, er at dere har et eget kapittel om dokument og sak. Sakprosa, ikke sant – det er jo et ord som vi er litt alene om i de germanske språkene, og som er veldig vanskelig å oversette til engelsk. Og dere skriver mye om saken. Når dere skulle presentere den engelske utgaven – hvordan gjorde dere det, når man på engelsk mangler ordet for sak?
H: Det er veldig morsomt at du nevner nettopp det. Dokumentene handler jo ikke bare om saker, men de bidrar også til å forme sakene som de handler om. I den engelske boka endte vi opp med å skrive om mye av det kapitlet. Det er særlig Kristin Asdal som har jobbet med det. Hun skrev en fascinerende doktorgradsavhandling om sakkyndige vurderinger i Norges historie. Når hun har publisert på engelsk om dette, har hun brukt ordet “issue”. Det er også litt knyttet til fagtradisjonen vi har jobbet med, vitenskap- og teknologistudier, hvor det handler mye om hvordan noe blir en politisk sak, “a political issue”. Det er dette ordet “issue” vi endte opp med å bruke i den engelske utgaven av boka.
J: Noen andre bruker ordet “case”. Det er også delvis innført på norsk. Vi har strevd med hva vi skal kalle sakprosa på engelsk, som “subject oriented prose” og “factual prose”. Jeg synes det var veldig vellykket sånn som oversetterne har greid det i deres bok, men det viser at vi skal være veldig fornøyde med at vi selv har ordet sak.
H: Sak og sakkyndighet er jo fantastiske ord. Det blir ekstra vanskelig med ordet sakprosa, som er så innarbeidet på norsk, og som det er vanskelig å finne noen god engelsk oversettelse av. Det i seg selv synes jeg er interessant. Et ord er jo en del av en skriftkultur eller et samfunn, og så har man en god del av de samme type bøkene eller dokumentene i engelskspråklige land, men det å beskrive eller analysere dem på samme måte er litt en annen sak.
S: Nå skal vi over til en litt annen sak. Vi har snakket om denne sjangeren budsjettframlegget. Nå skal vi snakke om evalueringen. Det har blant annet i Morgenbladet vært en debatt og en kritikk om at det har vært en slags evalueringsfeber i norsk forvaltning. Det er ikke måte på hva man skal evaluere og hvor mange rapporter man skal skrive. Hva vil du si til den kritikken?
H: Det er riktig å kritisere mengden og omfanget og hva det gjør med forvaltningen eller et samfunnsfelt hvis det blir for mange styringssignaler eller for mange ting å følge opp. Et annet kritisk punkt er at det skaper en indre mistro til offentlig sektor og politikk hvis man hele tiden har dette kritiske blikket. På den ene siden er det fint at pressen er en del av kritikken av dette evalueringsfeltet og mengden av det...
S: Ja, Morgenbladet prøvde seg jo på en anmeldelse av ulike rapporter.
H: Men det jeg synes var uheldig med den saken, er at den samtidig var så ironisk og mistroisk i tonen. Det gjør at man ikke forstår tekstene noe bedre etter å ha lest saken. Det var litt synd. Derfor skrev jeg en kommentar om dette sammen med en kollega.
J: Jeg vil snakke litt om bistand og bistandsevalueringer, hvis jeg nå tenker tilbake på den tiden hvor vi var begeistret for at vi kom i gang med ordentlig u-hjelp på 70-tallet. Men det varte ikke så lenge før det begynte å komme kritiske rapporter. Berømt var den kritiske rapporten om fiskeriprosjektet i Kerala, India, som alle først tenkte at var helt fantastisk, men så var det ikke så fantastisk likevel. Har du vært innom dette når du har undersøkt bistandsevaluering?
H: Ja, den ligger jo mye til grunn for hvordan dette feltet kom i stand i Norge. Sosialantropologen Arne Martin Klausen skrev en avhandling om dette norske fiskeriprosjektet i Kerala. Klausen gjør et langt og grundig feltarbeid der han viser at denne teknologioverføringsideen og prosjektene fra Norges side, bunnet i en naiv idé om at det som fungerte i Norge også ville fungere i utlandet. Han var en av de første som viste hvor viktig den samfunnsvitenskapelige analysen er i slike bistandsprosjekter. Han påpekte grunnleggende ting om kulturens betydning, samfunnenes rolle, lokal kontekst, og viste at dette gjorde at man ikke bare kunne overføre norske gjøremåter til andre land.
J: Har man trukket lærdom av dette senere?
H: Ja, han fikk en rolle i Norges bistandsforvaltning. Han og Fredrik Barth prøvde å gi råd og bidro med kunnskap og den antropologiske forståelsen i norsk bistand. Klausen ble engasjert videre utover 80- og 90-tallet. Man etablerte på slutten av 70-tallet et eget kontor i Norad for evaluering og forskning. Der ansatte man tilsvarende kritiske utviklingsforskere som hadde lest samfunnsfag, vært ute på oppdrag og arbeidet i utviklingsland. Dette ble bygd inn i evalueringsfaget i Norad som et slags internt kritisk hjørne.
J: Da spurte sikkert alle velgere seg: “Er det dette bistandspengene går til? Et kontor på Norad der man skal sitte å kritisere?”
H: Det var nok vanskeligst internt. Det var allerede andre som var ansatt på gamlemåten med energiutvikling og vannkraftutbygging, som ingeniører, lærere og sykepleiere, som ble fortalt at de måtte gjøre ting på en annen måte. Et eksempel er at de bygde et stort kjøleanlegg ved Victoriasjøen for å drive fiskeeksport, men som ikke fungerte i det hele tatt. Man kan ikke bygge et så strømkrevende bygg i et så varmt område med lite infrastruktur. Det ble etter hvert mange store skandaler som evalueringsavdelingen var med på å frambringe.
S: Da kan man vel si at den norske bistandsevalueringen som sjanger har vært ganske suksessfull? Det skal jo være læring i en sånn evaluering.
H: Evalueringsavdelingen i Norad kommer ut med årsrapporter. Der påpeker de veldig ofte at det er alt for lite læring i bistanden. De kommer med grundige gjennomganger. Men det er noe med bistandsfeltet som helhet, noe i de politiske interessene eller av saksbehandlingsgrunner, som gjør at det ikke bygges inn eller tas opp. Så det er et evig sukk fra evalueringshjertet at man stadig lærer for lite av evalueringene.
J: Hva synes du kjennetegner en god evalueringstekst? Nå er jeg humanist, og kanskje til og med litt estet. Har du vært borte i noen evalueringstekster som litterært sett har vært gode?
H: Ja, det er et morsomt spørsmål. Nå tenker jeg litt høyt. Evalueringsforeningen i Norge har årlige konferanser der de gir ut en evalueringspris. Jeg ble spurt om å sitte i juryen der for noen år siden. Da måtte jeg gå noen runder med meg selv. Jeg hadde et stort forskningsprosjekt om evalueringer og hvordan de har utviklet seg over tid. Så skulle jeg plutselig være med på å gi en pris til den beste evalueringen. Det føltes ut som om jeg gikk over en slags grense. Samtidig kunne jeg jo ikke si nei. Da hadde vi diskusjoner om hva som gjorde en evalueringsrapport god. På den ene siden skulle de være velskrevet, ikke for tekniske, og de skulle “dra meg inn”.
J: “Ble jeg dratt inn”, må være et veldig godt spørsmål. Nå som du for alvor skal tre inn i sakprosafeltet, skal du også forholde deg til bøker som er gitt ut av forfattere som brageprisvinnende Trygve Riiser Gundersen og internasjonalt anerkjente Åsne Seierstad. Ser du noen felles trekk mellom sånne tekster og noen så tilsynelatende kjedelige tekster som evalueringstekster om norsk bistand?
H: På en måte er de så utrolig forskjellige. Evalueringsrapporter er jo mer tekniske, objektive og nøytrale. Mens en sakprosabok er ideelt sett skrevet for at du skal lese den fra perm til perm, ikke hoppe rundt og lese et kapittel her og der, sånn som i statsbudsjettet. Så på en måte er de helt forskjellige. Men spennet mellom å være god litteratur og det helt solide, det tenker jeg er en interessant spenning som finnes i begge deler. Alle har jo et narrativt grep, de har denne virkelighetskontrakten. De skal være til å stole på.
J: Det er mange som har lekt seg med disse overgangsformene. Jeg tenker på Solstad som har en hel roman som kun er fotnoter. Selv holdt jeg et foredrag om klart språk på en internasjonal konferanse som jeg kalte “The Poetic Functions of Plain Language”. Der gikk jeg bare til innledningen om den amerikanske klarspråkloven og deklamerte det. Der står det at “the purpose of this act is to improve”. Jeg synes det er en flott rytme. Jeg har kastet inn ideen om at man på framskutte steder, også i sånne tekster som du er ekspert på, så kan man vinne mye på å være litt poetisk i uttrykksmåten.
S: Kan man si at det finnes mye poesi i det prosaiske?
J: Innledningsvis sa du også prosaisk. Jeg er litt skeptisk til det, fordi det liksom er noe kjedelig. Men prosa er jo et fantastisk ord. Du sa selv i sted noe fint om sakprosaordet, som har dette ordet sak. Men dette med prosa har blitt stadig mindre prosaisk. Når vi snakker om å skrive prosa, så signaliserer det en viss ambisjon. Det er kanskje noe vi kan oppfordre byråkrater og folk som går på faglitterært forfatterskole til å gjøre.
S: Vi kan også ta tilbake ordet “prosaisk” som en positiv ting. At noe er litt nøkternt, kan også være en god ting.
H: Det er noe ujålete over det. Det tenker jeg er en fin ting. Det er også en litt fin beskrivelse av sakprosafeltet, at man tar på alvor de tekstene som ofte blir litt oversett. Som du beskrev i innledningen, at dette er tekster som ofte havner i skuffen. Disse tekstene får ikke Brageprisen, men de er viktige uansett. Det er kanskje denne prosaiske kvaliteten som er adelsmerket.
S: Viktige er de definitivt! Det er en viktig demokratisk funksjon å kunne evaluere.
H: Jeg kom over en stortingsmelding som hadde vignetter og litterære innganger med sitater. Det var et sjangerbrudd. Jeg ble sittende å tenke over om det var tillitsvekkende, eller om det var et sjangerbrudd som var såpass iøynefallende at det tok fokus vekk fra det viktigste. Det er en interessant øvelse. Når er de bruddene for kraftige?
J: Sjangerbrudd kan være et veldig godt kritisk begrep.
H: Og når svekker det teksten?
J: Jeg var også med på en kåring av de beste NOU-titlene i Norge. Det var også ganske morsomt. De beste var nok ikke aller mest rare og lekne, men de var saklige med et samtidig innslag av poesi.
S: Dette lover godt for framtiden til norsk sakprosaforskning.
J: Absolutt! Nok en gang, velkommen til dette miljøet, Hilde. Du hører til et stort fagmiljø som vi nå på Det humanistiske fakultet gleder oss til å få et enda tettere samarbeid med.
H: Jeg gleder meg veldig!
S: Tusen takk for at du kom, Hilde Reinertsen. Du er altså helt fersk som førsteamanuensis i sakprosa ved Institutt for lingvistiske og nordiske studier ved UiO. Og en takk til deg, Johan Tønnesson, professor i sakprosa som vanlig.
J: Og takk til deg, Signy – og til våre kjære lyttere!