Episode 5. Om forskningskommunikasjon – med Iris Leikanger og Kristian Bjørkdahl.
Johan Tønnesson (J): Velkommen til SAKLIG! Her skal vi snakke om saker og ting, men også om folk, kort sagt om alt. Men det får være grenser, og vår avgrensing er at vi skal snakke om tekster, om den prosaen som tar for seg ALT. Sakprosa, altså. Mitt navn er Johan Tønnesson, jeg er professor i sakprosa på Universitetet i Oslo, og med meg har jeg Signy Grape masterstudent i retorikk samme sted.
Signy Grape (S): Og vi skal nok ikke bare snakke om det saklige, men også om hvordan vi retorisk kommer til saken. Ja, for hvordan kommer egentlig forskere til saken, hvordan formidler de forskningen sin?
I årevis har det blitt etterlyst bedre og bredere forskningsformidling, all den tid samfunnet jo bruker en masse penger på forskning, og all den tid forskningen skal løse de store samfunnsutfordringene – klimakriser, koronakriser og andre kriser. Men paradokset er da at det er forsket lite på hvordan denne forskningsformidlingen og kommunikasjonen faktisk skjer, og kanskje også bør skje.
I denne episoden er du, Johan, på et vis selv plassert i gjestestolen, fordi du selv har deltatt i det prosjektet vi skal høre om i dag.
J: Og dette blir en slags kinesisk eske, vi skal både snakke om forskningskommunikasjon, men også praktisere forskningskommunikasjon og fortelle om prosjektet.
S: Og, jeg har i tillegg med meg to andre gjester i studio som også deltok i prosjektet.
Kristian Bjørkdahl, velkommen igjen i studio, forsker ved Senter for utvikling og miljø ved UiO, og Iris Leikanger, stipendiat ved samme senter, som har skrevet masteroppgave som en del av dette prosjektet om forskningskommunikasjon.
Før vi går til selve prosjektet og hva dere fant ut. Hva er god forskningskommunikasjon, Kristian?
Kristian Bjørkdahl (K): Et stort spørsmål! Men nettopp kanskje å tørre å være mer direkte og gå rett på sak, slik det spørsmålet gjør. Men har et forbehold, det er veldig mange svar og ulike oppfatninger om hva god forskningskommunikasjon er. Men et mulig svar er, for å sitere filosofen Richard Rorty: “keep the conversation going” – å opprettholde en flyt mellom de som er på utsiden av forskningen og de som er på innsiden. Må gå en kontinuerlig trafikk mellom disse. Idealet er at trafikken fra forskerne og ut kan gi et mer samfunnsbasert samfunn, og motsatte vei, trafikk fra samfunnet til forskerne så forskningen blir mer demokratisk.
I: Enig, må være en samtale. Viktig med kommunikasjonen som skjer ut til “vanlige folk”, den populærvitenskapelige, men vel så viktig er den som ikke så synlig – all den kommunikasjonen som skjer mellom forskere og forvaltning, sivilsamfunn, arbeidslivet, etc. Synes for egen del at det er den mest interessante kommunikasjonen å studere.
J: Var med å definere forskningsformidling for UiO i sin tid: "Med forskningsformidling menes at forskere formidler vitenskapelige resultater, arbeidsmåter og holdninger fra et spesialisert forskningsfelt til personer utenfor feltet, samt deltar i samfunnsdebatten med forskningsbasert argumentasjon." Men denne tar ikke utgangspunkt i det som Kristian og Iris sier om en flyt, dialog og kommunikasjon, og det er viktig.
S: Så kommunikasjon er noe annet enn formidling?
J: Ordet kommunikasjon av latinsk, communicare – gjøre noe felles.
S: Hvem skal forskningen gjøres felles for, for å være mer konkret?
J: Om man tar utgangspunkt i Iris’ syn, særskilte organisasjoner og aktører som har nytte av spesialiserte funn, ikke nødvendigvis mannen i gata. Men jo, bør også kunne si noe fornuftig om forskningsfunnene til naboen din.
S: Er det ikke det en motsetning da, alle disse store lovordene om hva forskningen skal bidra med og som skal nå meg, den vanlige borgeren?
Iris: Nei, bør også nå vanlige folk. Men handler ikke bare om å gjøre det som formidles felles, men å gjøre forskningsprosessen felles – å dra nytte av erfaringer fra et bredt felt i samfunnslivet.
K: Det er ingen motsetninger mellom å kommunisere til borgerne og til aktører med særskilte interesser, men det er to forskjellige ting. Opptatt av at vi snakker om dette fra flere innfallsvinkler.
S: Så vi skjønner hva vi snakker om, et godt eksempel på god forskning?
K: Jo, finnes mange gode eksempler, men faren er nettopp da å trekke frem én type forskningskommunikasjon. Men et godt eksempel som kan dekke mange deler: Thomas Hylland Eriksen. Særegent ved ham er at han kommuniserer gjennom mange ulike formater: Både til fagfeller, andre forskere, studenter, en opplyst allmennhet og spesielle miljøer, og over mange tema. All forskningskommunikasjon bør ikke handle om å kommunisere fra et prosjekt eller noe man har inngående erfaring med, men viktig at noen, slik Hylland Eriksen, tar på seg å kommunisere fra et bredt perspektiv.
S: Og han er jo kanskje også en brennende, engasjert intellektuell?
K: Ja, nettopp det, og stilen hans er ikke så typisk – han er litt hektisk, engasjert og uttaler seg om ting han ikke har mange års forskningserfaring med. Men evner å skjære igjennom og uttale seg bredt.
S: Så hva tenker du, som sakprosaprofessor, Johan, om forholdet til saken – kan stilen komme i veien for formidlingen av forskningsfunnene?
J: Et grunnvilkår er at det bør ligge et engasjement, det er en grunnkvalitet. Men det finnes mange ulike stiler, og trenger ikke være slik Hylland Eriksens stil er.
Mitt eksempel på god forskningskommunikasjon er paleontolog Jørn Hurums Ida-funn. Ble en verdensnyhet om menneskets opphav, og ble spredt i mange kanaler over hele verden.
S: Min favoritt, filosof Arne Johan Vetlesen, som har en helt annen stil, ikke de store faktene. Han innrammer naturviternes kunnskap i engasjerende fortellinger, også med en patosappell som gjør av vi blir dypt berørt over naturtap.
J: Men her avslører vi en kjønnsskjevhet, nevnt tre menn. Vil også nevne biologen Anne Hope Jahren, som har skrevet den beste populærvitenskapelige boka jeg vet om: Lab girl. Solgt i bøtter og spann, og kombinerer forskerlivet, privatlivet og trærnes liv.
K: Har ikke noe mot disse eksemplene, men ikke bare kjønnsskjevhet her, men en skjevhet i retning av formidling som forteller historier. Det er en del, men ikke alt. Jo, en narrativ form er viktig, men kan gjøre oss blinde for mange andre typer forskningskommunikasjon som ikke er denne typen “utadvendte” og bokbaserte.
J: Iris nevnte brev fra et forskningssenter til et direktorat. Fortell hvordan denne typen kommunikasjon får det til å krible i magen?
I: Mye av det jeg synes er spennende forskningskommunikasjon er ikke så lett å sitte i en podkast å prate om, som et “policy brief som påvirket strategien til et direktorat” – vanskelig å gjøre om til en god historie…
J: Podkasten Labprat, som nettopp forteller om forskningsprosjekter, søknader som ikke gikk igjennom, etc., som også handler om forskningskommunikasjon, kan nevnes i den sammenheng. Men variasjon er viktig, og kommunisere i mange ulike kanaler: rapporter, bøker, podkaster, samtaler én til én.
K: Retorisk kvantitet er et stikkord som mange forskere ikke tar inn over seg. Mange er fornøyd med at de bare har kommunisert, altså skrevet én kronikk, så har de “ticked the box.” Men man må få ting til å sirkulere, og da kreves det at man gjentar budskapet i mange former. Men forskere liker ikke å gjenta ting, de har jo snakket “sant” i utgangspunktet. Men man må nærme seg saken fra ulike steder.
S: Krever dette mye når man forsker på betente felt? Iris, du ser på klimafeltet, hvordan er det her?
I: Et ideal for mange at forskningen skal være politisk nøytralt – et ideal som kan diskuteres lenge. Når feltet i seg selv er politisert, så opplever mange at alt de kommuniserer blir oppfattet politisk. Et annet eksempel er migrasjonsfeltet.
S: Så en spenning om at man bør være personlig engasjert, jamfør, Hylland Eriksen, men unngå å bli for politisert?
J: Om jeg hadde ledet et stort forskningsprosjekt eller forskningssenter ville jeg hatt en som sto fram som personlig engasjert, men ikke at dette gjaldt alle i prosjektet. Noen bør fremstå mer kjølige. Ville hatt flere stemmer. Alle kan ikke ha rollen som f.eks. Vetlesen.
K: Viktig spørsmål om hvordan man som forsker selv kan innta et standpunkt på den ene siden, på den andre siden hvordan forskere kan bli tatt til inntekt for et politisk standpunkt. Men må ikke tro at dette bare gjelder noen typer felt, dette kan skje på så å si alle felt, man vet aldri hvordan ting kan bli mottatt. Et eksempel, en bok som beskriver hvordan dette skjedde med ernæringsrapporter. Ernæringsforskning forbindes jo vanligvis ikke som annet enn nøktern forskning, men viste hvordan rapportene ble svertet av næringsaktører. Klimaforskning er et annet eksempel på dette.
I: En løsning på dette kan være å være mer åpen om hvordan forskningen gjøres. Forskning bør ikke være en svart bok der forskerne går inn og så ut på den andre siden kommer det noen ferdige resultater. Forskning på forskning viser at det er umulig å fjerne forskning fra den sosiale og politiske verden. Noen typer forskning fremstår mer politisk påvirket enn andre, men da glemmer man at alle forskningsinstitusjoner er sosiale institusjoner. Hadde folk erkjent dette, så hadde dette vært enklere.
J: Dette prosjektet vårt på forskningsformidling, som fikk navnet Communicative Circuitry of the Green Shift (COGS), så kan jeg avsløre at under et møte om forholdet mellom kommunikasjonsfolk og forskere, merket vi at vi tok litt side med forskerne. Da var det best å være tydelig på denne posisjonen vår.
K: Vi bør formidle mer om hva forskning er og ikke er. Det er mange ideer om forskning som ikke stemmer. Og en god del av forskningen er politisk styrt allerede når prosjekter utlyses. det ligger politiske føringer. Så er ikke noe hardt skille, det må folk skjønner.
S: Dette kravet om brukermedvirkning i forskningen: I masteren din, Iris, så beskriver du store ambisjoner om dette, og en tanke om at man skal “ned fra et elfenbenstårn og ut på en åpen agora” med forskningen. Hva legger du i dette bildet?
I: Et bilde på en fortelling om norsk og internasjonal forskningspolitikk, der forskningen skal over i en ny rolle i samfunnet, en ny sosial kontrakt. Fortellingen har frem til nå vært at forskerne ha vært i tårnet, snakket med hverandre, og så kastet ut en funn i ny og ne. Mens nå skal forskningen være på en åpen agora, en plass for demokratisk dialog, der mange aktører skal gå sammen og skape mer nyttig og inkluderende forskning. Men lett å stikke hull på den fortellingen: Hvor lukket var forskningen til å begynne med? Og hva er de fktiske forskningspolitiske virkemidlene som kan gjøre det mulig med en slik agora?
S: Ja, det er noen institusjonelle rammer her – man kan kalle det New Public Management,, impact eller måloppnåelse. Hvor er du Johan, i elfenbenstårnet eller på en agora?
J: Vil ubeskjedent si at jeg er rundt omkring. Men også feil at norsk forskning i stor grad har vært i elfenbenstårnet. F.eks. på NTNU, den gamle høyskolen hadde en masse kontakt med lærerne, og NTH med næringslivet. Så en falsk før-og-nå-fortelling. Men ja, er en dreining mot impact – at all forskning skal ha direkte betydning for samfunnet, og så kunne bevise dette. Selvsagt bra med nyttig forskning, men det kan bli et slags skuespill dette med brukermedvirkning, der man skal iscenesette en kontakt med brukere slik at man får midler, men der det er fint lite bruk av forskningen.
I: Ja, i brukermedvirkning ligger det at forskningsprosjekter knytter seg på en rekke aktører, alt fra sivilsamfunn, offentlige og private og kommersielle aktører. De kan både være med på å utvikle forskningsspørsmålene i begynnelsen, og i løpende dialog underveis i forskningsprosjektet. Forskningsrådet har hatt stor vekt på dette for å skape denne tanken om forskningen ute på agoraen, som jeg nevnte.
Jeg intervjuet et norsk klimaforskningsinstitutt om dette. Forskerne sa det kunne være nyttig med brukermedvirkning for å få inn bredere kunnskap og nye perspektiver. Men de uttrykte også skepsis, der samarbeidet ofte ble kun på papiret. Forskningen var ofte lite relevant for partnerne. 68 % av Forskningsrådets midler er øremerket disse prosjektene. Aktørene må ofte være store, ha mye kapasitet og nok midler for å være aktuelle i slike prosjekter. Ofte må de kunne finansiere 20 % av prosjektet. Dette utelukker mange. For at forskerne kan sikre seg finansiering må de opprettholde en god relasjon med noen “stjernepartnere” i hver sektor. De kan dermed vegre seg for å kritisere disse partnerne.
S: Så dette kan gå utover den kritiske forskningen?
I: Absolutt, og det er kontraproduktivt når forskningens skal bli mer samfunnsnyttig – kritisk forskning er jo det vi da trenger.
J: En metakommentar: Her har jeg og Iris hatt ulike roller i forskningskommunikasjonen – jeg spissformulerte det Iris har funnet ut i masteren sin, mens Iris igjen nyanserer det jeg sier. Og ingen av oss bør kritiseres for det, vi blir et flerstemt kor – flerstemmighet er min kjepphest for forskningskommunikasjonen.
S: Hvilken stemme har du her, Kristian?
K: Er nok mer tettere på den tabloide stemmen, men vi trenger begge deler. Jeg har vært ute som meningsytrer nettopp og kritisert impact – ikke all forskning påvirker samfunnet. Og ideen om at alt kan måles er gal. Denne ambisjonen kan få noe perverse utslag.
S: Har vært mye snakk om akademisk frihet og akademisk ytringsfrihet i det siste, kan dette gå ut over det?
K: Jeg har aldri følt meg sensurert, men kan ikke utelukke at slike eksterne faktorer kan påvirke dette.
S: Når det er så mange rammer man må forholde seg til, “brukerne”, man skal få penger, rapportere og holde på med alt mulig annet enn både forskning og formidling. Kan det gå ut over akademisk ytringsfrihet?
J: Om man skal bruke all tid på uvesentligheter får man ikke sagt noe vesentlig. Og om det settes strengere rammer for hva man kan fokusere på i et prosjekt. Ofte finner man ut noe annet enn det man trodde. En byråkratisk tankegang om at det er galt er uheldig. Så lenge det kommer ut god forskning er det det som er viktig.
K: Og mye forskningskommunikasjon springer ikke ut av prosjekter, men forskere holder på med en hel del kommunikasjon hele tiden som ikke er knyttet til et prosjekt. Det kan være ting de har forsket på for lenge siden og holdt seg oppdatert på. Om finansieringen bare dreier seg om prosjekter, så harmonerer det ikke med den løpende kommunikasjonen basert på en bred faglig kompetanse.
S: Og kanskje burde man kommunisere underveis om foreløpige funn?
K: Det kan være viktig, men mange synes ikke noe om å kommunisere noe før man er helt sikker, men der er folk ulike. Men et argumentet om å kunne gjøre det er at forskere også er borgere og nettopp har ytringsfrihet.
S: Et ønske for forskningskommunikasjonen i 2022, Johan? Eller kanskje et lite råd til forskningsminister Ola Borten Moe?
J: Ja, for “kunnskapslitteraturen” – den har utrolig dårlige vilkår i Norge. Dette er ikke bare sakprosabøker som leses bredt, basert på grundig kunnskap, men prosjekter som baseres på grundige studier, men ikke fagbøker som skal virke først og fremst internt. Et eksempel er boka “Komme til orde” av Anders Johansen. Sånne bøker er det lite rom for i Norge. Og i kjølvannet av slike bøker kan det komme en rekke ulik kommunikasjon i ulike flater: “Keep the conversation going”.
S: Takk alle sammen. Glem ikke å fortelle alle du kjenner om podkasten Saklig! – og last den ned i podcast-appen din med det samme.