Episode 7. SAKLIG! Om helsespråk – med Erlend Hem.
Johan Tønnesson (J): Velkommen til SAKLIG! Her skal vi snakke om saker og ting, men også om folk, kort sagt om ALT. Men det får være grenser, og vår avgrensing er at vi skal snakke om tekster, om den prosaen som tar for seg ALT. Sakprosa, altså. Mitt navn er Johan Tønnesson, jeg er professor i sakprosa på Universitetet i Oslo, og med meg har jeg som vanlig SIGNY GRAPE, masterstudent i retorikk samme sted.
Signy Grape (S): Og i dag skal vi snakke om særdeles viktige og litt alvorlige saker. Nemlig helsa vår.
J: For vi har jo alle en helse! Og det må vi selvsagt ha et eget språk om.
S: Bank i bordet, Johan – vi er ferdig med koronapandemien – i alle fall for en stund... Så godt å slippe å prate om korona! Men – det vi kan si er at kommunikasjonsbransjen – som jo er litt lett å gjøre narr av – fikk ene slags revansj under pandemien. Det ble tydelig for de fleste at det er viktig å kommunisere om helse på en god måte.
J: – Man kan kanskje si at pandemien lærte oss viktigheten av et godt helsespråk.
S: Gjest i dag er derfor Erlend Hem. Velkommen! Du er lege og instituttsjef ved Legeforskningsinstituttet, og professor i atferdsmedisin ved Universitetet i Oslo. Også vært medisinsk redaktør i Tidsskriftet for den norske legeforening mellom 2000-2020, blant annet med ansvar for språkspalten. Han er dessuten fagansvarlig for medisinsk språk i Store norske leksikon. Og leder av Gruppe for norsk medisinsk fagspråk, der du blant annet har vært redaktør for boka Helsespråk sammen Magne Nylenna (2021) (ligger med åpen tilgang på nettet).
J: – Og forelest på klarspråkstudiet!
S: Så, hva er et helsespråk? Og hvorfor er du så interessert i det?
Erlend Hem (E): En enkel forklaring finnes i Norsk akademisk ordbok: “språk som gjelder helse og sykdom”.
S: Så ikke forstås som et medisinskfaglig begrep?
E: I Heidi Gilstad kapittel i Helsespråk-boka lager hun sin egen definisjon som er mer omfattende og definerer det som en akademisk term. Og helsespråk er et nytt begrep.
J: Begrepet er særlig knyttet til sakprosatekster?
E: Ja, og det er ikke helsespråk når to folk på gata snakker om helsa si, som en hverdagssamtale.
S: Men kan det bli helsespråk? For før du skal inn til en konsultasjon så må du ha gjort deg noen tanker, hatt en dialog med noen du kjenner eller deg selv om hvilke plager du har og hva helse er for deg. Så helsespråk må kanskje starte utenfor legekontoret?
E: Ja, da er man mer på Gilstads definisjon, helsespråk som samtale med en lege.
S: Så altså, helsespråk er et språk man bruker i en medisinsk sammenheng, mellom pasient eller pårørende med helsepersonell, eller mellom helsepersonell.
J: Hadde en aha-opplevelse om dette med helsespråk da jeg for mange år siden leste en bok av litteraturforskeren Petter Aaslestad som het “Pasienten som tekst”. Vi er jo alle pasienter en gang, men er vi tekster? Han undersøkte psykiatriske journaler om hvordan psykiatere konstruerte pasientene som tekster. Denne boka kom inn på legestudiet?
E: En fantastisk bok, 2. utgaven foreligger og også oversatt til engelsk.
S: Men jeg vil ikke være en tekst overfor legen min, ikke en gang en pasient – jeg vil være et menneske. Ligger det en form for fremmedgjøring “å være” en journal?
E: Aaslestad gikk gjennom journaler fra Gaustad “sinnssykehus”, som det het da, mellom 1890 til ca. 1990. Hvordan skrev legen om pasientene i denne perioden. Men leger trenger jo å skrive ned det man vet om pasienten, man “blir” jo ikke en tekst, men det produseres en tekst om deg som pasient.
S: Når vi er pasienter så er vi på vårt mest sårbare og svake. Om vi blir gjort om til en tekst, hvordan kan helsespråk ta hensyn til mennesket på sitt mest sårbare?
E: Det er viktig, vi er sårbare, derfor man blant annet er så nøye med taushetsplikt og at journaler er utilgjengelige for andre.
J: Det lider vi litt under i forskningen det at vi ikke får tilgang. Det må kanskje være sånn?
E: En viktig diskusjon. Om man gjør dette på rette måte slik at enkeltpersonene blir borte er det mulig. Har et nytt prosjekt i dag med Aaslestad hvor vi ser på dagens journaler. Fått lov, men med strenge regler.
J: Noen funn derfra alt?
E: At jussen har kommet inn for fullt siden sist. Rettigheter skal være ivaretas. Gode grunner til dette, men også et problem med masse fyllmasse i journalene.
J: Dette med å ikke ville være en tekst. Opplevde å være på et legekontor der legen satt med ryggen til og produserer disse tekstene om meg. Ikke en god samtale, litt krenkende. Erlend, du underviser i pasientkommunikasjon til dagens legestudenter?
E: Leit å høre slike historier, dessverre ikke sjeldent. Klinisk kommunikasjon heter dette faget for studentene. Snakket om dette i alle år, men fortsatt hører jeg slike historier om å være mer opptatt av PC enn av pasient. Én ting er ordene som brukes, men handler også om møtet med pasienten og det ikke-verbale. Å se inn i en rygg er dårlig kommunikasjon. Dette går forbausende langsomt, burde være basalt som enhver kan unngå med enkel grep.
S: Så da blir nesten språket uhelse? Innledningskapittelet i Helsespråk heter “Språk er medisin”, hva legger dere i det?
J: Må skyte inn, her har koronaen vært en vekker. Blitt en enighet om at like viktig som vaksiner og smittevernregler er måten myndighetene snakker om helse på. Vi har skjønt mye bedre at språk er medisin etter pandemien. Merker at dette også er mer intuitivt hos klarspråksstudentene.
E: Helsespråket har fått en “boost” med pandemien, en medgangsbølge. Du nevnte Nakstad, som sier han snakker offentlig som han gjør med pasientene sine, at det er enkelt. Men avslører at han ikke er gjennomsnittet. Alle er jo mer eller mindre begavelser på kommunikasjon, men alle kan bli bedre.
J: Diskutert med Nakstad i et panel, litt koketteri å si at man snakker bare som man pleier. Nakstad har en veldig bred erfaring og kompetanse, så dessverre ingen typisk.
S: Er det fordi medisinen kommer til kort, at språk er medisin? Hva ligger egentlig i dette, jeg vil jo ikke ha gode ord, men behandling. Er det ofte ikke annet enn gode ord å få?
E: Tenker at ord aldri bare er ord. I dette pasientmøtet er ord utrolig viktig. Trenger ikke å være de perfekte ordene, mange studenter blir stresset over å skulle ha “de rette” ordene. Kanskje kommer man med banale ord ved enkle luftveisinfeksjoner, men f.eks. overfor kronikere, folk som er syke år etter år, er det viktig. Kanskje trenger man ikke å si så mye, men bare det å lytte og å være til stede, ta til deg det som pasienten sier. Og så går pasienten hjem og opplever å ha blitt hørt.
J: Gir mening. Disse sykdommene som man ikke greier å få frem gjennom evidens, f.eks ME. Om jeg kommer med ME-relaterte plager til en lege, hvordan snakker du om det? Finnes grupper på sosiale media som hater leger, de opplever at de ikke får anerkjent sin lidelse.
E: Definitivt noe vi snakker om. ME er bare ett eksempel på sykdom der vi ikke forstår årsakssammenhengene. Men avviser på ingen måte at det er reell lidelse. en tragedie at pasienter opplever å ikke bli hørt og å få hjelp, skaper uhelse i seg selv.
S: Det å ha et språk i en sånn sammenheng, selv om man ikke vet alt av årsakssammenhenger, det å sette ord på det kan i seg selv være en anerkjennelse av det mennesket og at man har behov og rett og slett har det vondt?
E: Kierkegaard sa en gang, skal du forstå et menneske må du begynne med det personen er. Det gjelder i alt vi driver med. Du må prøve å forstå hvordan dette mennesket har det, hvordan er dette livet, hva kan jeg bidra med der. Om man ikke begynner der løser du ingenting.
S: Her kan man kanskje lære litt av alternativbransjen? De evner å lytte og imøtekomme deg med ord og forståelse?
E: Lære og lære, men de gjør en del gode ting. Men vi bør ta i bruk det vi alt vet om hva som fungerer.
J: Anerkjennelse er et godt ord å tenke med, “anerkjennelsens retorikk”, med referanse tilbake til Hegel, vi mennesker er avhengig av gjensidig anerkjennelse, et grunnvilkår for oss. Og måten man møter pasienten sier noe om man anerkjenner pasienten og anerkjenner det pasienten forteller om egen lidelse.
Var nylig på en nevrologisk undersøkelse, uten noen påvisbare lidelse. Legen strevde litt med å anerkjenne lidelsen min. Men ble beroliget på slutten av at legene sa at dette ikke var så uvanlig, halvparten av pasientene hadde ikke en påvist sykdom. Så da følte jeg meg likevel litt anerkjent…
S: Helsespråkets mange sjangere, vi nevnt journalen tidligere. Dette er mektige tekster?
E: Ja, i dette prosjektet med Aaslestad – der vi også ønsker å gi ut en bok i den forbindelse, så produseres det enorme mengde tekster hver dag i Helsenorge som er utilgjengelig utenfor de ytterst innvidde. Men journalene blitt mer tilgjengelig, elektronisk tilgjengelig, en bra ting og en rettighet å kunne se hva som står om oss. Men problemet er at det står mye uforståelig, vi skjønner ikke hva som står om oss.
J: Ordet epikrise. høres ut som en beskrivelse av en krisetilstand. Men kommer av latin, f.eks. beskriver din sykes mors tilstand.
E: Et godt eksempel på et ord som medisinere strør om seg som en helt naturlig ting. Men er simpelthen en oppsummering av sykdomstilstanden, f.eks. når man skrives ut etter et sykeopphold.
S: Så en livsviktig tekst?
E: Ja, f.eks. tilbake legen som henviste deg, hva har skjedd, hva er anbefalingen videre. Et annet eksempel på et vanskelig ord: biopsi. Betyr simpelthen å ta en vevsprøve fra hvor som helst på kroppen. En pasient som så dette i sin journal og googlet det, og ble livredd. Trodde det handlet om å undersøke for kreft. Men handlet bare om å få en mer spesifikk diagnose. Dette skapte utrygghet helt uten grunn. Og et eksempel på misforståelser som kan oppstå når vi får tilgang til journalene våre.
S: Jeg hadde en lignende opplevelse en gang. Gikk til legen for å undersøke en “hevelse”, og da legen nevnte ordet “svulst”, som må være verdens verste ord, jeg fikk litt hetta. Dette gikk bra, og svulster kan jo for den del være godartet, men et eksempel på et ord som bør brukes med omhu.
J: Disse epikrisene, skjønner at de må være skrevet i et visst språk, men man føler seg på et visst litt krenket når man ikke forstå noe om f.eks. en pårørende. Finnes det en løsning, en folkeepikrise?
E: Noen har forsøkt seg på en pasientoppsummering på slutten og slikt. Men det er jo alt for lite ressurser ift. behovene. Og dette blir enda en oppgave, og man tenker seg derfor ekstra om. Men kanskje en løsning kan finnes i kunstig intelligens, med automatiserte sammendrag. Kanskje vi i fremtida får hjelp av teknologien.
J: Så legen leser inn dette bidraget til epikrisen, og så går det gjennom et slags oversetterprogram som oversetter det til et språk jeg forstår, og så går orginalepikrisen videre til en annen spesialist?
E: Ja, noe i den duren, og dette ville vært et stort fremskritt, men ikke bare for pasientene, men også andre leger kan trenger hjelp stilt overfor andre spesialister. F.eks. som øyeleger som er veldig spesialiserte.
J: I dette ligger det en slags trøst i at også andre leger kan trenge litt hjelp.
S: Og kanskje også litt foruroligende om leger ender opp med å ikke forstå hverandre… Erlend, du har vært veldig opptatt av det norske helsespråket, og kanskje særlig å oversette fremmedord, og da ikke bare de latinske, men nyere engelske begreper.
E: Ja, en ting er jo dette som vi har snakket om at det er vanskelig å forstå det medisinske språket generelt i slike tekster som epikriser. Men en annen driver er den engelske påvirkningen, alt skjer på engelsk i medisinen nå, slik som i mange andre fag. Stadig større del av undervisningen foregår på engelsk, de nye vitenskapelige ansatte kommer fra utlandet og har engelsk som arbeidsspråk, og avdelingens arbeidsspråk blir engelsk. Man mangler derfor norske ord i undervisningen, og dete skaper igjen nye problemer i pasientkommunikasjonen. Hjelper ikke akkurat å ha mye fremmedord i tillegg til at helsespråk ofte er teknisk fra før av. Vi jobber med å lager avløserord i språkspalten i tidsskriftet som både skal være forståelig og på norsk. Et eksempel, “compliance”, som betyr et samarbeid med pasienten. Et norsk ord: “etterlevelse”. Ofte er fagfolkene i mot dette, sier de bruker engelsk over alt. Men vi skal bruke dette overfor pasienter som tenker og drømmer på norsk.
J: Et slagord som bør gjelde her bør være parallellspråklighet. Dere må berømmes for den store jobben og ressursene som legges i å gi ut et norskspråklig fagtidsskrift, som i tillegg er åpent tilgjengelig. Hender jo man finner eksempler på uforståelig språk, men man kan ikke oppnå fullstendig leservennlighet. Men hensikten med tidsskriftet er vel også å bidra til norske leger med et vokabular på norsk de kan bruke overfor pasientene sine. Så rosverdig! Legeforeningen har gjort dette for egen kasse i mange år, og som ikke gir så mye karrierepoeng ift. utenlandske tidsskrifter.
S: Siden vi allerede har “namedroppet” både Kierkegaard og Hegel, så kan jeg nevne Habermas og begrepet tillit – siden jeg jo er så glad i ham, selv om visstnok noen mener i en tidligere episode at han er passé… Under pandemien fikk mange øynene opp for hvor viktig det er at myndighetene har tillit i befolkningen. Det er store helseforskjeller og forskjeller i vaksinerings grad f.eks. mellom øst og vest i Oslo. Dette handler kanskje om en grunnleggende mistillit til systemet?
E: Ja, dette ble også satt på spissen under pandemien på en veldig illustrerende måte. Et ord i denne sammenheng er ”helsekompetanse”, eller “health literacy” på engelsk.
S: Altså min kompetanse selv til å sette ord på helsa mi og vite hva jeg trenger?
E: Det kan være en del av det, men det å forstå og å anvende informasjon om helse. Forskjeller i vaksineringsgrad skyldes ulik helsekompetanse som følger sosiale forskjeller, og dette har myndighetene nå tatt på alvor og laget en strategi for. Selv det en som Nakstad sier kan bli gresk for mange. Og til tillit, Per Fugelli, sosialmedisineren, var veldig tilstede i samfunnsdebatten.
S: Han sa slikt som ”ta en røyk, det er greit hvis det kan hjelpe deg”?
E: Ja, han var en klok mann, og han sa at tillit er helsevesenets “gudestoff”. Uten tillit får du ikke til noen ting. Og en av grunnene til lav vaksinasjonsgrad er at mange opprinnelig kommer fra samfunn der de ikke har noen grunn til å ha tillit til myndighetene. Da må samfunnsvitere og andre hjelpe helsepersonell til å forstå hvordan tilnærme seg slike problemstillinger.
S: Selvsagt er jeg opptatt av at folk skal vaksinere selv. Men det er jo nettopp fordi jeg stoler på myndighetene, fordi jeg har gode grunner til det og har erfaring med at det kan jeg gjøre. Men som du sier, folk i en del andre land har veldig gode grunner til å ikke stole på sine myndigheter. Så da tror jeg denne utviklingen vi har sett nå under pandemien om forslag om vaksineplikt og koronasertifikat at det er en farlig utvikling. Fordi om jeg skal kunne stole på noen som sier at jeg skal ta en vaksine, så burde de kunne argumentere godt for det. De skal ikke trenge å måtte true med påbud og traff. En sånn utvikling handler ikke bare om at det er etisk problematisk og tvinge folk til å injisere ting i kroppen. Men det er en dum ting for oss alle, fordi det er en “slippery slope”. Hva da i neste pandemi? Da tipper jeg vaksinasjonsgraden vil falle enda mer.
E: Helt enig. Den tilliten som heldigvis fortsatt fantes i samfunnet vårt viste seg å være veldig viktig, og jeg er glad myndighetene ikke skled på det der, selv om det var fristende innimellom når det så litt mørkt ut.
J: Jeg vil gjerne legge til noe med Habermas. Signy nevnte begrepet “tillit”, og indirekte “klasse” og “kultur”, og jeg kan legge til et begrepspar som kan være nyttig: “idéverden” og “systemverden”. Om vi går inn på et sykehus så nærmer vi oss et system, med sine regler og sine store nett av tekster, med sine instrukser og hierarkier. Og når vi går ut på gata igjen er vi igjen i vår egen livsverden. Litt det samme som privat og det offentlige, mens systemet er her et regulert system. Et godt helsespråk bør derfor handle om å få gode møter mellom idéverden og systemverden.
Et eksempel, jeg skulle opereres på Lovisenberg, og var nervøs. Og så ble jeg møtt av en vennlig mann som spør om han kunne hjelpe til å finne rett sted. Han møtte meg i min livsverden. På venterommet kom han så med kaffe og kjeks. En frivillig medarbeider som tilbød er fint møte mellom disse verdenen. Og operasjonen gikk fint.
S: Som han tannlegen jeg hørte om, som tilbød Twist på venteværelset. Det er så raust i møte med folk med tannlegeskrekk. Den twisten blir da et språk som sier: “Greit, jeg må pirke ut seig karamell av tenna dine, det får vi ta etterpå, men du skal være velkommen her.”
J: Du er litt mer liberal enn meg, Signy, her våkner moralisten Johan, når du både roser dette og roser Fugelli for å ta seg en røyk.
S: Det siste var det ikke jeg som sa det, det var det Erlend som gjorde! Dette vi har snakket om nå høres veldig lovende ut for alle oss som har et litt komplisert forhold til helsevesenet – ingen vil jo være pasienter. Så tanker om helsespråket de neste ti åra, Erlend?
E: Slike eksempler, å bli møtt av noen som ser deg, det er jo nettopp gode eksempler på hvordan enkle tiltak kan ha ganske stor effekt. Bare å kunne føle seg litt velkommen i denne litt ugjestmilde sykehustilværelsen, at noen tar deg imot som vil deg vel. Her ligger det mye fortsatt som ikke er tatt i bruk i helsevesenet.
Lyst til å nevne samarbeidet med klarspråksmiljøet, og også dette som dere har bygget opp av samarbeid med jus og klart lovspråk. At helsespråk kan også bli et slikt satsingsområde hadde vært en drøm.
J: En liten arg kjepphest på tampen, pakningsvedlegget: side opp og ned med dødelige bivirkninger. Noen som gjør noe med det?
E: Et kjent eksempel, også Felleskatalogen, folk tør knapt å ta en pille, folk ender opp med å ikke ta medisinene sine fordi de blir redde for veldig sjeldne bivirkninger. Vært forsøk med pasientvennlige pakningsvedlegg som er mer pasientvennlige.
J: Julie From sin masteroppgave om pakningsvedlegg. Hennes konklusjon var at de var skrevet for advokatene i rettssalen, apropos jus og medisin og klarspråk. Så håper på flere kortversjoner av pakningsvedlegget