Episode 6. SAKLIG! Om rettslingvistikk – med Guro Nore Fløgstad.
Johan (J): Velkommen til SAKLIG! Her skal vi snakke om saker og ting, men også om folk, kort sagt om ALT. Men det får være grenser, og vår avgrensing er at vi skal snakke om tekster, om den prosaen som tar for seg ALT. Sakprosa, altså. Mitt navn er Johan Tønnesson, jeg er professor i sakprosa på Universitetet i Oslo, og med meg har jeg som vanlig SIGNY GRAPE, masterstudent i retorikk samme sted.
Signy (S): I denne episoden skal vi snakke om rettslige saker – om rettsSAKER. Det ultimate, fellende beviset i en rettssak må vel være bloddråpen med DNA – en «smoking gun».
J: Men også et fellende bevis som får deg sperra inne ganske lenge kan faktisk være lingvistisk. I denne episoden skal vi snakke om rettslingvistikk.
S: Jeg har hørt om rettsmedisin, rettspsykiatri, til og med rettsfilosofi. Men rettslingvistikk er ganske nytt for meg. Men om vi sier: “RASI-SIT” og “pisse versus å tisse”, så tror jeg vi nærmer oss rettslingvistikken.
J: Rettslingvistikken fikk en slags norsk fødsel med den veldig spesielle Bertheussen-saken, der kona til tidligere justisminister Tor Mikkel Wara, i fjor ble dømt for hærverk mot eget hus – der hun blant annet hadde skrevet RASISIT med rød maling på veggen, sendte en rekke trusselbrev og tilståelsesbrev, og der det i rettssalen ble et spørsmål om hvordan en kvinne ville ha skrevet at hun “later vannet”.
S: Men språkeksperten de brukte i rettssalen, Sylfest Lomheim, ble kritisert for analysen sin, og om den var vitenskapelig. Flere mener derfor at rettslingvister må inn i norske rettssaler for å sikre en rettferdig rettergang. Og en av de er deg, Guro Nore Fløgstad, førsteamanuensis i lingvistikk og norsk ved Universitetet i Sørøst-Norge, og ekspert på rettslingvistikk. Og du skrev nylig sammen med Helene Urdland Karlsen en artikkel i Tidsskriftet vårt, Sakprosa, om akkurat dette: Rettslingvistisk praksis i Norge. Et kritisk blikk på behandlingen av språkmaterialet i Bertheussen-saken.Velkommen!
S: Jeg tror vi må starte med det grunnleggende – kort, hva er rettslingvistikk?
Guro (G): Det er en form for anvendt lingvistikk, altså at man bruker lingvistisk metode og teori og ny lingvistisk forskning for å undersøker språk i en juridisk kontekst. Dette kan bety mangt, men vi kan dele denne konteksten hovedsakelig inn i to: På den ene siden analyse av språklige data i straffesaker, som bevisførsel. På den andre siden handler det også om språk i en juridisk kontekst i en bredere forstand, f.eks. hvordan språk og samtaler kommer til uttrykk i avhør. Så altså både skriftlig og muntlig språk.
J: Lingvistikk kommer av ordet lingua – tunga – altså verbalspråket vårt kommer fra tunga.
S: En rettslingist må da kunne veldig mange ulike metoder, både tekstlig og muntlig?
G: Ja, f.eks. i hvordan språklig kompetanse brukes som et argument i en asylsak. I en avhørssituasjon vil man bruke lingvistiske tilnærminger som samtaleanalyse. Om man skal undersøke f.eks. språklig opphav vil det være en sosiolingvistisk tilnærming.
J: Sosiolingvistikk, altså kunnskap om hvordan språket brukes i ulike sosiale miljøer.
G: Man kommer altså langt med en generell lingvistisk kompetanse, men man trenger også noe i tillegg.
S: Og kanskje en del kontekstuell kompetanse, f.eks. i asylsaker der man har stilt spørsmålstegn ved om asylanten egentlig var fra landet han hevdet på grunn av en rekke språklige trekk?
G: Ja, det har vært en rekke slike saker det man stiller spørsmålstegn om opphavslandet personen hevder kan stemme gitt den språklige kompetansen vedkommende har. I Norge har man en relativt nyansert praksis knyttet til dette, men f.eks. i England har slike data alene kunnet avgjøre asylsaker.
J: Så det kan ha vært feil begått av norske utlendingsmyndigheter, til og med justismord?
G: Ja, det kan man ikke utelukke.
S: Så hvor er rettslingvistene i Norge, finnes de?
G: På den ene siden dreier det seg om å formalisere den jobben lingvister allerede gjør i rettssaker når de er innkalt som ekspertvitne. På den andre siden å bidra til en større språklig kompetanse og forskningsbasert kunnskap hos folk som bruker språklige data, f.eks. når man avhører mistenkte.
Dette er et felt som har vokst mye de siste tiårene internasjonalt. Det var en svenske, Svartvik, som regnes som opphavspersonen til begrepet rettslingvistikk. I 1968 ga han ut en tekstsamling som var en kritikk av en bevisførsel i en straffesak i England på 50-tallet. En mann ble dømt til døden for drapet på kone og barn, men tilståelsen viste seg å være fingert.
Språket som ble brukt tilsa at dette var en høyt utdannet, noe den dømte ikke var. Etterhvert fant man ut at naboen var den skyldige – en seriemorder med kvinnelik begravet i hagen. Analysen til Svartvik stemte altså.
I dag finnes det mange rettslingvistiske organisasjoner og utdanningstilbud, også noen doktorgradsprogrammer. Det største miljøet er i Aston i Birmingham, UK, og i Georgetown i USA. I Norge ønsker Universitetet i Sørøst-Norge å bygge et miljø, og vil være det første i Norge som tilbyr studiepoeng i rettslingvistikk når emnene kommer på plass.
J: I forbindelse med 22. juli-saken ble hele Norge opptatt av striden innad i rettspsykiatrien. Vil det også være slik at det vil stå strid mellom ulike rettslingvister, eller er det en såkalt eksakt vitenskap?
G: Det ville være det optimale, det skal være uenighet mellom fagfolk, det er en styrke ved et fag. Men vi er ennå ikke der fordi det foreløpig er så få lingvister i Norge som tar del i denne typer saker.
S: Hvor ofte er språklig materiale en del av en vanlig rettssak i Norge?
G: Er det noen gang ikke det? En ting er når bevismaterialet inneholder så mye språklig, for eksempel slike som i Bertheussen-saken, eller i Jensen- eller Lørenskog-saken.
J: Jensen-saken var denne med det såkalte blomsterspråket – lange serier med SMS-utveksling mellom Jensen og Cappelen og andre informanter.
S: Hvem sitter da og vurderer dette materialet?
G: Ikke lingvister. I Jensen-saken så er det så vidt jeg forstår en Kripos-etterforsker som undersøkte forskjellene i SMS-ene mellom Jensen og Cappelen og andre informanter. Om dette var et typisk informantspråk, så burde man forvente at han skulle bruke samme blomsterspråk mellom alle informantene. Ingen grunn til å tro at analysen ikke stemmer, men som lingvist så klør det etter å bruke lingvist verktøy som samtaleanalyse og metaforteori på dette materialet.
J: Tilbake til dette med eksakt vitenskap, vi i dette studioet vet at det ikke finnes eksakt vitenskap på nærmest noe felt, selv ved slike odontologiske “tannbitt-bevis” så står forskjellige odontologer mot hverandre. Men det betyr ikke at man ikke skal bruke odontologer i en rettssak, og altså heller ikke ikke bruke lingvister. Så du antyder at man i Norge benytter seg for lite av lingvistisk kompetanse, og kanskje ikke engang er bevisst at det i det hele tatt er en kompetanse?
G: Helt korrekt. Og hvorfor er det da sånn? Det handler om lingvistikken som vitenskap. Alle som snakker et språk er ekspert i språket sitt og har en intuisjon om det. Det blir da vanskelig å skille mellom språket som studieobjekt og som bruksobjekt. Kompetente jurister vil da også anse seg som kompetente tolkere av språklig materiale. Noen ganger vil tolkninger av ikke-lingvister stemme, men ofte er det noe som forsvinner i denne type tilnærminger, fordi lingvister jo har en spisskompetanse. Men ja, lingvistikken er et felt som henter fra ulike felt, som humaniora og psykologien, og er litt vanskelig å plassere, og ikke en “hard science” som odontologien.
S: Dette gjelder jo også alt av språkvitenskap, som retorikken og sakprosaforskningen, at det på et vis står litt “svakt”. Man kan si at Norges fremste ekspert på retorikk ikke er en retoriker, men en jurist… Hvorfor er det sånn?
J: Om jeg skal være litt slem så har enkelte jurister en overdreven tro på sin egen innsikt i språk, fordi de praktiserer språket i bruk. Og dermed ikke anerkjenner denne typen kompetanse. F.eks. hvordan en person ytrer seg i en type kontekst versus en annen. Jurister tror man kan isolere enhver tekst, slik man ofte gjør med lovtekster i jussen. Så et lite spark til juristene der.
B: Statsadvokaten i Bertheussen-saken sa eksplistitt at man trenger ikke å være språkekspert for å se at dette språket er tilgjort. Ville vært utenkelig innenfor ethvert annet fagfelt.
S: Ja, tenk om en f.eks. en hudlege skulle uttalt seg om rettsmedisinen.
G: Sier noe om jussen som felt og lingvistikken som felt.
S: Kanskje også se oss selv i speilet, og begynne å hevde vår rett, Johan?
J: Ja, det er langt til sakprosaforskningen kan ha en slik selvtillit som juristene har.
G: Og dette gjelder også lingvistikken, og det er vanskelig å anvende lingvistikk i andre felt, for eksempel i skolefeltet, hvor det er ulike profesjoner.
S. Tilbake til Bertheussen-saken, en sak som overgår fiksjonen, en helt spinnvill sak. Dommen kom i fjor, og er rettskraftig.
J: Ja, kunne vært skrevet om til en kort roman, og folk ville synes det hadde vært for ville påfunn.
S: Guro, hvordan ville du gått til verks i denne saken, et rikt bevismateriale, slik som denne taggingen på husveggen, om kvinner tisser eller pisser, og trussel- og tilståelsesbrev.
G: To mulige tilnærminger. Det første går på sjanger, se på disse type brev som sjangre, hva kjennetegner slike sjangre – dette ville vært en spesifikk rettslingvistisk tilnærming. Den andre er mer generell språkvitenskapelig metode av muntlig og skriftlig tekst. Da undersøker man ulike nivåer av en tekst, som ortografi, altså rettskriving, og språklige markører, som leksika, syntaks og morfologi.
Så kan man enten gjøre en opphavsanalyse eller en profilering. Det siste, altså å finne den skyldige basert på å snevre seg inn gjennom moduskandidater. I Unabomber-saken, den mest kjente profileringssaken i rettslingvistisk historie – lyktes Ted Kaczynski å skjule alle sine spor helt til han sendte et langt manifest til avisredaksjonene i New York Times og Washington Post. Og da var det at lingvisten Fitzgerald fant en rekke språklige trekk som tilsa at den tidligere antagelsen om gjerningspersonen ikke kunne stemme. Han mente dette måtte være en person fra hard science, og visse skrivemåter tilsa at personen kom fra et visst geografisk område.
Men det var faktisk broren til Kaczynski som endte opp med kjenne igjen skrivemåten til broen. Men profilen som Fitzgerald lagde endte opp med å stemme godt. Videre vil man i en profilering kunne snevre inn kjønn alder og slikt som morsmål og andrespråk.
I opphavsanalysen sammenligner man en tekst med en fra en som allerede er mistenkt. Og dette gjorde man faktisk ikke i Bertheussen.saken, selv om dette ville vært naturlig å gjøre. Da kan det være små ting som blir viktige, f.eks. en særegen måte å trekke sammen ord.
S: Hvilke vaner måtte du ha vent deg av med, Johan, om du skulle begått et mord – og så skrevet en tekst i den sammenheng, vel og merke?
J: Jeg er i overdreven grad glad i ordet imidlertid, som feilaktig har blir erstattet med ordet derimot. Så det kunne ha avslørt meg!
Et tilgrensende felt er dette med avhørsmetoden. Det har gjort inntrykk å lese Asbjørn Rachlews arbeid med å reformere avhørsteknikken, fra en knallhard, aggressiv tenkning slik vi kjenner det fra krimseriene, over til en teknikk som går ut på å fortelle sannheten ved at det etableres en trygg kommunikativ sfære. Kan det være slik at den manglende rettslingvistikken utgjør et tilsvarende hull i norske rettssaker?
G: Tanken har slått meg, og også det å gå inn i et felt og oppdage at det allerede finnes allerede en stor litteratur – “hvorfor visste jeg ikke dette før”. Slo meg sist da jeg leste dommen i Jensen-saken: Hvorfor er ikke språkvitenskapelig kompetanse brukt? Så det er en parallell. Og prisverdig å gjøre felt mer forskningsbaserte.
S: Dette burde jo være helt grunnleggende i en rettsstat, dette må jo gå ut over rettssikkerheten?
G: Ja, og vi har en stipendiat som jobber med avhør innenfor et samtaleanalytisk rammeverk der det handler om rettssikkerhet – på hvilken måte foregår interaksjonene mellom en avhører og en mistenkt, hvordan kommuniseres rettigheter, hvordan oppfordres man til samarbeid vs. å oppfylle rettigheter. Og boka til Rachlew er jo en bok om språklig interaksjon. Men det er en lite lingvistisk bok.
J: Boka heter Den profesjonelle samtalen.
S: Men et paradoks at boka tar så lite utgangspunkt i kommunikasjonsteori?
G: Jo, og særlig dette med manglende samtaleanalytisk tilnærming.
J: Og selv om ikke samtaleanalyse er i kjernen av sakprosaforskningen, som oppsto blant sosiologer i USA på 60-tallet da man forsto og utnytte båndopptakeren og gjøre opptak av hvordan folk faktisk snakker. I dag brukes selvsagt video. Rart å tenke på at det er først så nylig at vi har fått kunnskap om hvordan folk snakker. Sammenlignet med en dialog av Ibsen, vs. en telefonsamtale, så er det milevis fra hverandre. Samtaleanalyse har blitt et svært forskningsfelt med detaljert metodikk for å f.eks. å se samhandlingen i et avhør på langt mer detaljert nivå enn i en avhørsprotokoll. Så dette feltet vil kunne berike rettslingvistikken.
S: Tilbake til Bertheussen-saken. Bertheussen ble dømt for å ha forfalsket noen trusselbrev der hun forsøkte å utgi seg for å være en som ikke kunne skrive norsk. Det er vel utrolig komplisert å lykkes med dette, fordi det er så mye vi tar for gitt som morsmålsbrukere?
G: Ja, dette skulle være fra personer i tilknytning til Ways of seeing. Så hvordan lykkes med slik “språklig utkledning”? Jo mer man kan språkvitenskapelig, jo bedre vil man klare å utgi seg for å være en annen enn man er. Særlig om det er norsk som andrespråk. Og det vet vi utrolig mye om. Ofte knyttet til markører som folk ikke legger merke til, folk tror det handler om enkle ord man bytter ut. Men det er i virkeligheten helt andre markører, som f.eks. hvor man plasserer negasjonen ikke, eller bytter om og sier “i morgen jeg vil gå”. Så både syntaks og morfologi.
S: Det blir nesten vanskeligere å utgi seg for å ikke kunne snakke norsk om det er morsmålet ditt, enn motsatt, å utgi seg for å snakke norsk om du ikke kan det?
G: Ja, da skal du være god! Man måtte fått hjelp fra en kompetent analytiker!
J: Om jeg skulle skrevet et slikt falskt brev så burde jeg tatt et kurs på Senter for flerspråklighet på instituttet vårt, ILN.
S: Hva er drømmen på vegne av rettslingvistikken i Norge?
G: En god start er å få implementert de retningslinjene som alt finnes internasjonalt for språkforskere som er ekspertvitner. Ville gjort det lettere å gripe an f.eks. Bertheussen-saken mer profesjonelt og vitenskapelig. Den andre handler om å spre lingvistisk kunnskap som er relevant i bred forstand i en juridisk kontekst. Men også i offentlig sektor, et tilgrensende felt for rettslingvistikken er jo det ILN holder på med med klart lovspråk. Og det er utrolig mange studier som burde gjøres, både historisk og i dagens saker.
J: Å bruke svære korpus av masse tekst der man kan se forandringer over tid, det må vel være viktig?
G: Det er fundamentalt, og slike registre finnes allerede, blant annet ved norske universiteter. Man kan enkelt undersøke etter kjønn og alder, etc., f.eks. undersøke om det er flere menn enn kvinner som sier dette ordet.
S: Og da hadde man funnet ut at også menn sier tisse?
G: Det kunne man…
S: Da tenker jeg om en 5 til 10 år så har vi en CSI-serie, Crime Scene Investigation: Forensic linguistic-utgave, der en gjeng rettslingvister jobber for å løse drapsgåter?
G: Absolutt, rettslingvistikken er fremtiden.
J: Jeg har lært en masse! Sjekk ut Forskningsmiljøet sakprosa på Facebook, der kan man stille spørsmål om rettslingvistikk eller noe annet man lurer på