Et nytt Balkan

Fortsatt pågår det en intens og utstrakt nasjonsbygging i de postkommunistiske statene. Noen av de nye statene er på vei inn i EU, ​​mens andre sliter med å definere sine nasjonale grenser, symboler og relasjoner med nabostater.

Bildet av nasjonene på Balkan er varierende, men navnene på landene er i det minste blitt mer kjente for folk flest, også i Norge.

– Tenk bare på hvor synlige nasjonene på Balkan har gjort seg i Eurovisjon Song Contest. Deltakelsen i konkurransen har gjort de nye statene kjent i Europa, og har også vært viktig for interne nasjonsbyggingsprosesser, sier Pål Kolstø, professor ved Institutt for litteratur, områdestudier og europeiske språk.

Han er redaktør for boken «Strategies of Symbolic Nation Building in South Eastern Europe» som er skrevet av et knippe internasjonale forskere. Den er et resultat av et stort forskningsprosjekt ved samme navn. Som tittelen antyder har forskerne undersøkt hvilke strategier for symbolsk nasjonsbygging som brukes på Vest-Balkan – og hvor virkningsfulle disse har vært. Resultatene er basert på kulturelle analyser og eget tallmateriale, blant annet en omfattende spørreundersøkelse (IPSOS) som ble gjennomført i 2011.

Delvis vellykket

Begrepet «South Eastern Balkan» i bokens tittel refererer til Albania samt de jugoslaviske etterfølgestatene Bosnia-Herzegovina, Kroatia, Kosovo, Makedonia, Montenegro og Serbia.

– Vi fant at noen av landene har nådd en rimelig høy grad av enighet om nasjonsbyggingsprosjektet. Andre fremstår fortsatt som delte og usikre på den videre veien, sier Kolstø. Han forteller at enkelte funn overrasket mer enn andre, som at det ikke finnes noen åpenbar sammenheng mellom en befolknings nasjonale identitet og hvor godt en stat ellers fungerer.

– For eksempel  viste vår meningsmåling at Kosovo var det landet der befolkningen i størst grad sluttet opp om nasjonsbyggingsprosjektet, til tross for lav levestandard og svak demokratiutvikling. På «annenplass» kom Albania, et land der levestandarden heller ikke er særlig høy.

I følge Kolstø eksisterer det flere modeller for nasjonsbygging på Vest-Balkan. I noen av statene er befolkningens etnisitet det dominerende utgangspunktet. Andre steder er det en multinasjonal eller statsborgerlig modell som danner fundamentet for nasjonen.

Makedonia startet med en nasjonsidé som fokuserte nokså ensidig på de etniske makedonerne, noe som utløste en kortvarig borgerkrig i 2001. Etter denne konflikten har Makedonia, etter sterkt internasjonalt press, lagt seg på en mye mer multinasjonal modell.

Resultatene av nasjonsbyggingen er varierende, uansett hvilken modell som er valgt.

Misfornøyde minoritetsgrupper

Prosjektet viser at nasjonalbyggingsprosjektet i de fleste landene appellerer langt sterkere til det etniske flertallet. Der minoritetsgruppene er store, er misnøyen størst. Der minoritetsgruppene er mindre sammenliknet med majoritetsbefolkningen, går det som regel bedre.

Men det har ikke vært noen enkel affære å bygge nasjonene på etnisk identitet heller.  I dag har Kroatia en overveiende kroatisk befolkning, mens serberne dominerer demografisk i Serbia. Men et for tungt fokus på fordums storhet, slik vi ser i Serbia, ser ut til å gå på bekostning av evnen til å løse samtidens utfordringer, som for eksempel forholdet til EU og tiltak for å oppnå økonomisk vekst.

Landet med klart lavest score på sin «lojalitetsindeks» i følge IPSOS-undersøkelsen var Bosnia-Herzegovina. Dette landet har den mest sammensatte befolkningen, men den lave lojaliteten skyldes nok også i stor grad at landets politikere – bosniere, kroater og serbere – har vidt forskjellige oppfatninger av hva slags nasjon Bosnia bør være.