– Vi må være såpass realpolitiske at vi anerkjenner at tiden er inne for en gradvis normalisering.
Fra kontoret sitt i 11. etasje har professor i Russlandstudier Pål Kolstø fritt utsyn over Oslos vestkant. Også hans faglige bakgrunn gir ham mulighet til å se verden i et fugleperspektiv. I hele sitt yrkesaktive liv har 62-åringen jobbet med russisk historie, politikk og samfunn.
Nå er et av hans hovedbudskaper at vi i Vesten demoniserer president Vladimir Putin og slik opprettholder en polarisert situasjon mellom Russland og Vesten.
Det er helt riktig å fordømme politikk når menneskerettigheter brytes, mener han. Men hvis vestlige politikere og kommentatorer fordømmer Russland men samtidig er blinde for Vestens egne feilgrep, ender kritikken bare i en fastlåst situasjon. Og der er vi nå, ifølge Kolstø.
Vil ikke skjønnmale
De siste månedene og årene har vestlige medier malt et bilde av en machiavellisk, korrupt og ekstremt forfengelig Vladimir Putin. Machiavellisk fordi han ikke ser ut til å sky noen midler for å nå sine mål, forfengelig fordi han forsvant fra media i elleve dager sannsynligvis på grunn av en plastisk operasjon.
Kolstø mener at det bildet som er blitt tegnet, langt på vei er riktig. Men han synes det er på tide å løfte blikket.
– Jeg vil ikke skjønnmale Putin. Men jeg mener vi må stille spørsmål ved hva vi i Vesten selv gjør. Vi må også spørre oss hvorfor Putin har blitt slik som han har blitt, sier han.
Vestens egne feilgrep
I mars 2014 uttalte USAs utenriksminister John Kerry at Putin oppførte seg som om han levde på 1800-tallet ved å invadere et annet land på helt oppdiktede vilkår. Slikt gjør man bare ikke, mente Kerry. Kolstø mener dette var uklokt sagt.
– USA gjorde jo det samme da de invaderte Irak. Ved å argumentere på denne måten gjør vi det enkelt for Putin å vinne støtte i Russland. Jo mer ensidige vi blir, jo mer spiller vi ballen i nett for Putin så han kan presentere saken ensidig i Russland, mener professoren.
– Dette er en uhyre vanskelig egg å balansere på. Det var helt riktig å fordømme annekteringen av Krim, som var klart i strid med folkeretten. Men vi må stille spørsmål ved det Vesten gjør, også. Først da kan vi vinne troverdighet i kritikken av Russlands politikk, sier Kolstø.
Og skal vi latterliggjøre Putin for hans forfengelighet, kan vi godt sveipe tankene innom USAs tidligere president Bill Clinton, mener han. Putin valgte kanskje en botox-kur, men Clinton stengte av to rullebaner i en time da han hentet en svært flink frisør inn til å klippe seg ombord i et fly.
– Ifølge politiske psykologer drives alle mennesker av ønske om makt, prestisje og penger. Putin gjør det i stor grad fordi han har mulighet til det. Og han omgir seg med ja-mennesker. Men han er ikke den eneste, sier Kolstø og legger til at vi må passe oss for å snakke altfor mye om Putin alene.
– Selv om han er svært mektig, er han strengt tatt den øverste representanten for et helt regime.
Populær blant russere
Vladimir Putin har opp mot 90 prosent oppslutning i popularitetsmålinger. Det kan være vanskelig å forstå for folk i Vesten, som stadig får presentert Putin-kritiske oppslag i media, både om innsatsen i Syria og om menneskerettighetsbrudd i Russland, Ukraina og på Krim.
I Russland kontrollerer Kreml de fleste mediekanaler, og en omfattende sensur kan nok delvis forklare den brede støtten, ifølge Kolstø. Samtidig møter professoren mange russere utenfor Russland som støtter Putin, også akademikere bosatt i Norge.
– Når russere andre steder i verden støtter Putin, tror jeg det handler om det russerne mener når de sier «blodet kaller»: Man tenker med den nasjonale følelsen inni seg. Putin har ofte spilt på nasjonalistiske strenger, dette gjorde han også da han invaderte Krim, sier Kolstø.
En som fikk skikk på ting
Da Putin ble president i 1999, var det etter et tiår som har blitt kalt «det tapte tiår». President Boris Jeltsin ville innføre demokrati og markedsøkonomi, men resultatet ble oligark-veldet: Makten ble samlet hos en liten gruppe nyrike russere, mens flertallet opplevde en dypere fattigdom enn tidligere. Rettsvesenets funksjoner ble overtatt av mafiaen.
– Russernes erfaringer med demokratiet var så dårlige at de snakket om «dermokrati», som betyr «skittvelde». Putin kom inn som en som fikk skikk på ting. I dag fungerer rettsvesenet bedre, selv om mye der fremdeles er svært tvilsomt. Det russiske samfunnet fungerer bedre i den forstand at sosiale rettigheter er bedre garantert, mens politiske rettigheter står svakere. Samtidig har Putin hatt kjempeflaks, for oljeprisen steg kraftig i hans to første presidentperioder og folk fikk mer i lommeboka.
I 2011-12 var det store demonstrasjoner mot valgfusk i Russland. Disse årene ble det som var igjen av russisk demokrati avviklet, mener Kolstø. Putin falt på meningsmålingene, fra 80 til 60 prosent.
Etter at Russland tok Krim i besittelse, der de fleste innbyggerne er russiske, steg oppslutningen til hele 85 prosent.
– Da Putin invaderte Krim, var det en ny mann som stod fram. Han kastet all forsiktighet til vindene og ble en gambler. Jeg tror ikke han primært gikk inn for å få gode meningsmålinger, men han spilte det nasjonalistiske kortet. 18. mars 2014, etter invasjonen, holdt han en stor tale der han blant annet påpekte Vestens dobbeltmoral og hvordan Vesten hadde løyet for Russland tidligere. President Gorbatsjov ble lovet at Nato ikke skulle utvide østover, noe organisasjonen seinere gjorde.
Kritiske røster tilhører mindretallet
Man skal ikke tillegge alle russere Putins egenskaper, mener Kolstø. Men han påpeker at de Putin-kritiske røstene i Russland er langt færre enn vi kan få inntrykk av i vestlige media.
– Vi forholder oss til en bitte liten elite vestligorienterte og Putin-kritiske russere. Det er helt klart at de er viktige, men de går i utakt med resten av folket. Vi må fortsette å høre på dem, men vi må huske at de ikke representerer det russiske samfunnet, sier han.
Han mener også at det er viktig å huske hvorfor Putin stiller seg imot Vesten slik han har gjort de siste månedene.
– På begynnelsen av sin karriere, og spesielt etter 11. september 2001, prøvde Putin å bli partner med Vesten og ikke minst med USA. Han fikk i praksis tilbakemelding fra president Bush om at «takk, vi vil gjerne ha din støtte, men du får ikke noe igjen». Da vendte han seg vekk fra Vesten.