Ibsens «En folkefiende» begeistret både fascister og antifascister i Francos Spania

Kunsten hadde dårlige kår under Francos diktatur i Spania. Fra generalen kom til makten i 1939 til han døde i 1975, rådet sterk sensur. Å kreve demokrati, eller i det hele tatt å møtes for å diskutere politikk, var forbudt. Men ett sted gikk diskusjonene om demokratiet likevel friskt på starten av 1970-tallet: på teatrene i Madrid og Barcelona.  

Henrik Ibsens En folkefiende hadde passert sensuren og gikk for fulle hus i de to storbyene. Og det var slett ikke bare opposisjonen som gikk mann av huse for å se historien om den rettskafne Stockmann, doktoren som står på sitt når samfunnets mektigste prøver å skjule sannheten om at byens nye kurbad er forurenset av livsfarlige bakterier. 

– Stykket ble, helt uventet, en stor suksess. Og interessant nok fikk En folkefiende veldig god kritikk av de mest hardnakkede fascistene i Spania, noe som sannsynligvis bidro til suksessen, sier Cristina Gómez-Baggethun. 

Hun har studert oppsetningene av En folkefiende i Spania og mener det er et perfekt stykke for å diskutere vanskelige politiske situasjoner.   

– Stykket handler jo om demokratiet, og det er bygget sånn at du kan identifisere de forskjellige karakterene med ulike politiske posisjoner, sier hun. 

Overgang fra diktatur til demokrati gjorde En folkefiende høyaktuelt 

Da Gómez-Baggethun saumfarte spanske arkiver, fant hun ut at En folkefiende utelukkende har blitt satt opp i Spania i politisk turbulente tider, det som i etterkant kan sees som overgangsperioder. I 1971 skulle stykket vises i Madrid, og Fernando Fernán-Gómez, en stor stjerne i spansk film, sto for regien. Med Ibsen traff han en nerve hos folket.  

– Stykket gikk i månedsvis i Madrid, og det ble budrunde om hvem som skulle få vise det i Barcelona, for alle ville ha En folkefiende. Da det ble tatt av plakaten var det kun fordi regissøren var lei – det gikk stadig for fulle teatre og kunne fortsatt lenge. 

Gómez-Baggethun tror nøkkelen til suksessen var at stykket iscenesatte en diskusjon om demokrati som allerede var i gang i samfunnet.  

– Dette var tre-fire år før Franco døde, og alle lurte på hva som ville skje. Det var mye debatt, men den kunne ikke foregå åpent, for det var sensur i pressen og overalt ellers.  

I fjerde akt av stykket deltar doktor Stockmann i et folkemøte, hvor han skjeller ut motstanderne sine med anklager om at de er feige og korrupte. I Spania gjorde de et grep som ifølge Gómez-Baggethun har vært brukt med hell flere steder: publikum får delta i folkemøtet.  

– Ibsen skrev det ikke sånn, men det er jo nesten så han ber om det. Og ut fra anmeldelser og folks fortellinger kan vi se at det virkelig ble debatt. Dermed ble teatersalen et sted man lovlig kunne diskutere politikk og demokrati. 

Fascister heiet frem stykket 

For å sette opp et stykke på starten av 1970-tallet, måtte det vurderes for sensur. En folkefiende gikk rett gjennom, forteller Gómez-Baggethun. 

– En av de tre sensorene som leste gjennom stykket var en hardnakket gammel fascist, som forkynte om rasehygiene og hva verre var. Men han var den mest positive av de tre sensorene og skrev også panegyriske anmeldelser i avisene etterpå.  

Det var ikke noen hemmelighet at de som satte opp stykket tilhørte den politiske venstresiden.  

– Regissøren var jo anarkist, og han har senere skrevet i memoarene sine at dette var ment som agitasjon mot Franco og fascistenes styre.  

Men Ibsens stykke lå fascistenes hjerte nært, mener Gómez-Baggethun. Noen år tidligere, i 1963, hadde to regimevennlige teaterfolk arrangert offentlige opplesninger i Madrid med sin egen fascistversjon av stykket.  

– Det er interessant å se at man egentlig ikke trenger å gjøre så store endringer for å få stykket til å passe inn i en fascistideologi. Det gjennomgående i En folkefiende er jo ideen om at demokratisk politikk er korrupt og at det er et slags skinn for den økonomiske makten som ligger bak.  

Når kunst er god er den politisk 

Som de fleste av Ibsens stykker, har En folkefiende blitt omskrevet av flere oversettere og dramatikere. Da de spanske skuespillerne skulle gjøre sin versjon av Stockmann i 1971, brukte de den amerikanske dramatikeren Arthur Millers oversettelse.  

Miller hadde vært redd for at En folkefiende kunne mistolkes som et fascistisk stykke og pyntet blant annet på Stockmanns tale i folkemøtet.  

– Stort sett alle versjoner gjør Stockmann til en litt hyggeligere fyr enn han er i Ibsen-stykket. Men selv om den Stockmann spanjolene fikk se la mindre vekt på at noen er overklassemennesker og andre er mindre verdt enn i originalen, likte fascistene det de så.  

At samme oppsetning kunne treffe folk med helt forskjellige politiske standpunkt, viser at Fernán-Gómez unngikk å lage propaganda, til tross for at stykket var ment som agitasjon.  

Forskeren mener det er dette som er bra teater. 

– Når det ikke prøver å overbevise folk om det ene eller andre, men får folk til å tenke, lure på ting og diskutere. Da kan det samle folk i forskjellige samfunnsgrupper og bygge opp felleskapet. 

Gómez-Baggethun ser at begrepet «politisk kunst» lenge har vært negativt ladet, fordi det knyttes til manipulasjon eller propaganda. Siden kunst snakker til følelsene kan det være et effektivt verktøy for å få gjennom en sak. Selv argumenterer hun for å gi politisk kunst en ny verdi.  

– Jeg, og flere med meg, mener at politisk kunst er det som er kunst. Du kan bare kalle noe kunst når det gjør noe med oss mennesker – og da med alle. Kraften til å samle og til å vekke undring kan gjøre en forskjell i samfunnet, sier hun, og understreker: 

– Derfor mener jeg at Ibsen var poetisk fordi han var politisk, og politisk fordi han var poetisk.  

Utdanning viktigst for Ibsen 

I En folkefiende mister doktor Stockmann troen på demokratiet, og argumenterer for et aristokrati hvor noen verdige i folket skal løftes opp gjennom utdanning.  

– Ibsen har selv sagt at den en eneste politiske saken han syntes det var verdt å kjempe for, var å få i stand et ordentlig skoleverk i Norge. Folkeopplysning var en nøkkel for han, sier Gómez-Baggethun. 

Det var også sentralt den aller første gangen Ibsen ble satt opp på spansk – da En folkefiende ble vist i Madrid i 1896 og Barcelona i 1893.  

– Valget falt antagelig på En folkefiende fordi stykket gjenspeilet mange av debattene som gikk i Spania på den tiden. De hadde nylig innført stemmerett for alle menn, og det var mye debatt om utdanning og forsøk på å starte skoler.  

I dag er demokratiet under press flere steder i verden. Nylig har demokratiet i Spania blitt satt på prøve under etterdønningene av finanskrisen og i de sentrale myndighetens brutale håndtering av regionen Katalonias ønske om folkeavstemming om uavhengighet i 2019. Landet har falt noe på internasjonale demokrati-indekser.  

– En av grunnene er nettopp den politiske korrupsjonen. Som Aristoteles sa: demokratiet har det med å utvikle seg til plutokrati, hvor pengene rår, sier Gómez-Baggethun. 

Hun tror kunsten vil fortsette å ta opp spørsmålet om demokrati, enten det skjer gjennom nye tekster, eller ved å vende tilbake til helten i En folkefiende.  

– Du kan si hva du vil om Stockmann, men han er den eneste som er ærlig og prøver så godt han kan å gjøre det riktige. Det oppsiktsvekkende er at alle de som lyver, er de overbevisende. Og at i demokratiet er det altså løgnen som trumfer.  

Kilde: Gómez-Baggethun, Cristina (2021): Spain in an assembly. Fighting for a future through productions of Ibsen's An Enemy of the People. Doktoravhandling ved Institutt for litteratur, områdestudier og europeiske språk, Universitetet i Oslo. 

Les også

Ibsens internasjonale suksess er en historie om omskriving og piratoversettelser

Interessert i forskning fra Det humanistiske fakultet?

Meld deg på vårt månedlige nyhetsbrev!