I denne artikkelen har vi spurt en rekke studenter som har fulgt et eller flere av LCE sine kurs om hvilke erfaringer de har gjort seg gjennom kursene. Hvorfor har de valgt LCE sine kurs, hva tar de med seg videre, og hva har de lært om litteratur, kognisjon og emosjoner?
Det tverrfaglige samarbeidet mellom litteraturvitenskap og psykologi gjør at LCE tilbyr et bredspektret utvalg av emner. På tidligere kurs har studentene bl.a. kunne fordype seg i kognitiv poetikk eller problemstillinger knyttet til kanonisering, kvalitet, kjønn, rase, oversettelse, globalisering og postkolonialisme.
Meningsutveksling og nye perspektiver
«Dette semesteret har jeg tatt emnet Verdenslitteratur», forteller June Izabele Adomaityte. Hun studerer nordisk og skal snart i gang med sin masteroppgave.
June forteller at det som gjorde størst inntrykk på henne på dette kurs var seminarformen: «Hver gang vi leste en ny roman pleide Alexandra [Effe] å innlede seminaret med et navneopprop, og alle måtte si hva de syntes om romanen. Så enkelt som det – hva vi syntes om romanen.» June forklarer videre hvordan navneoppropet gjorde at alle fikk dele sine erfaringer og første møter med litteraturen: «Det var interessant og fruktbart å høre. Jeg fant ut hvordan vi danner forskjellige meninger om teksten. Det var for meg personlig svært givende.»
På et av seminarene gjennomgikk de Teju Coles roman Everything is for the Thief. June forteller at hun gjennom kurset bl.a. lærte at romanen kjennetegnes ved en multimodal, hybrid form og kan sees som et lappeteppe av forskjellige sjangre: «Alexandra ba hver av oss fortelle hva vi syntes om teksten. Her ble det tydelig at vi delte oss i flere leir når det gjaldt bruk av fotografier i romanen,» forteller June. «Jeg tenker nå at det kanskje er lettere å uttale seg om følelser når det gjelder ikke-verbale kunstuttrykk som billedkunst og fotografi, enn når det gjelder litteratur. Litteratur skal først og fremst forstås, mens ikke-verbal kunst skal erfares med hele kroppen», forklarer hun og fortsetter: «Men det er jo ikke så enkelt. Også litteratur kan, og bør, og blir opplevd med hele kroppen. Det er derfor de fleste mennesker, også uten for akademia leser den.» Junes erfaring er et godt eksempel på hvordan flere av LCE sine kurs setter fokus på den måten leseren også blir kroppslig inndratt på i møtet med litteratur og hvordan dette kan endre vårt syn på oss selv.
Innsikt gjennom litteraturen
June fastslår at det hun fant svært positivt i dette seminaret, og som hun skulle ønske forekom oftere i andre emner er dette enkle spørsmålet: Hva synes du om boka? «Jeg skulle ønske det i høyere grad var rom for å innrømme at man kanskje ikke helt forstår det man leser, bokens verdi, eller at man rett og slett syntes den var kjedelig å lese.» Gjennom dette kurset erfarte June at når man deler sine opplevelser med andre er det faktisk mulig å endre andres meninger, men også sine egne: «Og hvis ikke endre, så kan man hvert fald få en forståelse for hvorfor vi har ulike synspunkter.»
Neste semester planlegger June å skrive en masteroppgave om litteraturformidling for innvandrere. Hun vil gjerne finne ut hva innvandrere selv synes om den litteratur som blir formidlet til dem. «Dette har jo å gjøre med leseopplevelsen og forståelsen for hva man selv vs. andre synes er interessant å lese utfra hvert sitt unike ståsted», forklarer hun. «Det at man har begynt å forske på forholdet mellom litteraturen og psyken fikk jeg først og fremst vite av Alexandra. Det er jeg veldig takknemlig for fordi jeg synes at det er et viktig og oversett forskningsområde i litteraturvitenskapen», avslutter June.
Nye innfallsvinkler på gamle "sannheter"
En annen student som har fulgt LCE sine kurs er Oda Norén. Hun tok det litterære fordypningsemnet The Novel: Origins and Development of an Experimental Genre in the Long 18th Century and Beyond.
«Fra kurset fikk jeg et nytt og forfriskende perspektiv på litteraturstudiet,» sier Oda. «Jeg lærte nye metoder til å se inn i teksten, der leserperspektivet var med til å styrke fortolkingen av det tekstlige.» Hun forklarer videre hvordan særlig diskusjonen rundt fortellerinstansens betydning gjorde inntrykk: «Jeg fikk en større forståelse av romansjangeren som et utprøvende og eksperimentelt litterært format, og hva som har gjort den til den dominerende sjangeren den er i dag.»
Samtidig, forteller Oda, det kjekt å drøfte etablerte historiske forklaringer på hvorfor romanen oppstod som sjanger, imens vi ble introdusert til mer psykologiserende og kognitive perspektiv. «Dette var noe som gav nye innfallsvinkler på gamle "sannheter"», sier hun. Utfallet av dette ble at Oda fikk et mer helhetlig bilde av romansjangeren: «Ikke bare sett gjennom en historisk og tekst-først-orientert linse, men på en måte som skaper rom for en mer tverrfaglig tilnærming til litteratur, som også inkluderer en anerkjennelse av menneskelig kognisjon og emosjoner», utdyper hun.
«Det er noe grunnleggende ved dette; å ta litteraturstudiet tilbake til hvorfor vi leser i det hele tatt», sier Oda: «Vi leser fordi det påvirker og berører oss, ikke bare intellektuelt og rasjonelt, men også emosjonelt og kroppslig.» Oda forklarer videre at hun gjennom kurset lærte aksepten av at empiri og intuisjon ikke må være gjensidig utelukkende, men heller gå hånd i hånd, fordi vi som mennesker ikke er enten-eller, men både-òg: «Å tillate denne kompleksiteten gjør at vi kan interagere med tekst på nye måter.»
Inspirasjon til masterarbeid
Før snakken faller på Oda sin forestående masteroppgave, forteller hun om noe av det hun husker gjorde størst inntrykk på henne gjennom kurset: «Det allsidige arbeidet med ulike romaner, men særlig Jane Austens Emma, vekket et nytt engasjement for litteraturvitenskapen i meg.» Det er da også med denne entusiasmen og det litterære verk hun skal arbeide videre med i sin egen masteroppgave. «Jeg skal skrive om hva som skjer med fortellingen når man flytter fortolkerens interesse fra hovedperson til bipersonene i teksten, med utgangspunkt i Emma av Jane Austen og Jane Eyre av Charlotte Brontë», forklarer Oda: «Jeg mener at tekst ikke nødvendigvis har én bestemt mening som venter på å avsløres, men heller at enhver meningsdannelse i litteraturen oppstår i samarbeidet mellom tekst og leser; på den måten er det mulig å stadig hente ut nye meninger og innsikter – selv i veletablerte, klassiske verker», sier hun. Noe av det Oda særlig tar med seg videre fra LCE sine kurs er viten om den kognitive litteraturteori: «I mitt arbeid med bipersoner kan kognitiv litteraturteori, blant annet narrativ sympati, være med på å belyse hvem som har kapital til å uttrykke seg i teksten, og hva det betyr for leserens opplevelse av fortellingen.»