Kjerstin Aukrust (KA): Velkommen til Frankrike Forklart, en podcast der du får svar på alt du lurer på om Frankrike. Mitt navn er Kjerstin Aukrust.
Franck Orban (FO): Og mitt navn er Franck Orban. I denne episoden skal vi snakke om en nødhjelpsorganisasjon som de aller fleste vet om, og som vi dessverre hører mer fra når individer lider og liv skal reddes rundt omkring i verden. Leger uten grenser har eksistert i Norge siden 1996, men organisasjonen har en lengre historie som begynte på 1970-tallet i Frankrike med stiftelsen av Médecins sans frontières. Hvordan startet dette? Hvordan har organisasjonen utviklet seg, og hva slags nødarbeid driver den i dag? Hvem jobber for Leger uten grenser, og hvor viktig er det franske språket for organisasjonen? For å hjelpe oss med å få svar på disse spørsmålene har vi fått besøk av Trygve Thorson, som jobber i kommunikasjonsavdelingen ved Leger uten grenser. Velkommen Trygve!
KA: Trygve har jobbet for Leger uten grenser i ti år, både i flere nødhjelpsprosjekter og ved flere av organisasjons hovedkontorer som i Amsterdam og Genève. Han har blant annet jobbet i prosjekter i Kongo, Tchad, Yemen, Haiti og Sør-Sudan, og har de siste årene vært ansatt ved Oslo-kontoret. Trygve har også studert humanitære fag ved Sciences Po i Paris. Trygve, kan du først fortelle oss hva slags organisasjon Leger uten grenser er? Altså, hva dere driver med primært?
Trygve Thorson (TT): Ja, Leger uten grenser er jo en medisinsk nødhjelpsorganisasjon. Vi driver med nødhjelp i både helt akutte kriser og langvarige kriser, hvor det trengs helsehjelp primært. Vi gjør jo litt mer enn kun å drive sykehus og klinikker, mobile helseklinikker, altså rent helsemessig ved nødhjelpen. Noen steder må vi også gjøre for eksempel arbeid for vann og sanitær, for å sørge for at folk har tilgang til rent drikkevann. I enkelte tilfeller må vi også, hvis det ikke er noen andre som gjør det, hender det at vi må dele ut mat, tepper eller andre ting. Men primært er det de medisinske delene som Leger uten grenser gjør, som jo også ligger i navnet.
KA: Franck nevnte innledningsvis at Leger uten grenser ble stiftet i Frankrike av noen franske leger og journalister i desember 1971 i forbindelse med Biafra-krigen, også kjent som den nigerianske borgerkrigen. I hvilken grad vil du si at organisasjoner representerte noe nytt på den tiden? Og hvilke behov var det på en måte meningen at den skulle dekke, som ikke var dekket av andre organisasjoner?
TT: Ja, så egentlig representerte vi både Biafra-krigen i seg selv, men representerte også noe nytt av det mange historikere som forsker på, spesielt humanitære, eller det gjelder også historien, som sier at Biafra-krigen var en av de første krigene som fikk en stor medieoppmerksomhet i Europa, spesielt, hvor det var demonstrasjoner og det var stor pressedekning, og det var veldig stor oppmerksomhet, ikke bare om konflikten, men også om den humanitære innsatsen. Og det var litt nytt. Og det er i kjølvannet at det at Leger Uten Grenser ble stiftet av franske leger og journalister, en del av de legene hadde da vært i Biafra og jobbet for fransk Røde Kors, eller for den internasjonale Røde Kors komiteen, hvis man skal være helt presis. Fransk Røde Kors lånte ut noen av sine leger til internasjonale Røde Kors komiteen. Og den komiteen er jo mye eldre enn Leger Uten Grenser, men hadde og har fortsatt et standpunkt om å være enda mer strengt, nøytrale. Her er det jo både humanitære prinsippene, som kanskje Røde Kors og Leger Uten Grenser tolker bittelitt forskjellig. Men Røde Kors-tradisjonen er jo å holde en konfidensiell dialog med partene i konflikten, og ikke for eksempel gå ut i media med alt det de er vitne til. Og i Biafra var man vitne til et område sør i Nigeria som var beleiret, og hvor situasjonen ble verre og verre i de to og et halvt åren krigen varte, og hvor det var stor medieoppmerksomhet, som sagt. Og de franske legene som da dro hjem og stiftet Leger Uten Grenser etterpå, syntes jo at som leger så kunne de ikke være stille om det de var vitne til. Og de hadde da en tro på at medieoppmerksomhet, økt medieoppmerksomhet, kunne også føre til en forandring på bakken, kunne føre til mer oppmerksomhet, kunne føre til en bedre beskyttelse av de sivile på bakken som led. Det var også, som det er i kriser i dag også, snakk om veldig stor risiko for hungersnød. Veldig sterke bilder som kom ut fra Biafra av barn, sivile, folk på flykt som sulter. Så det var på en måte bakteppet, og det var det de franske legene da kom hjem og tenkte at det vi er vitne til her er så ekstremt. Det var også der snakk om folkemord. Det vi er vitne til er så ekstremt at vi kan ikke sitte stille og ikke varsle offentlig om det vi er vitne til. Så sånn sett så representerte Leger uten grenser da det ble stiftet, noe litt nytt, for det var filosofien. Det er på en måte, for å bruke et fransk uttrykk, Leger uten grensers sin «raison d’être». At man skal levere nødhjelp, men også varsle, skape oppmerksomhet om det vi er vitne til for å få til en forandring.
KA: Så ha en politisk rolle, kan man gå så langt?
TT: Mange vil jo si at det er en politisk rolle. Leger uten grenser vil jo si at vi er fortsatt nøytrale, for vi tar ikke stilling til hvem som burde vinne eller tape krigen. Vi tar ikke parti med den ene eller den andre parten, men vi går ut og varsler om de sivile lidelsene som vi er vitne til.
FO: Hvordan ble hjelpearbeidet organisert på den tiden før Leger uten grenser kom på banen? Var det hovedsakelig stater som organiserte arbeidet, eller fant det seg noen foreninger? Hvordan fungerte det? Det var jo mange forskjellige foreninger og organisasjoner som var aktive. Røde Kors ble jo stiftet i forbindelse med Krimkrigen i 1850-årene.
TT: Røde Kors ble stiftet etter slaget ved Solferino, hvor forretningsmannen Henry Dunant dro forbi og var vitne til lidelsene, og tenkte at her er det soldater som blør i hjel på slagmarkeden uten at de får hjelp, og her må Røde Kors komme inn som en nøytral, upartisk aktør, og sørge for at uansett hvilken uniform du har på deg, så skal du få helst hjelp. Det er der den humanitære historien begynner, og Leger Uten Grenser er også en del av den tradisjonen. Men akkurat det med medieoppmerksomhet, hvordan man forholder seg til, spesielt til å være et vitne og varsle, for Leger Uten Grenser er jo begrepet «témoinage» veldig sentralt. Litt vanskelig å oversette til norsk, men det betyr vitnesbyrd. Men å få til økt oppmerksomhet, det er der de to organisasjonene skiller seg litt. Sånn sett var det noe litt nytt. Det var også andre kristne hjelpeorganisasjoner, for eksempel, som var aktivt unne i Biafra-krigen. Men frem til da var det kanskje jobbet hjelpeorganisasjonene mye mer på statenes betingelser. De forhandlet om tilgang, sånn som Røde Kors for eksempel, forhandlet om tilgang til Biafra, eller det område i Biafra som var beleiret av den nigerianske herren. Da forhandlet de med den nigerianske herren, med den nigerianske myndigheten, om tilgang. Underveis i krigen var det flere og flere hjelpeorganisasjoner, også blant de kristne, som organiserte egne flyvninger uten nigerianske myndigheters godkjennelse for å få nødhjelp. Mens Røde Kors forholdt seg mye mer til sine forhandlinger med nigeriaske myndigheter, som gjorde at de ikke hadde den tilgangen.
FO: Et annet spørsmål. Det snakkes om splid som oppsto internt i Leger Uten Grenser, som førte til stiftelsen av Médecins du monde, som var en annen forening. Hvorfor skjedde det? Hva skjedde det internt egentlig?
TT: Denne historien kan jeg ikke ha alle detaljene i, men Leger Uten Grenser er en organisasjon som har en veldig sterk tradisjon for intern debatt. Der skiller den seg nok også i ganske stor grad fra for eksempel Røde Kors og andre. Så det er en veldig sterk kultur for å ha meningsbrytning internt. Det har vært flere kapitler i Leger Uten Grenser historien, hvor det har vært så stor uenighet at ledende skikkelser har gått ut, og så har det startet andre organisasjoner. Médecins du monde er et eksempel. Det er også en mindre hjelpeorganisasjon som heter Alima, som startet tidligere Leger Uten Grenser ansatte.
FO: Hvordan er hjelpeorganisasjonen organisert i dag? Ligger det fortsatt noen franske spor fra fortiden, eller har organisasjonen blitt fullstendig internasjonal? Det er absolutt franske spor. Overalt i verden bruker vi forkortelsen MSF, og hele navnet Médecins sans frontières. Et av våre aller største kontorer ligger fortsatt i Paris. Den franske seksjonen er en av de store operasjonelle seksjonene, hvor mange av våre prosjekter ledes fortsatt fra Paris. Ellers har vi blitt mye mer internasjonale, men samtidig er det franskspråklig til sted og andre steder. Vi har også et stort kontor i Genève, for eksempel, som på mange måter er verdens humanitære hovedstad, med FN til tilværelsen, Radio-Korskomiteen og mange andre. Blant ansatte har vi ansatte fra hele verden, fra Japan til Canada, fra Argentina til Island, Sør-Afrika til Finland. Der er vi veldig internasjonale, men historien, tradisjonen og den franske kulturen med debatt og meningsbrytning er til stede.
FO: Men er det slik at kontoret i Paris har en særstilling på en måte å bestemme over andre avdelinger? Fungerer de på selvstendig basis? Hvem styrer?
TT: Veldig god spørsmål. Vi har nå fem store operasjonelle seksjoner, og Paris-kontoret, Paris-seksjonen, er en av de fem. De fem opererer relativt selvstendig, men koordinert, og de mindre kontorene, som for eksempel Oslo-kontoret, hører til under en av de fem store seksjonene. Så det er mer fordelt, og Paris har ikke noe. De vil nok selv si at de representerer på en måte den ekte og den første, den ekte MSF. De har den på en måte litt av historiens tyngde med seg fortsatt, kan man si.
FO: For å sitere korsikanerne, det er jo en «canal historique», den historiske kanalen for organisasjonen. Finansieringen, hvordan er dere finansiert?
TT: Vi har nesten 100 prosent privat finansiering, 97 % prosent. Så vi får jo penger fra min tante på Skjørdalen, som gir penger i måneden, og veldig mange andre enkeltindivider rundt omkring i verden. Det er vel sluttet av et over seks millioner enkeltindivider som gir penger til leger uten grunnskyld hvert år. Så er det også bedrifter som gir penger, både fast og gaver inni mellom. Så er det noen stiftelser, og har vi noen få avtaler med noen stater. Per nå er det vel Japan, Sveits og Canada, som vi fortsatt har samarbeid eller finansieringsavtaler med. Men vi tar ikke imot penger fra norske stater, eller noen av EU-medlemslandet har ikke noe amerikansk funding. Så det er stort sett private ivrer. Det er ganske bevisst. Det er også en historie som har blitt til, litt organisk, men det at vi ikke tar imot penger fra EU-medlemslandet Norge var en bevisst beslutning etter at den Europeiske Union inngikk en avtale med Tyrkia, såkalt EU-Tyrkia-avtalen, hvor de da ville stoppe migranter fra å komme til Hellas, og inngikk en avtale med Tyrkia. Det var en sånn en-for-en-avtale, og det var lagt veldig masse penger på bordet. En avtale som Leger Uten Grenser mente var politisering av både emigrasjon og humanitær innsats, og protesterte blant annet ved å si at vi kan ikke ta imot penger fra dere med den ene hånda og behandle pasienter som er et offer for deres politikk, med den andre.
KA: Hvis noen som hører på har lyst til å bli giver, hvordan bør de gå frem? Da er det jo ikke så vanskelig. Det er mange kanaler man kan bruke i dag, både VIPs og via nettbank, men all den informasjonen ligger på legerutengrenser.no. Hvis man vil lese mer om fransk historien, så kan man gå på msf.org. Den er vel mest på engelsk, men er likevel den internasjonale siden. Men for oss her i Norge er det jo Leger Uten Grenser som gjelder.
KA: Godt tips der. Gitt at det oppstår en krisesituasjon et sted i verden, hvem er det som bestemmer at nå skal Leger Uten Grenser intervenere? Hvordan blir en slik beslutning tatt?
TT: Da er det jo en eller flere av disse fem store kontorene våre som følger med på det som skjer, og som da bestemmer seg for å sende et team. Ofte sender vi et lite team først for å kartlegge situasjonen, og hvis vi finner at behovene er så store at det trengs mye mer, så sender vi et team og materiell som er skreddersydd for situasjonen. Det kan jo være ganske forskjellige behov. Hvis det er en tsunami eller et jordskjelv, så er det forskjellige behov fra en krigssituasjon eller en sultkatastrofe. Da må vi på en måte skreddersy både personell-teamet som drar og materiellet vi sender. Men ofte har vi også et team til stede, enten i landet som rammes, eller i regionen. Da kan vi jo prøve å respondere med det vi har mye nærmere allerede. Etter jordskjelvet i Tyrkia og Syria for akkurat et år siden, så hadde vi jo flere prosjekter i nordvestre Syria allerede, så da tømte vi lagrene vi hadde der i løpet av de første dagene. Så må vi prøve å få inn mer etter hvert.
KA: Det er jo sikkert mange som tenker på situasjonen i Midtøsten akkurat nå. Der regner jeg meg at dere er ganske godt til stede.
TT: Ja, Leger uten grenser er jo en av få institusjoner som fikk inn et team inn på Gaza-stripen ganske tidlig med medisinsk personell. Vi hadde jo da allerede flere hundre nasjonalt ansatte på bakken. Vi hadde også internasjonalt ansatte som var der, men når kriser, konflikter eskalerer på den måten der, så vil vi jo ha vårt mest erfarne personell på bakken. Så da var det noen som ble evakuert ut, også for sin egen sikkerhet. Og så har vi fått inn et team med veldig erfarne folk etter det.
KA: Jeg regner med at i en sånn situasjon som i Midtøsten, så er det også avhengig av andre som kan hjelpe dere, altså andre allierte, la oss kalle det det. Hvem er det som er deres viktigste allierte i sånne situasjoner?
TT: Vi forhandler jo med alle parter om tilgang, uavhengig av hvem de er. Vi må forholde oss til de aktørene som kontrollerer området som vi ser behov i og har lyst til å hjelpe til i. Så vi har på en måte uavhengig, det er et annet viktig prinsipp for Leger uten grenser, det er uavhengighet. Så vi har våre egne forhandlinger da, med statene som kontrollerer grensene, statene som kan gi oss visum, statene som har kontroll over hva slags medisiner vi kan få inn. Det er jo da, nå for eksempel på Gaza, Israel kontrollerer jo noen grenser, Egypt, palestinske myndigheter. Så det er alltid flere aktører som man må forhandle med, men vi har ikke noen faste allierte som vi samarbeider med. Det kommer an på fra situasjon til situasjon.
FO: Nå har vi snakket litt om Midtøsten og Israel og Gaza, men for å få litt oversikt over bredden i deres operasjoner, hvor mange kriser intervenerer Leger uten grenser i dag? Og hva er forskjellen på disse operasjonene? Kan du kategorisere dem?
TT: Ja, vi har jo prosjekter i over 70 land, og da er det jo flere prosjekter i mange land. Jeg tror vi er oppe i 400-450 prosjekter totalt, om ikke enda flere. Det er jo veldig stor bredde. Det er alt fra ganske teknisk høyt avansert kirurgi noen steder, til behandling av malaria, utdeling av myggnett, til veldig enkle behandlinger eller forebyggende tiltak. Så det er absolutt en stor bredde. Hovedvekten av våre prosjekter ligger på det afrikanske kontinentet, men det er også et kjempesvært kontinent geografisk, så det er kanskje ikke så rart. Men det er jo dessverre mange situasjoner i verden hvor Leger uten grenser trengs.
FO: Hva er den alvorligste om dagen?
TT: Det er jo Gaza uten tvil. Det er en situasjon uten sidestykke. Vi slapp opp for ord allerede i oktober for å beskrive de lidelsene der, og siden det har det bare fortsatt.
FO: Går det an å fortsette å jobbe der?
TT: Ja. I sentrale Gaza og sør kan man få gjort noe. I nord er det ekstremt vanskelig. Men det er jo noe du kan gjøre. Behandling av krigsskade, også er det der som i alle andre konfliktsituasjoner, de som vanligvis blir syke eller har behov for et sykehus, de har også bo for det, selv om det blir en konflikt. Selv om det ikke finnes noen sykehus. Det er jo de som har kroniske sykdommer, de som er gravide. Det er en helt forferdelig, grusom situasjon som på en måte humanitær arbeider, så det treffer virkelig i kjernen av det vi står for og det vi jobber for. Det ryster oss virkelig helt inn i kjernen.
FO: Og i forhold til dette og i forhold til de andre operasjonene, hvordan opplever du responsen fra et norsk publikum etter en kampanje som dere eventuelt setter i gang?
TT: Ja, her nå i høst, har jeg opplevd en veldig respons fra befolkningen i Norge. Og generelt også opplever jeg at jeg synes at den norske befolkningen har et ganske sterkt humanitært engasjement som kommer veldig til syne akkurat nå, hvor ikke bare vi som jobber med humanitære spørsmål daglig, men også folk som jobber med helt andre ting, næringslivsledere eller venner og bekjente som har helt andre jobber, virkelig tar inn over seg hva krigens regler betyr, hvorfor de er der, hvorfor det er viktig at sykehus er nøytrale områder som ikke skal angripes, hvorfor de sivile skal beskyttes når det er konflikter. Det er normer som angår oss alle på et eller annet nivå, og normer som vi må opprettholde. Og som jeg føler at veldig mange nå her i Norge har kanskje fått et enda mer bevisst forhold til, når de blir oversett og angrepet på mange, både bokstavelig og i overført betydning.
FO: Det er noe som gjør at dere har hatt godt rykte, eller ekstremt godt rykte over veldig lang tid, slik at når dere går ut og varsler om noe, så blir det tatt på alvor. Det er ingen som prøver å politisere deres versjoner, og mener at dere mener noe politisk, som regel så tolker dere det som det er.
TT: Det er jeg jo enig i, eller det et veldig viktig prinsipp for oss at vi skal si det som det er. Og det er jo det vi snakket om i begynnelsen, at vi vil varsle om det vi er vitne til, det vi ser med egne øyne. Og det er jo som når jeg har vært ute og jobbet i våre prosjekter, og kommet hjem og kan snakke med norsk media om det, så er det jo også noe veldig fint for oss som er ute og er vitne til det, det er vi ser på det som, det er en del av organisasjonen, men det er også en del av vår motivasjon for veldig mange av oss. Og det at vi kan gjøre det direkte, våre leger og sykepleiere, kan fortelle om det de er vitne til direkte, og at det ikke bare er en generalsekretær eller andre som snakker på vei til organisasjonen, det tror jeg er et prinsipp vi har hatt med oss fra starten, og som fortsatt er der og er viktig. Det er jo noen ganger at det vi sier blir forsøkt politisert. Jeg har for eksempel vært ombord på vår redningsbåt på Middelhavet, hvor det var ikke så mange jeg fikk, jeg fikk ikke så mange direkte meldinger, men noen som var veldig kritisk til det som jeg sa offentlig til norsk media, og som hadde en politisk lesing av det, selv om jeg ikke mente at det hadde noe med norsk partipolitikk å gjøre direkte. Men veldig mange humanitære krysser er jo humanitære konsekvenser av politiske handlinger, så vi arbeider jo i politiserte kontekster.
KA: Hvis vi går litt tilbake til organisasjonen, hvor mange er det som jobber for Leger Uten Grenser totalt og i Norge, og kan du gi eksempler på ulike typer stillinger, for å si det sånn? Ja, det er jo mange som kanskje tror at det bare er leger som jobber i Leger Uten Grenser, fordi vi bruker det navnet. Men hvis man tenker over det, hva trenger man for å sette opp et sykehus? La oss ta det eksempelet. Ikke til forkleinelse for legene, men hvis det bare er leger som gjør det, så er jeg ikke helt sikker på om det går helt på skinner, for man trenger jo da en prosjektleder, man trenger noen som har ansvar for det økonomiske, man trenger noen som har ansvar for HR, og man trenger noen som tar seg av logistikken. Så det logistikkapparatet til Leger Uten Grenser er enormt. Altså å sende de medisinene og det medisinske utstyret vi trenger, rundt omkring i verden, passe på at vi ikke går tomme for medisiner, passe på at vi har akkurat det vi trenger, akkurat når vi trenger det, det er en enorm kabal og et kjempesystem. Så det er ca. 50-50 av de som jobber ute for Leger Uten Grenser, som har medisinsk bakgrunn, ikke bare leger, men psykologer, sykepleiere, jordmødre, andre med medisinsk bakgrunn, og folk som jobber med logistikk, HR, økonomi, også sånn som meg, statsvitere, som er med på å kartlegge situasjonen, og gjøre dybdeintervjuer, blant annet, slik at vi har en bedre oversikt over den situasjonen vi er inne i.
KA: Og sett bort fra de som åpenbart trenger en medisinsk bakgrunn for å jobbe for dere, hva vil du ellers si at det krever bakgrunn for å kunne jobbe i en hjelpeorganisasjon som deres? Helt grunnleggende trengs det en fleksibilitet, tror jeg. For det er tøffe situasjoner vi står i, og situasjoner som forandrer seg fort. Så det å kunne tilpasse seg veldig mange forskjellige situasjoner, kulturer, områder, det tror jeg er en grunnleggende ting. En del av det er språkkunnskaper. En veldig fordel hvis man kan snakke språket. Det er jo veldig mange lokale språk som er ekstremt få i Norge. Hvis man kan et av de større språkene, arabisk, engelsk, fransk, så hjelper det veldig. Og så kommer det an på sektoren, og vi har valg med hva slags utdanning som trengs.
FO: Du var jo inne på det nettopp, fransk, hvor viktig er det for dere å skaffe folk som kan fransk? Hvilken fordel gir det akkurat for deres organisasjon?
TT: Det er jo veldig viktig. Det er på en måte bare å ta fram et verdenskart, og så se på de franskspråklige områdene, og legge et annet kart over der med våre prosjekter, eller de områdene med stort humanitært behov i verden, så ser man at det er ganske mye overlapp. Og da er det jo ikke bare i det franskspråklige Afrika, men for eksempel land som Haiti, hvor jeg var etter et jordskjell for noen år siden. Ikke det store i 2010, men det var et ganske stort etter oss i 2021. Hvor fransk også er et språk vi snakker, hvis man ikke snakker kreolsk. Og det er jo helt avgjørende for å kunne snakke med, selv om jeg ikke snakker så mye direkte med pasientene, i hvert fall ikke når de er under behandling, så er det veldig viktig både for å snakke med våre pasienter og deres pårørende, og med våre lokale ansatte, som utgjør 80-90 prosent av de som jobber for Leger uten grenser i prosjektene ute, er lokalt ansatte, det er de som i veldig stor grad driver prosjektene. Mine kongolesiske kolleger i Kongo, eller de fra Haiti der. Så det er jo helt avgjørende.
FO: Hvis man ser på den demokratiske utviklingen fremover, så vil ikke behovet for fransk bli mindre i fremtiden, så det antes at det blir 850 millioner afrikanere innen 2050, så man kan tenke at behovet for språkkunnskap og fransk vil øke med tiden.
TT: Ja, absolutt. Og så får vi jo håpe at behovet for humanitær hjelp går ned, men dessverre så ser det jo ikke sånn ut, med både ustabile sikkerhetssituasjoner, polariseringen vi er vitne til akkurat nå, klimaendringene som også kommer til å føre til enda større humanitært behov i årene som kommer, så det er behov for Leger uten grenser og andre hjelpeorganisasjoner fremover, ikke bare i franskspråklige områder, men ellers også, det er det dessverre ikke så stort tvil om heller.
FO: Vår podcast er for frankofile, Frankrike-interesserte, de som snakker fransk godt eller mindre godt. Men er det noe du vil si for å oppmuntre våre lyttere for eksempel, eller andre, til å ta kontakt med dere, kanskje søke jobb hos dere, eller kanskje bidra med noe?
TT: Absolutt. Altså, man kan jo bidra på veldig mange nivåer. Enten selvfølgelig ved å gi penger, det er på en måte det enkleste, eller man kan jobbe her i Norge med å samle inn penger fra Norge, som er noe av det viktigste vi gjør her i landet, eller være med på arbeidet vi gjør for å skape oppmerksomhet til om de glemte krisene rundt omkring, eller de krisene som ikke er glemt, men hvor det er veldig viktig å si fra. Hvis man har fleksibiliteten til det, så anbefaler jeg absolutt å søke seg til Leger Uten Grenser internasjonalt, så man kan bidra ute i prosjektene. Det er en veldig, veldig meningsfull jobb, og en jobb som du lærer ekstremt mye av, og får videreutviklet dine egne verdier og ditt eget verdensbildet, og blir også da som en bonus mye bedre kjent med kultur rundt omkring, som kan være franskspråklig, eller ikke, men som gir et innblikk av områder du aldri ville kommet til.
KA: På slutten av hver episode, så ber vi vår gjest om å komme med en fransk eller frankofon anbefaling. Hva er din anbefaling til vår lyttere Trygve?
TT: Har jeg lov til å komme med to? Ja, veldig bra. For da har jeg tenkt på en bok som jeg synes oppsummerer veldig mye av det vi har snakket om, som heter «Agir à tout prix», på fransk. Eller hvis man må lese den på engelsk, så heter den «Humanitarian Negotiations Revealed». Hele titlen på fransk er «Agir à tout prix. Négociation humanitaire. L'expérience de MSF». Den har flere kapitler med case studies, som heter på godt norsk. Og kapitler som oppsummerer Leger uten grensers historie. Den andre tenkte jeg kunne ta en liten skjønnlittterær, en godbit som jeg liker veldig godt, som er en liten bok som heter «Petit Pays», av en fransk-burundisk rapper som heter Gaël Faye, som også har veldig bra låter. Da blir det faktisk tre anbefalinger. Fordi den tredje er en låt som han har, som jeg ofte hører på vei ut på oppdrag, som heter «Je perds» - jeg drar, som ofte jeg føler passer veldig bra.
KA: Tusen takk. Da gjenstår det bare å takke vår gjest Trygve Thorsson, så høres vi igjen i neste episode av «Frankrike forklart». Au revoir!