Leksjon 1. Grammatisk grunnmur I

   1.1.1 Eksempelsetninger

Konstateringer

Leddspørsmål

Ja/nei-spørsmål

1.1.2 Forklaringer

Uttale og rettskrivning

Lydmønstrene i en tsjekkisk setning dannes av de enkelte lydene og tre andre fenomen: trykk, vokalenes lengde (om vokalene er lange eller korte) og intonasjon.

Hvis ordet har trykk, er trykket alltid plassert på første stavelse. Vokalene er enten korte eller lange. Lengden (kvantiteten) er ikke avhengig av trykket: også vokaler i trykksvake stavelser kan være lange, f.eks. leží [l'eži:]. 

Intonasjonen er avhengig av tone: den kan være høy, lav, synkende eller stigende. Ja/nei-spørsmål har alltid stigende tone.

Vokalenes rettskrivning

Diftongene [au] og [eu] forekommer bare i låneord.

Det tsjekkiske ordet for ´ er čárka. Det tsjekkiske ordet for ° er kroužek.

Semantisk struktur

Setning 1-19 beskriver situasjoner med én partisipant: de består av en partisipant NF (nominalfrase) og et predikat V (verb). Vi kan altså gjengi setningenes felles semantiske formel slik: NF V.

Predikatene kan oppdeles i disse typene:

a) agens-predikat (V ag): partisipanten (agens) utfører en handling og har kontroll over den. Se setningene 1), 2), 3), 10), 11), 12), 14), 15), 16) og 17).

b) dynamisk predikat (V dyn): partisipanten utsettes for en prosess, men kontrollerer den ikke. Se setningene 4), 13), 18) og 19).

c) statisk predikat (V stat): tilstand, posisjon eller inaktivitet. Se setningene 5), 6), 7) og 8).

NF-elementet refererer enten til en helhet (et levende vesen eller en ting) eller til en situasjon (en begivenhet, en prosess, en handling, en betingelse eller en relasjon, som i setning 19). I dette kurset kaller vi ”helhets NF” for NF¹. ”Situasjons-NF” kaller vi NF².

De semantiske grunnstrukturene kan brukes til å

• hevde at det man sier er sant: positiv konstatering

• nekte for at det man sier er sant: negativ konstatering

• spørre etter mer informasjon: spørsmål med spørreord = leddspørsmål

• kreve å få svar på om ens påstand er sann: ja/nei-spørsmål

Tsjekkisk og norsk

1) I tsjekkisk rettskrivning angis vokalenes lengde med de diakritiske tegnene ´ (čárka) eller ° (kroužek) oppå selve vokalen. På norsk er det antallet konsonanter etter vokalen som angir vokallengden, for eksempel ”slike” og ”slikke”.

2) De tsjekkiske vokalene u og o uttales som ”europeisk u” og ”europeisk o”. Det betyr at u uttales som o i det norske ordet ”mor”, og o uttales som å i det norske ordet ”får”.

3) På tsjekkisk finnes det ikke noe nektende adverb ("ikke"). Negative verb har prefikset ne-, for eksempel Vlak nejede. – ”Toget kjører ikke.”

4) Tsjekkiske substantiv har ingen artikkel, så for eksempel muž kan bety ”en mann” /”mannen”/”mann”. Dermed er det konteksten som bestemmer hvilken form man velger når man oversetter fra tsjekkisk til norsk.

5) Betydningen av det som på norsk er et ord (et personlig pronomen), uttrykkes på tsjekkisk (særlig i sammenhengende tekst) utelukkende av verbets form: "Hva gjør kvinnen? – Hun snakker": Co dělá žena? – Mluví.

6) Tsjekkiske og norske ord stemmer langt fra alltid overens hverken hva angår semantikk eller kombinasjoner med andre ord. For eksempel kan verbene jde (”går”) og jede (”kjører”) ofte oversettes med ”kommer”.

7) Den tsjekkiske ordstillingen har liten grammatisk betydning. Ordstillingen brukes ikke til å vise hvordan ordene i en setning forholder seg til hverandre. Ordstillingen brukes heller ikke til å skille mellom konstateringer og ja/nei-spørsmål (se nedenfor).

Morfosyntaktiske mønstre

Den semantiske strukturen NF V svarer til (eller representeres av) et bestemt system av syntaktiske (som angår setningsbygging) og morfologiske (bøyningsmessige) trekk, et morfosyntaktisk mønster. Mønstret består av et substantiv i nominativ = Snom (den formen man kan slå opp i ordbøker) og et finitt (bøyd) verb i 3. person = Vf3. NF V tilsvarer altså Snom Vf3. Vi skriver de morforsyntaktiske mønstrene i rammer:

Rammene viser hvilke komponenter som inngår i setningene. De viser ikke ordstilling.

Morfemstruktur: det finitte verbet i 3. person (Vf3)

I en negativ konstatering (eller et negativt spørsmål) føyes det negative prefiks ne- til Vf: nepracuje, nespí, neběží. Den tilsvarende positive konstateringen (eller det positive spørsmålet) har null-prefiks: pracuje, spí, běží.

Det kommer mer om morfem-strukturen for Vf3 i Leksjon 1.2.

Ordstilling

Den tsjekkiske ordstillingen bestemmes primært av de enkelte ordenes informasjonsverdi: den informasjon som er nyest og viktigst i sammenhengen, står til slutt i setningen. Sluttposisjonen er altså setningens ”kjerne” eller ”brennpunkt”. Her markeres det som skal stå i fokus i forhold til andre muligheter:

Chlapec běží (ikke f.eks. jde, jede osv.)

Pavel sedí  (ikke f.eks. leží, stojí  osv.)

Dívka neběží  (det interessante er det hun ikke gjør, i motsetning til hva hun kunne gjøre)

Co dělá matka? (ikke f.eks. chlapec, dítě osv.)

Den tsjekkiske ordstillingen viser altså ikke om setningen for eksempel er en konstatering eller et spørsmål. Både setningen Běží chlapec? og setningen Chlapec běží? er spørsmål. Men de har ulikt fokus.