Sakte, men sikkert kryper skjørtelengden oppover. I første sesong av Mad Men, TV-serien med handling fra 60-tallet, rekker rollefiguren Peggys skjørt til godt ned på leggen. I syvende og siste sesong når ikke Peggys skjørt til lengre enn midt på låret.
– På en svært konkret måte beskriver skjørtelengden feminismens inntog. Det er interessant å se hvor mye en skjørtelengde egentlig kan fortelle oss om samfunnsutviklingen, sier Gry Rustad, stipendiat ved Institutt for medier og kommunikasjon.
At detaljer brukes aktivt for å få frem et poeng, er typisk for de fire nyere, amerikanske TV-seriene Rustad har studert i avhandlingen Contemplating Telephilia: A study of Mad Men, The Wire, Luck and Treme.
– Disse fire seriene kjennetegnes alle av at de er svært detaljrike. Detaljene brukes gjerne til å belyse bestemte temaer.
Seriene er nemlig i stor grad tematisk orientert heller enn plot-drevne, forteller Rustad.
– Å følge med på disse seriene handler vel så mye om å sette seg inn i et tema som for eksempel kriminalitet som å være opptatt av den konkrete handlingen, sier Rustad.
Fulgte med på 60 serier
Rustad har alltid har sett mange TV-serier og lest mye om serier på nett, forteller hun.
– Jeg la merke til at seriene Mad Men og The Wire skilte seg ut – de var annerledes enn andre TV-serier og diskusjonene om disse seriene på nett skilte seg også ut fra debatter om andre TV-serier, forteller Rustad.
Senere fant hun ut at det samme gjaldt for seriene Luck og Treme. Hva var det som var spesielt med disse fire amerikanske TV-seriene? Hvordan og hvorfor var seeropplevelsen av disse seriene annerledes enn for andre serier? Det ble utgangspunktet for avhandlingen.
Under arbeidet med avhandlingen så hun på mer enn 60 serier samtidig. I tillegg fulgte hun fire-fem diskusjonsfora på nett. Med det som utgangspunkt sammenlignet hun de fire seriene med andre serier.
Hver knapp diskuteres
I diskusjonsforaene på nett kommer det klart frem at seerne er langt mer opptatt av og oppmerksomme på detaljene i Mad Men, The Wire, Luck og Treme enn i andre serier, forteller Rustad.
Medieviter Gry Rustad. (Foto: Annica Thomsson)
Hun trekker frem bloggen Tom & Lorenzo som et eksempel. På denne bloggen legges det ut 80 til 100 screenshots fra den sist viste episoden av Mad Men.
– Hver knapp diskuteres når en ny episode er blitt vist, sier hun.
Også The Wire, Luck og Treme kjennetegnes av at de gjennomanalyseres på nett, forteller Rustad.
I avhandlingen gir hun denne formen for diskusjon navnet telefili – med Rustads definisjon vil det si en spesiell seeropplevelse kjennetegnet av å være opptatt av det estetiske.
Rustad mener denne seeropplevelsen henger sammen med den lite plot-drevne handlingen i seriene.
– Trolig er det nettopp fraværet av et tydelig plot som bidrar til at detaljene kommer til sin rett, at de får plass og blir betydningsfulle. Fokuset på detaljene fører til at temaet heller enn plottet driver handlingen fremover, og derfor er det også dette som diskuteres på nett, sier hun
Også serier som Lost, Game of Thrones og Breaking Bad diskuteres grundig på ulike nettfora, men i disse seriene er seerne mye mer opptatt av plottet, forteller Rustad.
– De stiller spørsmål som: Hva har skjedd? Hva vil skje? Stemmer det som skjedde i den siste episoden med hva som har skjedd tidligere? sier hun.
Påvirker Google-søket
Spesielt for de fire seriene Rustad inkluderer i analysene sine, er også at de ofte fører til diskusjoner om problemstillinger i den virkelige verden, forteller hun.
– I utstrakt grad brukes seriene som utgangspunkt for å diskutere reelle problemer.
The Wire, Elvert Barnes, CC by 2.0 on flickr.
The Wire har for eksempel ført til diskusjoner om kriminalitet og Mad Men har ført til debatter om feminisme i dagens samfunn, forteller Rustad.
– Spesielt interessant er det å merke seg at diskusjonene ofte har sitt utspring i estetiske detaljer i seriene, sier hun.
Hårfrisyren og skjørtelengden til Peggy i Mad Men er ett eksempel. Et annet er en scene fra The Wire hvor man først ser barna til politimannen McNulty spille fotball i et pent middelklassestrøk før neste scene viser noen barn som spiller fotball med en ødelagt basketball i et mørkt og slitent byområde, midt på natta.
– Denne scenen var utgangspunktet for en rekke diskusjoner om urbanitet og fattigdom, sier Rustad.
Linken til den virkelige verden speiler seg også i Google-søkene som gjøres etter at en ny episode av disse seriene er vist, forteller Rustad.
– Navn som er med i en Mad Men-episode, for eksempel, hopper opp på listen med Google-søk. Det har skjedd selv med fiktive karakter – seerne tror det er reelle historiske personer, sier hun.
Middelklasse-serier
At TV-seriene er utformet som de er, var trolig et bevisst valg fra serieprodusentene, mener Rustad.
– Det som skjedde i amerikansk TV-bransje var at TV-kanalen HBO søkte en helt spesiell seerdemografi. De ønsket å lage serier som en velutdannet middelklasse, folk som gjerne ikke ser så mye TV, ville se, sier hun.
Dette var opphavet til både Mad Men og The Wire.
– En TV-viter uttalte en gang: Dette er serier for personer med 10 vekttall i tekstanalyse. Om enn litt overdrevent, så er det noe i det, sier Rustad.
Seriene har faktisk også ganske få seere, forteller Rustad – stikk i strid med hva oppmerksomheten om dem skulle tilsi.
– For eksempel hadde sesong fire av The Wire, en sesong som ofte regnes som tidenes beste serie-sesong, bare rundt 500 000 seere da den ble vist på TV i USA. Til sammenligning ser rundt seks millioner, altså mer enn ti ganger så mange, hver episode av Game of Thrones, sier hun.
– Når disse seriene likevel får så mye oppmerksomhet skyldes det kanskje at journalistene og andre som skriver om TV-serier passer rett inn i den demografien HBO ønsket å nå, sier Rustad, som selv har The Wire – og spesielt sesong fire – som personlig favoritt blant TV-seriene.
Kontakt
- Gry Rustad