I arbeidet med å undersøke bruken av sosiale medier fra myndigheter i Norge, Sverige og Danmark er dette presset synlig på flere områder. For det første er mengden henvendelser myndighetene mottar i sosiale-mediekanaler – i hovedsak Facebook, enormt. Samtidig er forespørslene ofte av en teknisk art som krever ytterligere ressurser i form av konsultasjon og klarering med relevante fagavdelinger før man kan svare på dem. For det tredje har myndighetene i stor grad omfavnet ideen om dialog som et sentralt prinsipp for deres kommunikasjonsarbeid, med det aktverdige resultat at man i stor grad forsøker å svare på alle henvendelser man mottar.
I denne situasjonen har vi som del av vårt arbeid valgt å se på det vi mener er en viktig form for strategisk kommunikasjon i organisasjonenes arbeid på sosiale medier. Nemlig hvordan man, i den grad det er mulig, går frem for å avslutte og koble seg fra interaksjoner i sosiale medier. Denne formen for kommunikasjon har vi valgt å se i lys av litteraturen som eksisterer rundt engagement og den strategiske og moralske verdien ved å interagere med interessenter på sosiale medier. Vi argumenterer for at man i undersøkelsen av kommunikasjon på sosiale medier kan se det vi beskriver som en form for disengagement – eller avkobling, som består av retoriske handlinger hvor man anerkjenner og svarer på kommentarer man har mottatt, men hvor man begrenser utstrekningen og varigheten av interaksjonen.
Det er iallfall tre mulige typer avkobling. I den første, og kanskje klareste, av disse ser vi en form for kontring eller kategorisk avvisning av premissene motparten leverer. Organisasjoner kan for eksempel understreke at det som står i en brukers kommentar ikke har rot i virkeligheten, eller ikke stemmer. Ofte kobles dette til en ide om frivillighet som bidrar til avkoblingen, i form av å for eksempel konstatere at noe ikke stemmer men at brukeren har rett til å være uenig med organisasjonen om det.
En annen type avkobling er gjennom bruken av det man kan kalle metakommunikasjon. Man kan vise til uttalte regler organisasjonen har for hva slags innhold som kan postes på deres sider – for eksempel mot vulgært språk eller mot misinformasjon eller spam. Det som kjennetegner denne formen er at man i situasjonen bruker den for å koble fra og forklare hvorfor man ikke svarer, heller enn å med utgangspunkt i regelbrudd slette kommentaren.
Den siste formen for avkobling vi ser i materialet handler om den aktive bruken av sympati og empati som en form for avkobling. Denne formen dukker oftest opp i situasjoner hvor kommentaren man svarer på i praksis ikke handler om noe organisasjonen kan gjøre noe med. Man forsøker da å gjennom sitt svar anerkjenne følelsene og situasjonen motparten befinner seg i, samtidig som man avslutter interaksjonen.
Det å utvikle teorier, kategorier og strategier for avkobling kan på mange måter problematiseres. Interaksjon og dialog har lenge vært fremmet av feltet som forsker på, eller driver med strategisk kommunikasjon som sentrale komponenter for etisk praksis. Samtidig kan ikke idealer innenfor feltet løsrives fra praktiske og kontekstuelle faktorer som legger føringer for hva som faktisk er mulig. Gjennom å utvikle en forståelse av hvordan avkobling kan forstås håper vi å bidra til et første steg i retning av videre diskusjon, empiri og testing som kan gi oss en forståelse av hva slags rolle avkobling kan spille i kommunikasjonsarbeid.
Logg inn for å kommentere
Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere