For de av oss som er mer enn gjennomsnittlig opptatt av kommunikasjon er også rapporten interessant lesning. Den går nemlig langt i å bekrefte de rådende tankene innenfor risiko- og krisekommunikasjon. Rapporten understreker blant annet betydningen av åpenhet om usikkerhet; at det er bedre å spille med åpne kort om hva man vet og hva man ikke vet under en krise. En slik åpenhet om usikkerhet bidrar ikke bare til å styrke troverdigheten i seg selv, men lar også organisasjonene unngå risikoen for å underspille usikkerheten og så senere bli tatt i å ha sagt noe som ikke stemmer. Rapporten peker også på verdien av å få fram hvilke instanser som mener hva, hva som er politiske beslutninger og om det råder faglig uenighet. Dette beskrives som noe som har bidratt til tilliten befolkningen har til norske myndigheter under pandemien. Fra et retorisk perspektiv kan man si at slik åpenhet bidrar til å styrke myndighetenes ethos.
Rapporten bekrefter også et poeng fra en kommende forskningsartikkel fra vårt forskningsprosjekt Pandemic Rhetoric (PAR): Våre informanter peker på at samarbeidet mellom de ulike helseorganisasjonene, til tross for gnisninger og til dels skarpe faglige uenigheter, har fungert godt (Offerdal, Just & Ihlen, under utgivelse). Videre poengterer de at faglige uenigheter synlig for offentligheten kan bidra til å styrke, heller enn å svekke tilliten til helsemyndighetene. Også dette handler om å styrke troverdigheten gjennom klassiske strategier for å bygge ethos, i dette tilfellet gjennom å vise organisasjonenes selvstendighet og selvsikkerhet i sine vurderinger.
Det betyr selvsagt ikke at det ikke er potensielle problemer ved at uenigheter og debatter mellom faglige instanser spiller ut i offentligheten. For publikum er det mulig å tolke den slags som at myndighetene ikke har den nødvendige praktiske kunnskapen til å styre responsen på pandemien. En mulig løsning vi skisserer i vår artikkel er å forsøke å bygge opp borgernes kjennskap til helsesystemet generelt, og den vitenskapelige prosessen spesielt. Hvis man fra myndighetene, utdanningssystemet og i samfunnet for øvrig konsekvent understreker at uenighet og meningsbrytning mellom faginstanser er ønskelig og positivt og noe som i bunn og grunn styrker kunnskapen vi har om pandemien, fjerner man også noen av de potensielle ulempene med åpen kommunikasjon av uenighet. En generell styrking av borgernes forståelse for verdien av uenighet kan også ha verdi utenfor helsefeltet på andre områder hvor samfunnet er avhengig av ekspertise og forskning.
Logg inn for å kommentere
Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere