Vi vet ikke, men stol på oss!

Om hvordan eksperter kan uttrykke usikkerhet og likevel ha ekspert-ehos og troverdighet i behold

Usikkerhet uttrykt gjennom språkbruk

Usikkerhet kan uttrykkes på måter som gjør den mindre tydelig og mer indirekte, blant annet gjennom måten man snakker på. Dette kan være ved bruk av modale verb, adjektiver og adverb, som: «det kan være at»,«kanskje», «muligvis». Med passive språkkonstruksjoner som «det kan hende», «det er mange usikkerheter rundt dette», distanserer eksperten seg fra usikkerheten. Den blir mer generell og ikke direkte knyttet til eksperten selv.  Bruk av pronomenet «man» i stedet for «jeg» eller «vi», som når eksperten sier: «dette er hensyn man må ta», virker også på denne måten.  I skandinaviske medier har helsemyndighetenes medisinske eksperter imidlertid vel så ofte vært helt åpne om usikkerhet og ofte gitt direkte uttrykk for at de ikke vet. Dette har de også blitt rost for, spesielt de norske ekspertene, for det gir inntrykk av åpenhet og ærlighet. Åpenhet bygger tillit. Men en ekspert skal helst også vite mer enn andre om fagfeltet sitt, og gi uttrykk for dette, for å beholde sin autoritet og ekspert-ethos.

Seks retoriske strategier som modifiserer usikkerheten og styrker ekspert-ethoset

Når de skandinaviske helsemyndighetsekspertene deltar i TV-debatter og -intervjuer er denne direkte innrømmelsen av usikkerhet og kunnskapsmangel nesten alltid etterfulgt av uttrykk som modifiserer usikkerheten og dermed styrker ekspert-ethoset: Eksperten er usikker, men... Man kan særlig snakke om seks slike retoriske strategier.

Den første går ut på å vise til at andre eksperter eller land også mangler kunnskap. Ett eksempel på dette er når en ekspert forteller at de har problematisert noen smittevernstiltak, og følger dette opp med å si: «Det er vi ikke alene om. Det gjør også det europeiske smitteverninstituttet og mange andre land»  (Camilla Stoltenberg, Debatten, 24. mars 2020). Denne strategien virker dels ved at det europeiske smittevernbyråets seriøse ethos «smitter» over på eksperten, dels ved at det er mer legitimt å være usikker når heller ingen andre er sikre.

Den neste strategien er å vise til at sikker viten er umulig, som når en dansk ekspert sier: «Jeg kan ikke være 100 procent sikker. Det kan jeg sige. Det kan man aldrig når det drejer sig om lægemidler og når det drejer sig om mennesker» (Sven Brostrøm, Deadline, 28. november 2020) og «Vi kan aldri vite med HELT 100 % sikkerhet hvordan dette vil gå» (Bjørn Guldvog, Debatten, 7. april 2020).  Man kan selvsagt ikke kreve av noen – ikke engang en ekspert - at de skal vite noe som det er umulig å vite. 

At en ekspert uttaler seg om noe som det ikke er mulig å få sikker viten om, kan synes meningsløst, og kan til og med få ekspertens rolle til å virke overflødig. Men slike tolkninger kan unngås ved å si at selv om det ikke er mulig å vite helt sikkert, så vet eksperten så mye som det er mulig å vite ut fra omstendighetene og den kunnskapen som er tilgjengelig. Dette er den tredje retoriske strategien for å modifisere usikkerheten.

Den fjerde strategien er å betinge usikkerheten ved å vise til at selv om man ikke har kunnskap på generelt nivå, han man kunnskap om noe mer spesifikt, eller at selv om man ikke har kunnskap om én ting, så har man kunnskap om noe annet. Et eksempel på dette er fra Dagsnytt 18 12. mars 2020, da Camilla Stoltenberg sa at man ikke kjenner omfanget av epidemien i Norge og deretter fulgte opp med å si at man kjente til de tilfellene der man kunne spore smitten tilbake til opphold i Østerrike eller i Italia. Med denne strategien flyttes oppmerksomheten fra det feltet man ikke har kunnskap om til et annet felt, der man faktisk har kunnskap, og ekspert-ethoset består.

Med den femte strategien omtaler ekspertene eksklusiv kunnskap som vanlige folk ikke har tilgang til eller ikke så lett kan sjekke. Da viser de til ikke nærmere spesifisert «dokumentasjon» eller «studier», som da Espen Nakstad sier: «Og det er forsket mye på dette med kraftig bruk av stemmen og trening, og hvor langt disse partiklene faktisk går» (Dagsnytt 18, 20. april 2021). Her viser han at han har oversikt over og kjennskap til forskning som de fleste av oss ikke kjenner til, og slik befester han sin rolle som ekspert.

Selv om ekspertene ofte kan være usikre eller rett og slett ikke har kunnskap, kan de med den sjette retoriske strategien likevel befeste ekspert-ethoset ved å vise til at de er i ferd med å skaffe denne kunnskapen. Det kan være ved å si at de følger situasjonen tett, at de jobber med det, eller som Bjørn Guldvog sier i Debatten 24. mars 2020: «Det er bare innrømme at vi lærer underveis i denne pandemien. Det kommer stadig ny kunnskap som gjør at vi må endre måten vi tenker på». Denne strategien bidrar også til å styrke ekspert-ethoset fordi det viser at eksperten  arbeider rasjonelt og har kjennskap både til smittesituasjonen og pågående forskning.

Usikkerhet som motivasjon for tiltak

Når situasjonen er usikker vender man seg til ekspertene. De er også usikre, men gjennom disse seks retoriske strategiene viser de at vi likevel bør lytte til dem og stole på dem. De vet nemlig det man kan vite om pandemien, de vet hvordan man skaffer mer kunnskap, de har tilgang til forskning og ekspertinformasjon – og forstår seg på den, og de har delkunnskaper som de kan bygge videre på. Så de vet tross alt mer enn noen andre, midt i all usikkerheten. Slik blir usikkerheten en grunn for å lytte, og for å følge de rådene de gir.

Ragnhild Mølster